Kvinnehelse er også kvinnesak

Emner: 
8. mars
kvinnedag
kvinnehelse
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Illustrasjonsfoto: Ingram Publishing / Thinkstock Illustrasjonsfoto: Ingram Publishing / Thinkstock

I anledning Kvinnedagen er det nærliggende å gjøre seg noen tanker om hvordan det står til med kvinners helse her på berget. I takt med samfunnsutviklingen kommer det nye og andre utfordringer enn før, så også når det gjelder kvinner og helse, eller ”uhelse”. Vi leser om et stadig økende sykefravær blant kvinner, ja faktisk så er kvinner 60% mer sykmeldt enn menn. Det er mye, og det er en tankevekkende utvikling. Sykefraværet er stort og økende også i svangerskapet, men det er ikke bare da at kvinnene er mer ”syke”. Hva skyldes denne uheldige utviklingen? Jeg har lenge tenkt med bekymring på at kvinner og familier kjører seg for langt i alle retninger, og at samfunnsnormen av i dag ikke tar hensyn til at det er forskjell på kvinner og menn. Den rådende holdningen er at kvinner skal være enda mer på jobb, at det må bli slutt på så mange kvinner i deltidsarbeid, og at hun må være med å bidra mer til statskassen enn hun gjør, for å nyte velferdsstatens goder. De rådende endepunktene er ”harde”; økonomisk vekst, utvikling og karriere. Mykere verdier som mer tid til familien, måtehold og nedsatt forbruk er fortsatt ikke gullstandarden. Norge ligger langt fremme i verdenssammenheng når det gjelder andelen kvinner i arbeid. Men samtidig er samfunnet avhengig av at vi føder barn, og helst minst to hver, for at vi skal holde befolkningsveksten oppe, og lage nye virksomme nordmenn. Velferdsstaten har lagt til rette for gode ordninger og praktiske løsninger, slik at jobb og barn skal kunne kombineres. Men, uansett hvor mye både stat og andre ivrige likestillingsforkjempere jobber for likhet mellom kjønnene, så er det forskjell på kvinner og menn, både fysisk og mentalt. Og man kan aldri viske ut betydningen det har på kropp og sjel å være vordende mor, nybakt mor og omsorgsperson, uansett hvor mye man enn ønsker det, fordi det passer inn i en politisk ideologi. Det er kanskje politisk ukorrekt å mene det, men jeg er overbevist om at kvinner og menn innehar ulike former for omsorg, der kvinners type omsorg er essensielt for et lite barn i ganske lang tid etter en fødsel og barseltid. Vi er fra naturen av utstyrt med hormoner og instinkter som har til hensikt å ha nær omsorg for avkommet vårt. Dette har ingenting med å marginalisere menn på, det er å vise respekt for at de to kjønnene har ulike kvaliteter og egenskaper i ulike faser av tilværelsen. Jeg blir ikke overrasket dersom denne ”masingen” om at vi skal dele alt likt, og gjøre alt likt, er med på å gjøre begge kjønn frustrert, og er med på å øke snarere enn å redusere friksjonen i en del samliv, med påfølgende helseproblemer både av fysisk og psykisk art. Jeg har lenge engasjert meg innen barselomsorgen, og i mine øyne er utviklingen her nokså illustrerende på hvordan vi som samfunn ser på kvinner. Liggetid på barsel har sunket drastisk de siste tiårene, samtidig som stadig færre har tette og gode nettverk med familie og andre omsorgspersoner rundt seg. I den andre enden av barseltiden er det politisk overivrighet med å forlenge fars permisjonstid på bekostning av mors, for at hun skal kunne komme seg ut i jobb fortest mulig, for ikke å miste muligheten til å få likelønn og karrierehopp. Det hun mister, er trolig morsmelken, og en viktig tid sammen med sitt lille barn Det er viktig at far kommer på banen. Men jammen er det mange timer mellom kl 16-08 også, enten om barnet er et halvt år eller et år, og det er nok av tid til at far både kan lage middag, vaske tøy og skifte bleier. Det burde også være mulig å være kvinne og oppnå ”karriere” selv om hun ikke er i full jobb det første året eller to etter barnefødsler. Jeg funderer på om noe av det høye sykefraværet i svangerskapet kan skyldes at kvinner kjenner seg slitne allerede da, og kjenner at de har en slags ”legitim” grunn til å sykmelde seg og å stoppe litt opp i et hektisk liv, akkurat rundt denne tiden i livet? Jeg vet ikke, men har tenkt på om dette kan være en av mange forklaringer. Kvinner har det godt her i Norge, de fleste har god helse, de lever lenge, og det er mange ting og faktorer som har bidratt til det. Men jeg syns jeg ser en del utviklingstrekk som bekymrer meg. Som samfunn må vi finne balansen mellom det å være likestilt og likeverdige som kjønn, samtidig som det ikke må sees på som en trussel at kvinner og menn er ulike, både fysisk og psykisk, med ulike ønsker, behov og instinkter. Hvis ikke vil det gå på helsen løs for mange.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.