Eva Albertsen Malt, Renate Charlotte Dahl, Trine Marie Haugsand, Ingebjørg H. Ulvestad, Nina Merete Emilsen, Børre Hansen, Yon Eduin Galezo Cardenas, Rolf Olof Skøld, Anne Tove Berge Thorsen, Eva Merete Male Davidsen Om forfatterne

Kommentarer

(2)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Siv Cathrine Høymork
Om forfatteren

Takk for en ryddig oversikt over helseproblemer hos voksne med Downs syndrom (1). Det er prisverdig at forfatterne også tar opp forhold som er viktige å kjenne til spesielt for anestesiologer. Like fullt er det grunn til å stille spørsmål ved et utsagn, som også er gjengitt i sammendraget: "Atlantoaksial instabilitet forekommer, og det skal utføres radiologisk undersøkelse av nakken før inngrep i narkose." Anestesiologer er vel kjent med at det er en økt risiko for instabilitet i nakken hos pasienter med Downs syndrom, men er overrasket over kravet til rutinemessig preoperativ radiologisk screening ved denne lidelsen.

En rask spørrerunde i februar 2013 avdekket at anestesiavdelingene ved universitetssykehusene ikke har nedfelt i sine prosedyrer at det skal tas rutinemessig preoperative røntgenbilder av nakken hos voksne med Downs syndrom. Det ser heller ikke ut til å foreligge internasjonale retningslinjer som støtter screening av asymptomatiske voksne pasienter (2). Ikke sjelden er det dessuten slik at indikasjonen for narkose hos pasienter med Downs syndrom nettopp er å få gjort adekvat utredning, f. eks radiologisk diagnostikk. Det er naturlig å spørre hvilket kunnskapsgrunnlag som ligger bak kravet om radiologisk screening.

Røntgenbilder vil uansett ikke avdekke en eventuell tendens til glidning med 100 % sensitivitet, og langt de fleste rapporterte nakkeskader i forbindelse med kirurgi oppstår hos pasienter med stabile forhold i nakken (3). God anestesiologisk praksis tilsier derfor at man unngår intubasjon hvis andre muligheter for tilfredsstillende luftveissikring finnes og behandler nakken skånsomt med minst mulig bevegelser hos alle pasienter og med spesiell årvåkenhet ved Downs syndrom. Radiologisk forundersøkelse gjøres etter vurdering av pasienten, den planlagte luftveissikringen og leiringen under inngrepet. I vurderingen inngår hvorvidt tidligere utredning av pasienten har avdekket patologi i nakken.

Evidensbaserte retningslinjer for vurdering av risiko for nakkeglidning er etterspurt, også internasjonalt (2). Skulle det framkomme dokumentasjon som gjør at krav til anestesiologisk praksis og prosedyrer bør endres, er det naturlig at det skjer i et samarbeid med våre faglige organer og ikke som en konklusjon i en oversiktsartikkel fra andre fagmiljøer.

1. Malt EA, Dahl RC, Haugsand TM et al: Helse og sykdom hos voksne med Downs syndrom. Tidsskr Nor Legeforen nr 3, 2013; 133: 290-4

2. Hata T, Todd M: Cervical Spine Considerations When Anesthetizing Patients with Down Syndrome. Anesthesiology 2005; 102: 680-5

3. Hindman JB, Palecek JP, Posner KL et al: Cervical Spinal Cord, Root, and Bony Spine Injuries. A Closed Claims Analysis. Anesthesiology 2011; 114: 782-95

Siv Cathrine Høymork, anestesiolog.

Johan Ræder, overlege og professor, avdeling for Anestesiologi, Oslo Universitetssykehus og Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo.

Jack Schjelderup
Om forfatteren

Takk for en god og interessant oversiktsartikkel. Jeg ønsker imidlertid å supplere i forhold til avsnittet om sentralnervesystemet med et forhold som har vært lite påaktet når det gjelder personer med Downs syndrom. Internasjonale studier viser at 5-10% av disse har autisme. Nasjonalt kompetansesenter for autisme er engasjert i en studie av dobbeltdiagnosen Down - autisme. I Norge er det funnet autisme hos personer med Downs syndrom (DS) med alle ulike nivåer av utviklingshemning. Ett av særtrekkene er at språkutviklingen viser et relativt raskt fall i både ordforråd og grammatikk fra tenårene av. Sterkt forlenget latenstid er også et typisk trekk. I motsetning til personer med bare DS ser man ikke hypotoni hos disse personene, de er mer atletiske enn andre med DS. En ser ikke den "sosiale" oppførsel og personlighet som ellers er typisk ved DS. De har en passiv reaksjon på uventede hendelser og høy incidens av passivitetsproblem. (Foredrag ved Terje Nærland, Autismeenheten)
Det er etter min erfaring svært få DS-pasienter som har fått diagnostisert autisme, og det er sannsynlig at det foreligger en betydelig underdiagnostisering og at en del av de DS-pasientene som har en "vanskelig" atferd, har en tilgrunnliggende autisme.