Et tastetrykk unna medlidenheten

Illustrasjonsfoto: Thinkstock

Da blogging tok fart midt på 2000-tallet, fant de unge med depresjoner raskt veien til tastaturet. Jeg var der selv da det smalt, og fikk mange av dem på leselisten fra 2007 og utover. Det var sammenfallende i tid med de første såkalte rosabloggerne, som fant nisjer i et stadig økende tilbud av lykkeblogging. Depresjonsbloggerne fant sin egen nisje, og dag ut og dag inn, døgnet på tamp, satte de ord på diagnoser og hamret ut sin frustrasjon over tastaturet. Der de første motebloggerne fant lykken ved utilslørt reklame for klær og kosmetikk, og ga sine jevnaldrende et lyspunkt etter skoletid, fant de deprimerte unge en like stor tilfredsstillelse i å fortelle hvor urettferdig, gjennomgående trist og bunnløs verden var i sorg og fortvilelse. De unge deprimerte bloggerne fikk raskt følge av godt voksne deprimerte, som likesom motebloggernes parfymerte reklamespalter ukritisk delte råd om medisindoser, kryssmedisinering og ikke minst en endeløs strøm av raseri mot positivitet. Tilhengerskarene vokste i kommentarfeltene, men etter det jeg kunne se, var ansvarlig legepersonell, psykologer og psykiatere fullstendig fraværende i diskusjonen. Dette var påtakelig, ettersom mange av rådene de deprimerte delte var svært upresise, ukloke og potensielt farlige. Flere av bloggerne fant jeg som journalist igjen på diskusjonsfora for psykofarmaka, endatil på diskusjonsvegger for krysskombinasjon av rus og medikamenter, der de deprimerte satt natterstid og selvmedisinerte seg selv, side om side med erfarne rusmisbrukere, og der delte de råd seg imellom om hvordan ulike preparater kunne skru av det vonde på en mest mulig effektiv og langvarig måte. Det var full hjemme-alene-fest, dopet fløt langs linjene, og motforestillingene var få, jeg vil regne dem som bortimot fraværende. Det er lite som har endret seg siden den gangen. I dag er medlidenheten, og selvmedlidenheten, bare et tastetrykk unna, og de som virkelig trenger korrigering på egenmestring og virkelighetsbeskrivelse av verden som et elendig sted å være, kan bare slette motforestillingene med enter-tasten: Hos mange nettdeprimerte er motforestillinger direkte uønsket og per se vrangforestillinger: Det er depresjonen i seg selv som skal dyrkes, og man høster «likes» for å gå så langt ned i kjelleren som mulig. Hvor er forresten timene hos psykolog blitt av? Hvorfor er det få som refererer til lange, tunge timer hos terapeuten? Kan det ha noe å gjøre med tidens ånd: At vi skal klare oss selv, at vi er «self made men and women» som klamrer oss til livet og greier alt selv? Antakelig. Men dette er naturligvis en grov fortegnelse av hvordan det er å bli rammet av depresjon, og ikke minst hvordan det er å være i en deprimerts nedslagsfelt: Slitsomt. Utmattende. Å lese depresjonsblogger i sin alminnelighet er et deprimerende syn. Selvmordstanker og beskrivelser av selvskading får hos noen et romantisk skjær av normalitet over seg. Enhver som har vært i kontakt med depresjon i seg selv, eller hos en nær relasjon, vet at det går en grense mellom medlidenhet og innlevelse og å gjøre den deprimerte en bjørnetjeneste ved å forstå for mye. Jeg skulle gjerne sett en modig psykolog trå inn i et slikt kommentarfelt, og med profesjonell og medmenneskelig tyngde feid til side alle overfladiske kommentarer som «stå på», «dette klarer du!», «fint beskrevet, slik har jeg det også!» med et faglig utformet «nå får du ta deg sammen, dette er uansvarlig skrevet.» Den som er rammet av klinisk depresjon, trenger tydelighet. Jeg har vært bekymret for motebloggernes overfladiske og enkle fremstilling av lykken, men jeg er for tiden mer bekymret for hvilke stemmer de voksne depresjonsbloggerne bærer ut i det åpne rom: At ingenting hjelper, at psykologer er noe dritt, og at det faktisk innerst inne er deilig å ha det vondt, for da har jeg i det minste en identitet som noen kan trykke "liker" på. Å kritisere en deprimert blogger for å spre desinformasjon om psykiske lidelser i det offentlige rom er kanskje å stille seg lagelig til for hugg, og det finnes øyeblikk når jeg surfer på nettet, der jeg skulle ønske at depresjoner igjen ble en privatsak.