Når virkeligheten er for vond å se …

Illustrasjonsfoto: iStockphoto/ Thinkstock

Det nye barneombudet, Anne Lindboe, har allerede vist at hun tar mishandling av barn svært alvorlig, og hun jobber for å øke bevisstheten for at vi alle skal ha lavere terskel for å melde saker til barnevernet og være barnets "advokat".I kommentarartikkelen

i Tidsskriftet nr. 1/13 belyste tre forfattere nylig dette temaet. Her kommer det frem at både leger og annet helsepersonell er for dårlige til å avdekke og anmelde mistanker om overgrep. Men også skoler, barnehager og kommunale instanser forsømmer seg og unnlater å gripe inn i "privatlivets fred". De lukker øynene for saker der det lukter mishandling av barn som de omgås.Også det sosiale nettverket rundt barnet ignorerer eventuelle tegn eller atferd de opplever fra voksne, som er krenkende for barn.Alltid er det barnet som er den tapende parten, og som står der helt uten hjelp til å komme seg bort fra mishandling og vanskjøtsel. Barnet blir først sviktet av sine egne foreldre og nære og deretter av oss andre som har plikt til å hjelpe og ta affære.Vi mennesker har en egen evne til å fortrenge. Dette er en overlevelsesstrategi for et barn som gjennomgår fysiske og psykiske krenkelser. Barn er i utgangspunktet glade i og avhengig av sine foreldre. De tilpasser seg ofte den dysfunksjonelle tilværelsen, uten å ha evne til å si ifra om det til omgivelsene.Voksne, f.eks. naboer eller lærere, som kanskje ser et barn som utsettes for psykisk eller fysisk vold, kommer også ofte i en slags konflikt: De har gjerne en relasjon både til barnet og foresatte, og det blir dermed ubehagelig og vanskelig å konfrontere foresatte om en mistanke om at de mishandler barnet sitt. Vi er redde for å ta feil og feilaktig å mistenke noen. Dette "vinner" dessverre oftere enn at vi tar sjansen på å konfrontere én for mye.Det er nok også for lite kunnskap og kompetanse blant helsepersonell og ansatte i barnehager og skoler, noe som gjør det verre å være konkret og profesjonell i saker der man mistenker mishandling. Som fastleger har vi også ofte et pasientforhold til foreldrene, og det kan være en utfordring å konfrontere dem med vår mistanke om vanskjøtsel av deres barn og våre små pasienter.Jeg tenker med gru på hvor mange ganger jeg helt sikkert selv har oversett eller sett bort - når jeg har hatt barn som pasienter, og det har vært noe som ikke helt har stemt. Gjennom flere års jobb ved en skadeseksjon ble jeg mer drillet og erfaren, og jeg lærte etter hvert å overvinne frykten for å fornærme pårørende, og jeg konfronterte dem gjerne dersom det var et brudd eller blåmerker som ikke stemte med foreldrenes forklaring på hvordan skaden oppsto. Likedan lyste lampene rødt når det var samme barn som stadig kom tilbake med skader og gamle blåmerker.Jeg kommer aldri til å glemme den gangen jeg som nyutdannet lege ble bedt om å sitte ved en seng på overvåkningen der det lå et barn med åtte-ti uttrukne tenner, som var helt oppråtnet. Ingen voksne var der, og jeg måtte stille som "mor" da barnet skulle våkne fra narkosen. Jeg anmeldte ingenting, og ikke vet jeg om dette ble anmeldt heller, eller om det noen gang ble stilt spørsmål ved hvorfor dette barnet hadde så elendige tenner, eller hvorfor det ikke var en mor eller en far der, for å holde i hånden og stryke på kinnet når barnet våknet i en fremmed seng på et sykehus.Som fastlege får jeg høre mange historier fra voksne mennesker om en barndom som var fylt av frykt, vold, uttrygghet og svik fra deres aller nærmeste. Om barn som var mer ansvarlige og "foreldre" enn deres egne foreldre. Det kan dreie seg om både konkret vold og overgrep, men også om neglisjering, om foreldre som hadde så nok med sine egne problemer at de ikke hadde noe å gi til sine barn, og om mental vanskjøtsel, der den følelsesmessige omsorgen ikke var til stede i det hele tatt. Med en slik bør å bære med seg fra begynnelsen av livet, er det ikke rart at børen manifesterer seg i angst, depresjoner eller spiseforstyrrelser og rusproblemer i voksen alder.Barn trenger å bli overøst med kjærlighet, grenser og forutsigbarhet. Når disse bestanddelene mangler, og når det er tydelige tegn på vanskjøtsel og uakseptable livsforhold, er det vår plikt som medmennesker å si ifra og å stå opp for barna. Da er det også viktig at alle vi som omgås barn, er vårt ansvar bevisst og ikke er redde for å samhandle og å bruke hverandre, til det beste for barnet. Det er bedre med en telefon eller et brev for mye enn for lite.