Fra hornet på veggen – del 2

Emner: 
byråkratisering
helsenorge
helsetjenester
kapasitet
kvalitet
tilltak
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Illustrasjonsfoto: Colourbox Illustrasjonsfoto: Colourbox

Det er valgår. I en valgkamp blir det mange klager, fraser og slagord. Den generelle debatten om kvaliteten på helsetjenester blir det derimot mindre av. I serien Hornet på veggen drøfter de pensjonerte legene Kolbjørn Forfang og Jak Jervell ulike sider ved situasjonen i dagens Helse-Norge.

Hva er bra i helsetjenesten, hva er ikke så bra, og hva haster det mest med å få endret?

Vår oppfatning er at vi generelt har et meget godt helsevesen i Norge. Befolkningen er stort sett fornøyd med primærhelsetjenesten. Sykehusene leverer spesialisthelsetjenester på et høyt internasjonalt nivå, noe som også fremragende forskningsmiljøer ved universitetsklinikkene bidrar til. På enkelte områder er vi på internasjonalt toppnivå. Helsetjenestene er nærmest gratis for alle, med unntak av egenandeler, som er moderate for det meste, utenom for sykehjemsplass.

Kapasitetsproblemer

Det som ikke er bra, er i første rekke kapasitetsproblemer, både for sykehjem og i sykehusene. Det er forferdelig å lese om gamlemor på 90 år som knapt ser eller hører, er litt dement og som ikke får sykehjemsplass uten påvirkning fra mediene. Det er et problem at vi ikke har oversikt over behovet for sykehjemsplasser. Kommuner/bydeler tildeler sykehjemsplass når det blir en plass ledig, eller når de ser at økonomien tillater bruk (bygging/drift/betaling) av en sykehjemsplass. Da blir det i realiteten økonomien som er avgjørende for behovet, og ikke pasientens eller de pårørendes opplevelse av behov. Derfor finnes det vanligvis heller ingen venteliste å gripe fatt i. Kanskje hadde det vært en fordel om kommuner/bydeler hadde hatt en egen rådgivende nemnd med erfaring fra sykehjemsmedisin (lege, sykepleier osv.) som kunne avgi uttalelse dersom pasienten/pårørende ønsker det, etter avslag om sykehjemsplass. Derved kunne det bli en mest mulig objektiv vurdering av behovet. I sykehusene skjer det hele tiden store endringer. Teknologiske fremskritt og nye behandlingsmuligheter gir mange pasienter et bedre liv, og nye pasientgrupper får sjanser de tidligere ikke hadde. Dette bidrar til kødannelser på enkelte områder, selv om antall pasienter som behandles i norske sykehus, har økt kraftig de senere årene. Disse endringene blir stadig undervurdert av dem som styrer sykehusene. Flere pasienter og nye og kostbare behandlingsmetoder utgjør en stor økonomisk utfordring for helseforetakene. Et problem er også at den innsatsstyrte finansieringen er et tungrodd system som innebærer at nye og kostbare behandlingsmetoder blir underfinansiert i flere år. Sykehusene får stadig krav om innsparing fra sine eiere, og et innsparingstiltak har vært å redusere utbetalingen til legene ved å redusere den avtalte arbeidstiden og kanskje særlig ved å stoppe det som kalles kveldspoliklinikk. Innsparing rammer også serviceavdelinger, f.eks. røntgenavdelinger, som i sin tur fører til langsommere «pasientflyt» i sykehuset. Dette er eksempler på «innsparinger» som øker ventetider og skaper kødannelser. Nye legestillinger som kan bidra til å fjerne køer har det vært nærmest umulig å oppdrive på grunn av et sentralt legefordelingssystem som ble utformet i en helt annen tid. Det er grunn til å håpe på forandring av dette etter helseministerens initiativ 30.01.13. Øremerkede tilskudd til kommunene for å stimulere til økning av barnehagetilbudet viste seg å være meget effektivt. Vi synes det ville vært en god idé å gjøre tilsvarende forsøk med øremerkede statlige tilskudd, utenom budsjettrammene, til helseforetak for å forkorte urimelig lange ventetider innen enkelte fagområder.

Byråkratisering

Et annet viktig problem er byråkratiseringen av helseforetakene. Administrasjonene har vokst betydelig, og mange arbeider der iherdig med å innhente ulike rapporter fra de som behandler pasientene, samtidig som det samme behandlingspersonalet er blitt fratatt kontorpersonale. Bedriftsøkonomi, jus og andre samfunnsfag er blitt dominerende fagområder, og man får inntrykk av at sykehusene forsøkes styrt som vanlige produksjonsbedrifter. Avstanden mellom dem som arbeider med det sykehusene er til for, nemlig pasientbehandling, og ledelsen, blir stadig større. Her er det forhold som snarest må rettes opp. Det mest grelle eksemplet er endringene i Helse Sør-Øst med opprettelsen av Oslo universitetssykehus og overføringen av et stort pasientgrunnlag til Akershus universitetssykehus. Man kan få inntrykk av at det har vært tilsynelatende gode, men luftige vyer uten bakkekontakt, og spesielt alvorlig er manglende forankring i prosessen til dem som skulle gjøre jobben med pasientene. Der ble det jo nærmest en tillitskløft.

Presserende tiltak

Dersom man skal peke på presserende tiltak i helsevesenet, vil selvsagt utvalget bli preget av erfaringene og ståstedet for dem som uttaler seg. Men vi prøver likevel:
  • Behandlingen og omsorgen for rusmisbrukere er åpenbart ikke god nok. Tatt i betraktning den store belastningen rusmisbruk utgjør både for den enkelte og for samfunnet, må det her tas et krafttak. Ventetider for behandling på mer enn 1-2 uker for motiverte pasienter burde ikke forekomme, og plasser for avrusning burde være kontinuerlig tilgjengelige.
  •  Geriatri er et forsømt fagområde. Alle indremedisinske avdelinger med lokalfunksjon bør ha overlegestilling i geriatri, og utdanningskapasiteten bør mangedobles. Etter samhandlingsreformen vil helsetjenesten i kommunene bli stilt overfor mange nye faglige utfordringer knyttet til sykehjemsmedisin. Legeforeningen har opprettet et kompetanseområde for sykehjemsmedisin, og det bør snarest omgjøres til en egen legespesialitet.
  • Sykehusene har i mange år rapportert om mangel på intensivsykepleiere og operasjonssykepleiere. I sykehus utgjør dette en alvorlig flaskehals, men vi har ikke sett konkrete planer for å foreta en kraftig og rask økning av utdanningskapasiteten. Det burde være overkommelig.
  • Ortopedisk kirurgi er et fagområde som har lange ventetider på inngrep som er av stor betydning for livskvaliteten for mange pasienter. Her må det settes inn ressurser og kanskje omorganiseringer.
  • Onkologi er et fag i sterk vekst, dels på grunn av nye behandlingsmuligheter, men først og fremst på grunn av økende antall kreftpasienter etter hvert som levealderen øker. Dette bør følges opp med ressurser.
Mange andre fagområder og sykehusavdelinger opplever også ressursknapphet, og det er en stor utfordring for helseforetakene å prioritere bruken av de økte ressursene som må komme. Noen kroniske sykdommer passer dårlig inn i vår helsetjenestemodell med en spesialisthelsetjeneste som stort sett skal ta seg av akutte, alvorlige sykdommer, kirurgiske inngrep og utredning av kompliserte kroniske sykdommer, mens oppfølgingen av pasienter med kroniske sykdommer skal gjøres av fastlegene. En del kompliserte kroniske sykdommer bør kontinuerlig følges opp av spesialister, f.eks. hiv/aids, alvorlig leddgikt hos unge, type 1 diabetes og noen tilfeller av type 2 og nyresvikt, i tillegg til transplanterte pasienter. Livslang oppfølging av helsepersonell med stor erfaring og kompetanse vil være av stor betydning for å gi mange slike pasienter god livskvalitet.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.