Fra hornet på veggen – del 1.

Emner: 
folkehelse
helsetilstand
helsetjenester
Jak Jervell
Kolbjørn Forfang
kvalitet
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Illustrasjonsfoto: Colourbox Illustrasjonsfoto: Colourbox (Personene på bildet er ikke forfatterne)

Det er valgår. I en valgkamp blir det mange klager, fraser og slagord. Den generelle debatten om kvaliteten på helsetjenester blir det derimot mindre av. I serien «Hornet på veggen» drøfter de pensjonerte legene Kolbjørn Forfang og Jak Jervell ulike sider ved situasjonen i dagens Helse- Norge.

Folkehelseperspektivet

En måte å bedømme helsetjenestens kvalitet på er å vurdere den generelle helsetilstanden i befolkningen. Sammenliknet med andre land ligger vi svært godt an når det gjelder f.eks. spedbarnsdødelighet, forventet levealder og dødelighet av en rekke alminnelige sykdommer. Mye av dette skyldes selvsagt ikke helsetjenestens gode kvalitet alene, men kanskje først og fremst en generell forbedring av levestandard med tilstrekkelig og sunnere kosthold og høyt opplysningsnivå i befolkningen. Det er imidlertid fortsatt altfor stor forskjell i forventet levealder og ulikheter i sykelighet avhengig av utdannelse, inntekt og levekår. Dette bedres ikke nok ved økt innsats fra helsetjenesten og synliggjør en av de store utfordringene i vårt ellers så gode samfunn. Opplysningskampanjer og målrettet lovgivning kan være viktige tiltak. Slik sett er de sterke innskjerpinger av «røykeloven» trolig de viktigste folkehelsetiltak de senere år. Det neste som står for tur er tiltak for generelt å øke fysisk aktivitet i befolkningen, og da spesielt for barn og ungdom.

Overlevelse ved alvorlige sykdommer

Vi har i mange år hatt et meget godt kreftregister som har gjort det mulig å følge utviklingen av alle kreftsykdommer. Statistikken viser bedret 5 års overlevelse for alle de fire vanligste kreftformer: brystkreft, prostatakreft, lungekreft og tarmkreft. Selv om bedringen er relativt beskjeden, fra 3 til 9 prosentpoeng, så er trenden klar. Ved utgangen av 2010 var 207 000 i live etter å ha fått minst én kreftdiagnose, og det er en økning på over 60 000 personer siden 2000. Det er trolig mange årsaker til dette. Foruten forbedret behandling, spiller nok også tidligere diagnose og screeningprogrammer en stor rolle, foruten generelt større oppmerksomhet om kreftsykdommer og økt antall eldre i samfunnet. Når det gjelder andre alvorlige sykdommer som f.eks. hjertesykdommer, viser statistikken en svær reduksjon av årlig mortalitet av ischemisk hjertesykdom fra 1970 til i dag. Kurven var brattest fra 1970 til 1990. Årsakene til dette er ikke sikkert avklart, og helsetjenesten kan ikke ta æren for det bortsett fra de siste 15 års reduksjon, hvor moderne behandling har spilt en stor rolle. Det er forøvrig et paradoks at det inntil helt nylig bare har vært for kreftsykdommer vi har hatt sikker statistikk som gjør det mulig å se langsiktige trender i sykdomsforekomst og prognose. Hensynet til personvern har stått sterkt i Stortinget – så sterkt at vi ikke har hatt kunnskap om f.eks. årlig antall pasienter med hjerteinfarkt eller hjerneslag, hvordan de behandles ved de forskjellige sykehusene og hvordan det har gått med dem.

Hvordan bedømme helsetjenestens kvalitet?

Viktige kvalitetskriterier er overlevelse ved alvorlige sykdommer og om den omsorg syke mennesker får er tilfredsstillende. For begge disse kriterier er helsetjenestens tilgjengelighet av stor betydning. I praksis vil det si ventetid på diagnostikk og behandling og tilgangen på omsorgstjenester i sykehjem eller hjemmebaserte omsorgstjenester. De aller fleste er enige om at fastlegereformen har vært en suksess, og fastlegene skårer høyt i pasienttilfredshetsundersøkelser. Utover slike undersøkelser er det vanskelig å finne gode kvalitetskriterier for denne delen av helsetjenesten. Tilsvarende er det også for de rene omsorgstjenester. Sykehusspesifikke kvalitetskriterier er lettere å måle: Slike som komplikasjoner og eventuelt dødelighet etter operasjoner og invasive prosedyrer og overlevelse ved hjerteinfarkt og hjerneslag. I mange tilfeller finnes imidlertid ikke slike data, og de som finnes er i stor grad ikke offentlig tilgjengelig. Det gjør selvsagt fritt sykehusvalg nokså illusorisk, fordi man som oftest ikke vet hva man går til bortsett fra ventetidens lengde. Viktig er også forekomst av såkalte «avvik», uheldige hendelser og rene tabber. I den sammenheng er det viktig å skille mellom påregnelige komplikasjoner ved behandling av alvorlig syke mennesker og hendelser som skyldes uhell eller uforsvarlig medisinsk virksomhet. Det blir dessverre ikke alltid gjort, og i fjoråret sirkulerte det i media store tall for dødsfall i sykehus som mange feilaktig oppfattet som dødsfall på grunn av tabber som burde vært unngått.

Hvilket inntrykk av helsetjenestens kvalitet får publikum gjennom media?

De fleste er helt prisgitt det de hører eller ser i media, og det kan være nokså trøstesløst. Hver eneste uke er det oppslag i media om uforsvarlige forhold ved sykehus, avglemte pasienter på venteliste, sykehustabber, «skandalesykehuset» etc. Enkelte kolleger er flinke til å få oppslag om betydningsfulle mangler og ressursbehov innenfor enkeltområder hvor de tilfeldigvis selv arbeider, og av og til fører det til helt nødvendige tiltak. Enkelte aviser og blader presenterer typiske «gladnyheter», som dessverre ofte er noe som ligger langt ut fremtiden, er rent teoretiske eller viser til manglende gjennomslag for tildeling av forskningsmidler. Alternative behandlingsmuligheter får bred spalteplass, også det som åpenbart er ren humbug. Kritisk journalistikk overfor slike utvekster er mangelvare.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.