Erklæringer og dom i 22. juli-saken – hva kan vi lære?

Alv A. Dahl Om forfatteren

Kommentarer

(5)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Heidi Stakset
Om forfatteren

Hvor slutter så sporene i denne historien? I de mest åpenbare forhold finnes det andre rom innenfor, hvor smertene befinner seg, bokstavelig talt helt ute av bildet, og med sannheter som er større enn personen selv.

Til minne om Tarjei Rygnestad

Takk til A.A Dahl for en interessant redegjørelse. Jeg vil her bidra med noen tanker med utgangspunkt i den franske skolen som jeg har stor respekt for.

Smerte-representasjonene

Den franske psykoanalytikeren Andrè Green hevder at psykosen utvikles på grunn av tilbaketrekning av investeringer, eller mer radikalt, som desinvestering. Personen er gjennomarbeidet av representasjonene, for han selv er ikke-representativ, skriver han.
Det betyr at personen dyrker tegnet og går opp i rollen- "ridderen" eller «offiseren»- et begrep som rommer mange virkeligheter. Tegnene er meningsbærende for personen, men de er ikke selve meningen. De grandiose symbolene, uavhengigheten og rekvisittene viser først og fremst til sårbarhet.

Tegnenes vilkårlighet

Mennesket har - siden syndefallet- vært prisgitt tegnet, fra den gang vi ble jaget fra vår opprinnelse med verden. Tegnene innebar en mulighet. Rollene vi inntar følger imidlertid ferdiglagde mønstre og stereotypier som det forventes at vi bruker. Personen Breivik spilte ikke seg selv, var ikke seg selv, men karakteren «sterk ridder».

Depersonaliseringen

Depersonaliseringen påvirker også forestillingene av andre og affekten i forhold til dem. De fremmede «andre» beskriver personens opplevelse av å føle seg fremmed i verden. Fremmedheten er en fortrenging i jeget, skriver Freud. Det fortrengte stoffet truer med å overmanne subjektet, og må bekjempes.

Jacques Lacan forklarer det ubevisste sporet slik: « Ved å utrydde objektet prøver subjektet å kvitte seg med avhengigheten (til objektet)-ved en splittelse som er essensiell- og bli «allmektig». Subjektet sanser en totalitet ved seg selv som gir vedkommende følelsen av seier(overlevelse) Likevel -hevder Lacan- står grandiositeten i forhold til avhengigheten/depresjonen. Det eneste som kan holde subjektet fra en utagerende aksjon, er å få depresjonen- negativiteten -i tale, avslutter han.

Rapport 2

Terje Tørrisen og Agnar Aspaas uttalte at Breivik ikke har vist tegn til «uklar identitetsopplevelse». Dikemarkteamet konkluderte med at de verken observerte «kognitiv funksjonssvikt eller tankeforstyrrelser». De eksterne politiske ideene som ble eksponert av Breivik, viser imidlertid en klar forstyrrelse. De totale konstruksjonene (den «muslimske trussel») og de tankeforstyrrende formene (Knight-Templar-ridder, drapsmandat) er forankret i en psykose. Breivik ble styrt av negative hallusinasjoner som rommer forfølgelsesangst, kontroll av andres liv og tanker, og drapsmandat.

Narsissisme og tap

Aage Borchgrevinks valgte å fokusere på et tilsynelatende skadet forhold mellom mor og sønn, Hans utlegning er basert på en forestilling om den allmektige mor. Mor klandres fordi hun er den nærmeste. Familiealbumet viser en annen side av historien; en skøyeraktig, interessert og våken gutt. Når det første tette båndet til mor tar slutt, er spørsmålet hvordan det narsissistiske tapet løses. Er far en identifiserende støtte? Vil sønnen begi seg inn i simulering? Vil tapet finne en hallusinerende utvei?
I følge den tyske psykiateren Karl Jasper kan en psykotisk vrangforestilling klassifiseres som sekundær, dvs. utviklet over tid, og ikke plutselig. Psykosen kan ha utviklet seg ved en ukontrollerbar mani - koblet til en sterk virksomhetstrang.

Neo-realitet

I artikkelen «Tap av realiteten i nevrosen og psykosen» fra 1924, skriver Freud at den hallusinerende aktiviteten svarer til behovet for å konstruere en neo-realitet. Dette gjenkjennes i Breiviks «Knight Templar»-univers. Forkledningen er et forsøk på å forme et ideal ut fra en narsissisme som prøver å lure det sårbare jeget med megalomani og holocaust, skriver Andrè Green.
Muslimene ble- gjennom en total persepsjon-en psykotisk konstruksjon- et Eurabia. Angstferden på Utøya ble gjort ved en metonymisk kobling i nærhet til «muslimene»-via assosiasjonen «multikulturell».

Dysfunksjon i persepsjonsnivået

Vi ser en alvorlig dysfunksjon i persepsjonsnivået. Personen nekter å erkjenne realiteten i sin persepsjon som psykotisk: sin forestilling om drapsmandat. Premisset for diagnosen til Synne Sørheim og Torgeir Husby forutsetter forståelse av virkelighetstapet i mandatet. Premisset for konklusjonen var et absolutt drapsforbud. Drapstankene var-i følge de sakkyndige- psykotisk konstante i hans vrangforstilling. Personens kan intellektuelt vite om sensuren, men kjenner ikke til sin værens død. sin sårbarhet. Mandatet er ulogisk, bisart, og bryter fundamentalt med det som gjør oss til mennesker.

I tingrettens dom ble Breiviks psykotiske tanker beskrevet med ordene «»uhemmet og kynisk», og den historiske/politiske simuleringen ble karakterisert som «pretensiøs». Når Breivik sa at han «visste hva andre tenkte», skrev tingretten at han «skrøt på seg en evne». Psykiaterne Sørheim og Husby så Breiviks kontroll av andres tanker som en klar vrangforestilling. Vi aner her en avstand mellom tingrettens og legevitenskapens forståelseshorisont. Det er avgjørende at den medisinske fagkunnskapen kommer til sin rett for å verne om personens lovfestede rett til behandling.

Psykosen har nå fått et hypokondrisk ansikt som ble detaljert formidlet i mediene i fjor høst. Den ubehandlede situasjonen innebærer en suicidal risiko, og strider mot sykes rett til behandling. Syke dømmes til isolat, men trenger behandling ut fra kunnskapen om psykopatologien som førte til 22. juli.

Kilder:
Andrè Green_
- Le travail de vie, narscissme de mort, Les editions de minuit, 1983
- Le travail du negatif; Les editions de minuit. 1993
Sigmund Freud:
- Tap av realiteten I nevrosen og psykosen" art.1924
Jacques Lacan:
. Le seminaire: Livre IV: La relation d`objet
Dom - Oslo tingrett

Ulrik Fredrik Malt
Om forfatteren

I Tidsskriftet nr. 12-13, 2013 reflekterer Alv A. Dahl over de rettspsykiatriske erklæringer og dommen i 22.juli-saken. Ved å påpeke det han mener er svakheter og mangler i dommen så vel som de rettspsykiatriske erklæringer, spesielt i Aspås og Tørrisens erklæring, er hans underliggende konklusjon at gjerningsmannen led av vrangforestillinger og at dommen derfor er feilaktig. Det skal ikke underslås at Dahl ikke er helt alene om å mene at gjerningsmannen var psykotisk 22. juli og at dennes handlinger var motivert av vrangforestillinger. Men det er også andre høyt kompetente fagfolk som har trukket motsatte konklusjoner. Det som det er enighet om er at det kan være særdeles vanskelig å avgjøre om ekstreme virkemidler som bomber og massedrap av sivile kan forklares bare som uttrykk for ekstreme virkemidler i en politisk eller religiøs motivert kamp eller må forstås som uttrykk for vrangforestillinger. Men når det er sagt, er det flere forhold ved Dahls argumentasjon som krever en kommentar. Dels fordi noen av hans påstander i høy grad kan diskuteres. Det er også enkelte påstander som jeg mener er feilaktige.

ICD-10

Dahl kritiserer retten for å legge den 10de utgaven av den internasjonale klassifikasjonen for psykiske lidelser (ICD-10) til grunn. Dette er for meg en noe underlig argumentasjon. ICD-10 er gjeldende norsk klassifikasjon. En norsk rett må ta utgangspunkt i dette faktum. Det ville være oppsiktsvekkende om en norsk rett skulle velge å vrake gjeldende norsk diagnostikk til fordel for amerikansk.

Det hevdes av Dahl også at ICD-10 kriteriene for forskning ikke er forskningsbaserte. Han mener at de amerikanske diagnosekriteriene (DSM-IV systemet) er bedre (mer valide) og i større grad forskningsbaserte. Det er slik jeg ser det ikke korrekt. Både ICD-10 og DSM-IV ble utarbeidet med tanke på å ha mest mulig pålitelig og gyldig (valid) diagnostikk. Begge systemer ble laget av faggrupper som forsøkte å lage kriterier som best mulig korresponderte med kunnskapsfronten. Retten har derfor rett i at ICD-10 kriteriene er laget på grunnlag av forskning. Men det faktum må ikke sammenblandes med at kriteriene er hugget i sten som den ultimate sannhet. Man kan heller ikke slutte at selv om DSM-IV siden det ble publisert i 1994 er mer brukt i forskning enn ICD-10, betyr det at DSM-IV nødvendigvis er mer valid enn ICD-10. For eksempel viser det seg at på noen områder har man i den nye utgaven av DSM-systemet (DSM-5, mai 2013) nærmet seg ICD-10. På samme måte vil ICD-11 på noen områder nærme seg DSM-IV og DSM-5.

Diagnostiske intervjuer

Dahl gjør også et nummer av at de diagnostiske intervjuene som de to sett av rettsoppnevnte sakkyndige brukte ikke er tilstrekkelig validert for å vurdere en massemorder. Det har han rett i, men det finnes ikke valideringsstudier for diagnostiske psykiatriske intervjuer for massemordere. At de rettsoppnevnte sakkyndige da anvender de intervjuer som tross alt finnes og som generelt er rimelig godt validerte (i forhold til diagnostiske kriterier) kan jeg vanskelig se er noen vektig innvending. I motsetning til hva Dahl hevder mener jeg også at det ikke er så vesentlig forskjell på ICD-10 og DSM-IV at det er umulig å overføre funn fra et DSM-IV basert intervju til ICD-10 koder.

Rettens psykiatriforståelse

Rettens skjønn hva en psykose er, skjemmes av svak psykiatriforståelse mener Dahl og henviser til rettens omtale av gjerningsmannens sosiale tilbaketrekning fra 2006 som et eksempel. Dahl mener tilbaketrekningen var et forstadium til en psykose. Dahl har rett i at det kan det være. Men det finnes ikke-psykotiske lidelser som kan ha nøyaktig samme forløp. Ved gjennomgripende utviklingsforstyrrelser ser man for eksempel ikke sjelden at personen i en periode kan utvikle depressive symptomer og trekke seg tilbake fra kontakt med andre selv om det aldri utvikles noen psykose. Også ved visse former for spilleavhengighet kan personer i perioder trekke seg tilbake fra kontakt med andre uten at dette er uttrykk for begynnende psykose. I all den stund det ikke foreligger sikker dokumentasjon om hva som var årsaken eller årsakene til gjerningsmannens tilbaketrekning i 2006 mener jeg retten er på trygg faglig grunn når den konkluderer med at bakgrunnen for denne atferdsendringen kan være sammensatt, i betydningen ha ulike forklaringer eller skyldes effekten av flere ulike psykologiske prosesser samtidig.

Dahl argumenterer også med at rettens omtale av gjerningsmannens planleggings- og gjennomføringsevne som vanskelig forenlig med en ubehandlet paranoid schizofreni vitner om utilstrekkelig kunnskap om funksjonsevnen ved schizofreni. Dahl tolker utsagnet som om retten skriver "ikke forenlig" og viser til en person med paranoid schizofreni som utviklet avansert spillteori. Relevansen av dette eksempelet i forhold til en massemorder kan nok diskuteres, men den vesentligste svakheten i Dahls argumentasjon er at han overser at det er vesentlig forskjell mellom "ikke forenlig" og "vanskelig forenlig" som retten skriver. Således kom det under rettssaken frem flere alternative diagnostiske muligheter som like godt, og noen mener faktisk bedre, kan forklare den langvarige og systematiske planleggingsfasen og gjennomføringsevnen enn paranoid schizofreni. Det støtter rettens formulering som imidlertid ikke isolert sett utelukker at for eksempel paranoid schizofreni kan ha vært en mulig forklaring for denne type adferd. For øvrig må man ha in mente at rettens formulering på dette punktet bygger på en sammenstilning av all informasjon innhentet i løpet av rettssaken. Formuleringen bør derfor ikke vurderes tatt ut av en sammenheng.

Dahl mener videre at retten ikke forankret sin forståelse i sentral psykiatrisk faglitteratur. Her henviser han bl.a. til en eldre utgave av Lærebok i psykiatri fra 2004. Men siden den gang er det utkommet nye oppdaterte lærebøker. Aktørene hadde tilgang til både 2004 utgaven som Dahl henviser til samt til ICD-10 kriteriene på engelsk og relevante kapitler fra den nyeste utgaven (2) som også inneholder norsk oversettelse av ICD-10 kriteriene som Dahl ikke synes å være klar over eksisterte.

Neologisme

Dahl kritiserer at retten legger til grunn at ordnydannelse (neologisme) krever uforståelighet. Han mener at dette kravet ikke gjenfinnes i diagnosekriteriene. Her tar Dahl feil. I ICD-10 står det uttrykkelig at ved schizofreni skal ordnydannelse gi "usammenhengende eller irrelevant tale". Det er ikke noen eksempler i de rettspsykiatriske erklæringene eller under rettssaken på ordbruk fra gjerningsmannens side som medfører usammenhengende eller irrelevant tale. Tvert imot er det ikke vanskelig å følge hans fremstilling. Retten har derfor helt rett i sin kommentar til at det ikke forelå ordnydannelse av typen som kreves for diagnosen schizofreni. Derimot er forståelige ordnydannelser av den typen som gjerningsmannen brukte et vel kjent klinisk fenomen ved for eksempel gjennomgripende utviklingsforstyrrelser som per definisjon ikke er uttrykk for psykose. En svakhet ved de rettspsykiatriske erklæringer er at de ikke eksplisitt drøfter denne muligheten.

Vrangforestillinger

Et vesentlig argument fra Dahls side er rettens vurdering av vrangforestillinger hvor han mener retten tar feil. Han mener dette skyldes at retten legger ICD-10 til grunn. Han argumenterer for at man skal anvende amerikanske definisjoner for vrangforestillinger som Dahl mener er bedre. At retten ikke bare bør, men skal legge gjeldende norsk psykiatrisk klassifikasjon og diagnostiske retningslinjer og eksplisitte kriterier til grunn er drøftet over. Problemet i denne saken er derfor mer om gjerningsmannens påstand om at han tilhører en politisk bevegelse som politiet ikke har klart å identifisere så vel som hans politiske begrunnelser for sine handlinger og overbevisningen om at han faktisk handler til folkets beste, skal vurderes som vrangforestillinger fordi det virker hårreisende sykt for de fleste av oss, også for flertallet av de som ellers deler gjerningsmannens politiske syn. Dahl påpeker i den forbindelse at virkemidlet, bombing og nedslakting av mennesker, er så avvikende at det må anses som psykotisk motivert.

Dette er et problematisk område hvor det slik jeg ser det ikke finnes noe absolutt sikkert svar. Det må til syvende og sist bli et beste skjønn ut fra den samlede informasjon som finnes. Når retten konkluderte med at det mest sannsynlig ikke forelå vrangforestillinger bygget de ikke bare på ulike sakkyndiges utsagn, men også på lang observasjon av gjerningsmannen i retten. Ikke minst hans egen fremstilling av bakgrunnen for sine handlinger og tanker og følelser under gjennomføring av terrorhandlingene så vel som hans svar på eksaminasjonen i lukket rett bidro til at retten konkluderte som den gjorde. Personlig deler jeg rettens vurdering her. Jeg var til stede i denne lukkede delen av rettssaken og var ikke i stand til å observere sikre tegn på symptomer eller adferd som tilsa at det med overveiende sannsynlighet forelå en schizofreni eller at gjerningsmannens adferd åpenbart var begrunnet i vrangforestillinger. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg kan ha tatt feil og enkelte ganger under hans erklæringer og svar var intensiteten i hans utsagn så sterke at det kunne oppstå en viss tvil om det likevel forelå en vrangforestillingslidelse. Men på den annen side er det i historien ikke første gang at personer ut fra ekstreme politiske (eller religiøse) overbevisninger mener seg berettiget til å "redde" sitt folk ved massedrap og hevder dette med flammende intensitet. Himlers tale til de nasjonalsosialistiske fylkeslederne i Posen i 1943 hvor han begrunnet hvorfor det var en plikt å drepe jødene for å redde det tyske folket fra undergang er kanskje det mest ekstreme eksempelet på dette. Det er vel heller ikke fremlagt overbevisende dokumentasjon på at de 19 flykaprerne som etter lang planlegging kapret fire fly og styrtet tre av disse inn i offentlige bygninger i New York og Washington DC med mer enn 3000 døde som resultat, led av vrangforestillinger. Jeg synes derfor at retten gjorde klokt i å unngå å psykiatrisere gjerningsmannens politiske begrunnede adferd selv om den var ekstremt grusom og eksepsjonell .

Forbedring av rettspsykiatriske erklæringer

Avslutningsvis gjør Dahls seg til talsmann for at det er nødvendig å bedre kvaliteten på rettspsykiatriske erklæringer, blant annet ved å kreve bedre kunnskap om ulike forskningskriterier og klassifikasjonssystemer så vel som metoder for å innhente relevant diagnostisk informasjon. Det er jeg enig i. Men jeg synes det er minst like viktig å øke kravet om psykiatrisk kunnskap. I rettspsykiatrisk sammenheng er det ikke nok å kunne generell psykiatri som angst, depresjoner og de vanligste former for psykoser. Man må også ha god kjennskap til sjeldne genetiske syndromer, nevropsykiatriske lidelser og gjennomgripende utviklingsforstyrrelser som kan ha symptomatologi som lett kan feiltolkes som for eksempel schizofreni eller vrangforestillingslidelser. I tillegg bør rettspsykiatriske erklæringer, i det minste i så utfordrende saker som 22. Juli saken, konsultere forskningsfronten med tilhørende drøftelse av handlingene i lys av empirisk forskning. Dette bør ledsages av henvisning til vitenskapelige publikasjoner, også forskning fra andre land på sammenhengen mellom psykologi, psykiatri og drap. Det er mulig at en slik systematisk kunnskapsinnhenting kunne ha bidratt til at noe av uenigheten mellom de to sett av rettspsykiatriske sakkyndige hadde blitt mindre. For med tilstrekkelig psykiatrisk breddekunnskap er psykiatrisk diagnostikk faktisk mer presis enn man kanskje kunne få inntrykk av ved å lese medias kommentarer til 22.juli saken.

1. Dahl AA. Erklæringer og dom i 22.juli-saken - hva kan vi lære? Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 1289-90.

2. Malt UF, Andreassen OA, Melle I, Årsland D, red. Lærebok i psykiatri. Oslo: Gyldendal akademiske 2012.

Leif Halvard Silli
Om forfatteren

Nokre ord om argumentasjonen til Malt.

Fram til Aftenposten 28. juni køyrde sak på det, var professor Ulrik Malt tilsynelatande utan kjennskap til kritikken mot 22. juli-dommen som Alv A. Dahl har reist. Men når no Malt endeleg har kommentert Dahl, må eg seia at han stadfester det inntrykket han gav i Aftenposten: Malt argumenterer fyrst og fremst utifrå autoritet. Sin eigen autoritet.

Malt argumenterer med at han var til stadar i rettsalen. Mellom linene: Det var ikkje Dahl, og du, lesar, bør høyra på han som var til stadar i lukka rett.

Malt argumenterer med at det er få som meiner det Dahl meiner («at Dahl ikke er helt alene om å mene at gjerningsmannen var psykotisk»).

Og Malt har Noreg på si side: Det skulle sanneleg teke seg ut dersom ein hadde tuft domen på DSM-IV når det er ICD-10 som gjeld i Noreg. (Oslo Tingrett sjølv, deriomot, meinte at det var i deira makt å gjera alt som kunne opplysa saka på best mogeleg måte — det var dette som var grunnlaget for det heilt «unorske» det var å utnemna eit psykiatriteam nr 2.)

Malt gjev inntrykk av å vera ute etter harmoni: Med tilstrekkjeleg psykiatrisk opplysning av saka, hadde nok dei psyikatriske ekspertane landa på same presise synspunkt som Malt.

Men kritikken frå Dahl, kan Malt altso ikkje tola. Ikkje for det: Kven kan vera overraska over at ein kjem og prøver å dyssa ned usemja kring 22. juli-domen? Dette er som ein kunne venta seg.

I motsetnad til Malt, står Dahl fram som open. Det er er klårt at Malt nok truleg har rett i at Dahl hallar imot at gjerningspersonen var psykotisk. Men eg kan ikkje sjå at Dahl har konkluderert. Malt, derimot, passar på å plassera Dahl i boksen med det same. Når Malt sjølv står i ein boks, er det so klårt lettast slik …

Det er elles med undring eg ser at Malt synest det er tenleg å samanlikna gjerningspersonen frå guteromet med Himler på høgda av si makt. Litt mindre underleg er det at han dreg inn gjerningspersonane frå 11. september. Men 11. september hadde stått fram som meir relevant dersom ogso 22. juli hadde hatt 19 samarbeidande gjerningspersonar.

Alv Dahl
Om forfatteren

Et sentralt domstolsprinsipp er at saken skal opplyses best mulig. 22. juli-sakens alvor krevde best mulig presisjon angående psykose og tilregnelighet. Det er ikke noe prosessuelt til hinder for å be de sakkyndige i mandatet om å bruke DSM-IV, siden det er det mest valide klassifikasjonssystemet vi har. Særlig fordi alle de sakkyndige kjente systemet godt og på tross av mandatet valgte å bruke det DSM-IV-baserte SCID-verktøyet. Funnene derfra ble så med en rekke baklengs hallingkast oversatt til diagnosekriterier i «den grønne boken», ICD-10.

Kjennskapet til denne boken med dens uvaliderte forslag til diagnosekriterier anser jeg som minimalt blant de sakkyndige og andre norske rettspsykiatere. Den faginstansen som rådet tingretten til å bruke ICD-10 i mandatet, ødela utrolig mye for den psykiatriske vurderingen i 22. juli-saken. Det er naturlig å sitere Prøysen: «Men største skylda, det har nå snekker’n som laga stæga tå røtne bord.»

I min kommentar henviste jeg til engelskspråklige standardverker som «sentral psykiatrisk faglitteratur». At Malt setter sine egne lærebøker i denne klassen får stå for hans egen regning. Jeg er enig med Malt i at de sakkyndige bør være oppdaterte på relevant klinisk forskning som i sin helhet er utført i DSM-systemet.

I motsetning til Malt ser jeg liten grunn til å kreve at sakkyndige skal ha «tilstrekkelig kjennskap til sjeldne genetiske syndromer, nevropsykiatriske lidelser og gjennomgripende utviklingsforstyrrelser». At de har en klar forståelse av vrangforestillinger er for meg langt viktigere. Slike forestillinger er det helt sentrale psykosesymptomet sammen med hallusinasjoner, uansett bakenforliggende diagnose. Om personer som begår massedrap begrunnet i ekstreme politiske overbevisninger, har vrangforestillinger eller ikke, var den sentrale psykiatriske problemstillingen i 22. juli-saken. De sakkyndige viste liten evne til å penetrere problemstillingen gjennom sondring mellom vrangforestillinger og ekstremisme. De fikk heller ingen hjelp av ICD-10 som ikke har noen definisjon av vrangforestillinger. DSM-IV derimot har en svært anerkjent definisjon av vrangforestillinger, og ifølge den viste domfelte åpenbare grandiose vrangforestillinger i dagene etter gjerningsøyeblikket. Etter DSM-IV ville han vært psykotisk og utilregnelig.

Helge Waal
Om forfatteren

Rettsaken etter terrorhandlingene 22.7 11 druknet i stor grad i krangel mellom ulike psykiatere og psykologer med sterke meninger. Handlingenes ideologiske og sosiale røtter ble mindre viktig enn hvilke symptomer som støttet hvilken psykiatrisk diagnose. Heldigvis skar dommeren til slutt gjennom og trakk konklusjoner på allmennmenneskelig og juridisk grunnlag med støtte i et uttrekk av de mange konflikterende psykiatriske utsagn.

Professorene Alv A Dahl og Ulrik F Malt har fortsatt diskusjonen utenfor rettsalen, blant annet i Tidsskriftet (1-3).

Hvem bruker hvilke diagnosekriterier riktigst? Er diagnosesystemet ICD 10 bedre eller dårligere enn DSM IV? Hvilke diagnostiske intervjuer bør brukes hvorledes? Det er med en synkende følelse jeg har fulgt debatten. Psykiatrien fremstår som retthaversk og firkantet langt ut over det rimelige. Diagnoser er ikke sannheter. De aktuelle psykiatriske diagnosene er begreper som først og fremst sikrer at psykiatrisk forskning og behandling kan avgrense ulike tilstander på en reliabel måte. Men verken genetisk forskning, nevrobiologiske forskning eller psykologiske forskning støtter at de diagnosene som er aktuelle her, svarer til sykdomsenheter med separat patogenese og entydig alvorlighet. Tvert imot er det økende klart at vi står overfor dimensjoner og overlappende fenomener. Det er nyttig å ha kriterier og diagnoser som sikrer samhandling og øker sjansene for læring og metodeutvikling. Men diagnosene har begrenset verdi for forståelsen av en person uten samtidige kvalitative og fenomenologiske undersøkelser av tanker og følelser.

Diagnosene bør derfor ikke alene brukes til å bedømme om en person bør ses som ansvarlig for sine handlinger. Det er dypt menneskelig å mene at personer kan domineres av sykelige prosesser slik at han eller hun ikke kan dømmes og fengsles. Men diagnosene i seg selv har for begrenset utsagnskraft (4).

Som flere har påpekt: Norge bør endre sin rettspsykiatriske tradisjon hvor tilregnelighet bedømmes etter såkalt medisinsk prinsipp. Dersom gjerningspersonen er psykotisk er han eller hun per definisjon utilregnelig og kan ikke straffes. De fleste land rundt oss følger et såkalt blandet eller psykologisk prinsipp hvor tilregneligheten bedømmes ut fra om det er en sammenheng mellom psykosesymptomene og handlingen på en slik måte at handlingene er dominert av imperative eller realitetsbristende forestillinger. I alle fall bør den ørkesløse og nokså deprimerende debatten mellom retthaverske professorer - nåværende og tidligere - så langt mulig henvises til private fora.

Litteratur

1. Dahl AA. Erklæringer og dom i 22. juli-saken - hva kan vi lære? Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 1289-90.

2. Malt UM. Diagnoser og 22. juli-saken. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 13; 1795

3. Dahl AA svarer. Tidskrift Nor Legeforen 2013; 133: 1795

4. Rosenquist R. Utilregnelighetsreglen - moden for revisjon. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 843-4