Behov for tankeskifte om IKT i omsorgstjenesten

Emner: 
datateknologi
effektivisering
helsetjenester
ideologi
ikt
ledelse
offentlige myndigheter
ubalanse
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Illustrasjonsfoto: Colourbox Illustrasjonsfoto: Colourbox

Målrettet og innovativ tenkning om teknologi og organisasjons- og ledelsesforhold har vært nærmest fraværende, eller i beste fall høyst fragmentarisk. Teknologi er i hovedsak blitt betraktet som et slags nødvendig «add-on» - en prolongering av eksisterende saksbehandlingsrutiner hvor IKT utelukkende ble sett på som en teknisk effektivisering av staus quo. Den eneste virkelig brede redegjørelsen for organisering og ledelse i helsetjenesten ble utformet på slutten av 1990-tallet av det såkalte Steine-utvalget. En påfallende begrensning var at man bare helt perifert problematiserte forholdet mellom IKT og ledelsesforhold. Søkelyset var nærmest ensidig rettet mot profesjonssituasjonen mellom lege og sykepleier i somatiske sykehus. Først i 2011, med Hagen-utvalgets anbefalinger, ble behovet for en praktisk utredning omkring bruk av IKT understreket, knyttet til organisasjons- og ledelsesforhold i kommunehelsetjenesten. I mange år har vi sett en utflating av kommuneorganisasjonen med færre ledelsesnivåer (jf. tonivåmodellen), hvor kommunens menneskelige ressurser primært knyttes opp mot tjenesteytingen ut mot brukerne. Dette reformarbeidet er bare delvis blitt en suksess. I flere kommuner har man gått for langt i bestrebelsene på utflating av organisasjonen, med frustrasjon som konsekvens, og utflatingsprosessen er delvis blitt reversert. Men selv om Hagen-utvalget løfter frem IKT som en vesentlig dimensjon i nødvendig effektiviseringsarbeid, går utvalget ikke offensivt nok ut når det gjelder konkretisering av systemer for å skape bedre tjenestekvalitet til kommunens innbyggere. Det viser klart høringsuttalelsene til rapporten. Man trenger derfor å avdekke hva som er hensiktsmessig organisering og ledelse av pleie- og omsorgstjenestene ved hjelp av moderne IKT. Dette understøttes også av Omsorgsmeldingen, der behovet for å tenke nytt og teknologisk innovativt er til stede, både når det gjelder kommunenes administrative arbeid, engasjement av frivillighet og helseorienterte logistikkprosesser.

Behov for et ideologisk tankeskifte

I helsetjenesten er det først og fremst de store somatiske sykehusene som har stått i bresjen når det gjelder bruk av moderne datateknologi. Disse systemene har imidlertid i hovedsak vært knyttet til medisinskfaglige ekspertsystemer. Ser vi på helsetjenesten i et helhetsperspektiv, er det spesialisthelsetjenesten og høyteknifiserte sykehusapplikasjoner som har vært i forgrunnen med mange store og viktige gjennombrudd til beste for pasienten. Dette må vi bare glede oss over. Imidlertid er det en sørgelig stor ubalanse mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Kommunehelsetjenesten er blitt hengende etter. I alle overordnede politiske prinsippdokumenter understreker man hvor viktig det er å oppgradere helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Dette er også den bærende ideen i Samhandlingsreformen. En slik oppgradering er utenkelig å gjennomføre uten at IKT blir en integrert del av systemtenkningen. Tar vi for oss hjemmesykepleien, de hjemmebaserte tjenestene og institusjonsdriften, assosierer mange fremdeles teknologibruk først og fremst med trygghetsalarmer. Etter hvert ser vi riktignok at medisinskteknisk utstyr med mobilt dialyseapparatur og innretninger for personer rammet av kols også blir en del av hverdagen. Men likevel er situasjonen at primærhelsetjenesten er relativt uforberedt når det gjelder nyansert og hensiktsmessig teknologibruk. Likeledes ser vi at utdanningsinstitusjonene henger sørgelig etter når det gjelder å gi tidsmessig og relevant opplæring i bruk av moderne teknologi. Pleie- og omsorgstjenesten har naturlig nok mye å lære av sine kolleger i spesialisthelsetjenesten når det gjelder å sparke i gang spennende medisinskfaglige forskningsprosjekter. Med de nye helsekommunale kompetansesentrene burde det ligge godt til rette for hensiktsmessig kompetansedeling og at helse- og omsorgsarbeid i kommunenes regi får oppgradert status og attraksjon knyttet til tverrfaglig forskning. Målet må være at det innovative utviklingsarbeidet i kommunehelsetjenesten først og fremst skjer på kommunehelsetjenestens egne premisser, og blir en selvstendig dimensjon i det store «datapolitiske bildet» i Helse-Norge.

«State of the art» og noen fremtidsperspektiver

Det er behov for et omfattende ryddearbeid. Datasystemene i helsetjenesten er fragmenterte og har alvorlig begrensinger når det kommer til å «snakke med hverandre». Man har vært nødt til å gå tilbake til bruk av faksmaskiner. Dette er ikke bra! I tillegg ser vi at dataoppleggene er preget av såkalte proprietære systemer slik at det offentlige i altfor stor grad er i lommen på, og avhengig av, leverandørene. Det offentlige har vært sørgelig forspent med nødvendig anskaffelseskompetanse og i svært begrenset grad vært opptatt av standardisering. Likeledes ser vi at både Steine-utvalget og Hagen-utvalget, i tillegg til både Omsorgsmeldingen og Samhandlingsmeldingen, i altfor liten grad har løftet opp «teknologidimensjonen» som et prinsipielt viktig anliggende. I den grad det har handlet om teknologi, har det skjedd som såkalt randfenomen. Det er så absolutt grunn til å nevne gledelige nyskapninger som e-resept, felles forum for eHelse-prioriteringer og at Helsedirektoratet har en egen eHelse-divisjon som har i oppdrag å jobbe målrettet og systematisk innenfor fagfeltet. Men heller ikke innen organisasjons- og ledelsesfaget ser vi at moderne IKT er en integrert del av virkelighetsforståelsen. Viktige ledelsesteorier med etiketter som situasjonsbestemt ledelse, selvledelse, verdibasert ledelse og transformasjonsledelse, har ikke i nevneverdig grad aktualisert relasjonen «menneske-maskin» i kommunikasjon og beslutningsprosess. En viktig årsak til dette er at toneangivende teoretikere har en fagbakgrunn som psykologer, sosiologer og samfunnsvitere. Det kan lett medføre at teknologi oppleves som fremmedgjørende av teoretikerne og dreneres ut som viktig innflytelsesfaktor. Det er mer enn noen gang behov for et tankeskifte. Her kan vi si med Steine-utvalget: Pasienten først. Det er pasientene som eier dataene. Morgendagens systemutvikling innen helse- og omsorgstjenesten må legge til grunn at brukeren i størst mulig grad kan være «selvbetjent» - dvs. ha oversikt over sine egne helsedata. Når dataoversikt er mulig ved Internett-oppkobling på bank om mine sparepenger, økonomiske transaksjoner, fond og forsikringer, må det også være fullt mulig å få en oversikt når det gjelder mine egne helsedata. Personlig er jeg mer redd for mine sparepenger enn mine helsedata. Med informert samtykke bør disse dataene være tilgjengelig hvor som helst, også i utlandet. Det gir høy beredskap dersom en ulykke skulle inntreffe. Når det gjelder standardisering, må offentlige myndigheter komme kraftfullt på banen! Tankekors: Hvor mange dataportaler skal det være? Trøsten er at man ikke behøver å starte fra scratch. Det er allerede gjort mye intelligent standardiseringsarbeid. I denne sammenhengen er det tilstrekkelig å henvise til den massive innsatsen som allerede er gjort på dette området av standardiseringsorganisasjonen OASIS. Tjenestetrykket må flyttes fra «back office» og endeløs manuell rapportering og statistikkføring til «front office» (det direkte møtet med brukeren). Konkret innebærer det at hjemmesykepleier og fagsykepleier i sykehjem behersker den nye datateknologien og har fått tilstrekkelig brukskompetanse i aktuelle fag- og pasientadministrative systemer. Sensorer må kunne gi tilbakemelding om terskelverdier (aktiv avvikshåndtering), slik at brukeren selv eller tjenesteyter som ledd i forebygging kan gripe inn før en fatal tilstand inntrer. 429 kommuner innebærer at faren for fragmentering er overhengende. Det må være mulig i praksis å få til «gjenbruk av systemer». Konkret siktes det til at det må være en tilgjengelig «database» som fanger opp det som er «beste praksis» i Kommune-Norge. Det må være mulig å lære av hverandre på en enkel og hensiktsmessig måte. Her utfordres Helsedirektoratet og KS til å ta aktive grep. Til slutt et spissformulert hjertesukk: Trenger vi enda flere utredninger, NOUer, stortingsmeldinger og pilotprosjekter? Hva fører det til? Det er produsert mange avhandlinger som lett fører oss inn i endeløse metadiskusjoner. Disse er spennende og intellektuelt utfordrende, men hva er den praktiske gevinsten? Viktigere enn noen gang er det raskt å kunne dokumentere konkrete resultater. Da kan vi for eksempel starte med, bit for bit, kompetansebygging i tilknytning til «teknifiserte omsorgsboliger», slik vi har sett det ønsket realisert av Drammen kommune. Søkelyset er da på erfaringsbasert, beste praksis, induktivt å bygge opp modelleksempler som kan gjenbrukes av andre kommuner. Kommune-Norge skriker etter profesjonelle fremtidsrettede løsninger. Relevante og vellykkede applikasjoner med bruk av moderne IKT, hvor den enkelte bruker i samarbeid med tverrfaglig helsepersonell vil bidra til å gi den kommunale helse- og omsorgstjenesten den nødvendige statushevingen. Brukerne vil kunne bo lenger i eget hjem. I tillegg vil det å jobbe i den kommunale helse- og omsorgstjenesten bli langt mer interessant. Jobbinnholdet både for sykepleiere, annet omsorgspersonell og også leger har allerede gitt en rekke spennende faglige utfordringer. Det vil være artig hvis vi i kjølvannet også kan se realiseringen av konkrete forskningsprosjekter. Vi kan ikke snakke om reell samhandling hvis ikke de forskjellige instansene i helsetjenesten kan kommunisere med hverandre elektronisk. Mer om ledelseshistorikk og bakgrunnen for forholdet mellom IKT og ledelse i Norge kan du lese her: Litt management historikk.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.