Studentrapport fra konferanse om pasientsikkerhet

8 norske medisinstudenter deltar på konferansen National Forum on Quality Improvement in Healthcare. Foto: Privat

Det første vi deltok på, var «Scientific Symposium». Her ble en rekke vitenskapelige undersøkelser presentert på bare ti minutter hver. Selv om denne presentasjonsformen disponerte sterkt for en lei tendens til at det meste av info gikk raskt inn det ene øret og ut det andre igjen, var det et par foredragsholdere som likevel klarte å fange oppmerksomheten vår. En av dem var David B. Anderson, som presenterte resultatene fra studien til sin forskergruppe, hvor de så på stråledose påført barn undersøkt med CT-røntgen. Det tas over 80 millioner CT-undersøkelser i USA hvert år, og ti prosent av disse gjøres på barn. Jo høyere dose du utsetter pasienten for, desto skarpere bilder får du, og det ideelle er å finne en gyllen middelvei hvor stråledosen ikke overstiger det som er nødvendig for en adekvat bildekvalitet. Dette er noe ”alle” klinikker i USA sier at de gjør, men faktum er at få eller ingen måler dette, så de kan ikke med sikkerhet vite at dette stemmer. Blant annet ble det avdekket et tilfelle der to barn som var omtrent like store, og med samme diagnose ved samme sykehus, ble behandlet med fire ganger så høy dose hos det ene barnet, kontra det andre barnet.På bakgrunn av dette tilfellet tenkte Anderson og hans forskningsgruppe som så: En CT-undersøkelse utsetter allerede pasienten for mye stråling. Om man kan redusere den til en firedel og likevel få et tilfredsstillende resultat, er dette helt klart et felt som trenger å standardisere sine doser. Det ble utgangspunktet for en studie der de startet prosessen med å scanne forskjellige gjenstander og måle både dose og bildekvalitet på disse. De kunne av åpenbare grunner ikke gjøre dette på barn, så modellen de i stedet endte opp, var en slags bøtte som de kunne variere størrelsen på, og dermed standardisere dose i forhold til størrelse. De kjørte så en rekke simuleringer og kom til slutt frem til en algoritme som de implementerte i CT-maskinen på klinikken. De fikk ordnet det slik at målingene ble fortløpende lastet opp i en database, slik at de kunne følge hver enkelt måling i faktisk tid. Dermed kunne de lett identifisere avvik. De gjorde først målinger i fire måneder før endringene ble iverksatt, og resultatene etter endringene var meget positive: Alle undersøkelsene fulgte den ideelle kurven for dose og kvalitet (støy), og den gjennomsnittlige stråledosen gikk ned med hele 38%! Dosen ble dessuten oppjustert der den ellers ville vært for lav, noe som gir færre dårlige bilder, som igjen betyr at disse pasientene slipper å komme inn for en ny scanning. Det hele er et automatisert system, hvor man lett kan gå inn og sjekke alle data for samtlige undersøkelser. Forskningen til Andersons’ gruppe viser tydelig at CT-stråledoser er et felt med stort forbedringspotensiale, men der forbedring absolutt er gjennomførbart med relativt enkle grep. Antakeligvis har vi litt for lenge valgt å akseptere at det er mye stråling forbundet med CT-undersøkelser, uten å se så mye på hva vi kan gjøre for å endre dette til det bedre. Om vi i tillegg får samlet nøyaktig data for stråledose hos hver enkelt, kan kanskje dette i fremtiden bidra til ny forskning på senvirkningene av CT-stråling.I flere av de andre presentasjonene på symposiet ble det trukket frem hvor viktig det er å arbeide for å få til et mer helhetlig pasientforløp. Ved å kartlegge pasientenes ulike stopp ogpotensielle omveier underveis i behandlingsveien, kan vi få et innblikk i hvor i hendelsesforløpet vi som leger kunne tatt bedre vare på pasienten, og hvor eventuelle behandlingsfeil kunne blitt unngått. Selv om det i dagens innlegg var ferdig utdannede leger som hadde vært initiativtakere og i etterkant også gjennomført undersøkelsene, kan en slik form for kartlegging gjennomføres på studentnivå. I Nmf Tromsø planlegger pasientsikkerhetsgruppen ForBedring Tromsø nettopp en slik undersøkelse – dog da i et noe mindre format. Studentene i Tromsø skal følge pasienter fra innleggelse helt til utskrivning etter at de har fylt ut et evalueringsskjema laget av studentene. Ved å sette søkelyset på forbedringsarbeid av den sorten som nå gjøres blant Tromsø-studentene, legger man allerede i studieårene et godt grunnlag for å implementere bedre rutiner og forhåpentligvis på sikt en mer pasientvennlig profesjonskultur blant fremtidens helsepersonell. Studenter som er tilknyttet IHI Open School, er organisert i ulike geografisk spredte «Chapters», og hvert «Chapters» står fritt til å sette i gang forbedringstiltak innenfor de områdene de selv ønsker, blant studentene ved sitt universitet. På «IHI Open School Chapter kongress», som vi deltok på etter symposiet, var studenter fra mange «Chapters» og de regionale lederne fra de ulike Open School-regionene samlet. Etter en obligatorisk introduksjon fra en av IHIs grunnleggere, var vi så heldige å bli tatt med inn i verdenen til Dan Heath, tidligere forsker på Harvard og utgiver av New York Times-bestselgerne Made to Stick og How to change things when change is hard. Med utgangspunkt i førstnevnte bok snakket Heath om hvordan man skal selge inn et budskap: Hvorfor overlever noen ideer, mens andre dør? Hvorfor gjenfortelles noen historier i kulturer verden over uten å gå av moten? Hva er det som gjør at vi husker vandrehistorier og ordtak, mens fakta som ble repetert i det uendelige på skolen, forsvinner ut av hukommelsen så snart vi er ferdig med eksamen? Heath hadde seks hovedpoeng: Simple, Unexpected, Concrete, Credible, Emotional, Stories. Med eksempler fra virkeligheten omsatte han prinsippene sine i praksis og ga oss et foredrag vi kommer til å huske lenge. For eksempel fortalte han hvordan forsøplingen i Texas ble redusert med 74% i løpet av noen måneder. Holdningskampanjene fokuserte på at forsøplerne krenket selve staten Texas, ikke miljøet. Heath illustrerte med dette tydelig at for å «makes things stick» og virkelig få publikum til å høre på det du sier, gjelder det å spille på lag med mottakerne dine og følge de seks punktene i størst mulig grad. Som en avslutning på sin meget inspirerende presentasjon utfordret Heath alle i salen til å formulere et tydelig budskap om hvorfor kvalitetsforbedring av helsesystemet er så viktig, også for studenter. Studenten som fikk den mest positive tilbakemeldingen fra Heath og fra salen for øvrig, ordla seg omtrent slik: «Det er helt sentralt at helsesystemet fungerer så optimalt som mulig for at alle systemer innad i menneskekroppen (nervesystemet, det kardiovaskulære systemet osv.) skal kunne repareres skikkelig og ikke minst unngå å bli ytterligere skadet på grunn av feilbehandling eller rutinesvikt. Å lære om hvordan vi kan kurere og forebygge alle potensielle sykdommer i helsesystemet burde derfor også være en selvfølgelig del av medisinutdanningen.» Med disse kloke og nokså «sticky» ordene i bakhodet, og ikke minst en signert kopi av Heaths bok Made to Stick under armen, kunne vi alle konkludere med at dagens program hadde vært en svært god start på konferansen.