Legeskapt avhengighet

J. Solem Om forfatteren

Jeg har med interesse lest Vaaler & Fasmers kronikk i Tidsskriftet nr. 4/2013 (1). Som daglig bruker av benzodiazepiner over 13 år, etter flere skulderoperasjoner, har jeg dannet meg et bilde av disse medikamentene og behandlingen som ikke finnes. Dette er medikamenter som gis ved alle landets legekontorer hver dag. Abstinensene ved nedtrapping etter langvarig bruk er ofte uoverkommelige. Avvenning fra heroin, kokain og andre substanser er visstnok langt lettere og tar betydelig kortere tid.

Man visste mye om benzodiazepiner og avhengighet allerede for 30 år siden. Hvorfor denne kunnskapen har ført til en økning i bruken i stedet for en reduksjon, er for meg en gåte. Faktum er at det ikke finnes god hjelp å få for oss som er blitt benzodiazepinbrukere. Det finnes riktignok institusjoner som samler alle brukere av alle forskjellige vanedannende preparater, både lovlige og ulovlige. Der behandles man som om man har samme personlighet og er i samme tilstand. Jeg, som verken drikker alkohol eller røyker, men er kun svært avhengig av benzodiazepiner og etter hvert deprimert, en vanlig følge av slike medikamenter, holder ikke ut på et avrusningssted hvor alkoholikere, narkomane og legemiddelavhengige skal sitte på «stua» til fastlagte TV-tider mellom samtaler. Jeg blir med på møtene og terapien, men ikke det rigide systemet hvor mennesker med så ulike utfordringer også skal samles i et tvangsmessig sosialt fellesskap.

Det distriktspsykiatriske senteret gir ingen annen hjelp enn polikliniske timeavtaler én gang i uken. Hva er det for slags hjelp? Hjelp – slik jeg forstår det – er å få trøst, få mat og få snakke med en terapeut. Altså en slags behandling. Eller med andre ord: Innleggelse i klinikk i perioder. Det som tilbys slike som oss, er å ta T-bane og trikk til et venterom og sitte der kl 1245 hver mandag. Jeg kaller ikke det hjelp. Heller det motsatte av hjelp.

Problemet er legeskapt og dødelig. Det er forkastelig at leger gir benzodiazepiner i høyere frekvens enn de deler ut papirlommetørklær. Nå skal det sies at mange leger får pasienter på sin kundeliste som allerede er avhengige av benzodiazepiner. Disse legene får altså problemet i fanget. Det skal imidlertid svært sterke indikasjoner til for å sette en pasient på benzodiazepiner lenger enn 14 dager. Jeg kan ikke komme på en eneste i farten.

Vi må også huske på at mens dette problemet blir diskutert, bygges psykiatrien ned. De døgnplassene som trengs for behandling, forsvinner systematisk ved økonomiske nedskjæringer. Antallet psykiatriske sengeposter er halvert siden 1990 og erstattet med psykofarmaka, så å si. En frisk befolkning blir gjort og holdt syke fordi verdens rikeste land ikke har råd til annen behandling enn piller som skaper større problemer enn de løser.

Dette er en redigert versjon av et innlegg publisert som rask respons på nett 20.2. 2013. http://tidsskriftet.no/article/2975531/

1

Vaaler AE, Fasmer OB. Antidepressive legemidler – klinisk praksis må endres. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 428 – 30. [PubMed]

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler