Legenes rolle i forbudstiden

I artiklene Et regelverk fullt av smutthull – legenes reseptrett i forbudstiden 1916 – 26 og «Tør virkelig en læge vove at negte en patient kognak?!» – legenes reseptforskrivning i forbudstiden 1916 – 26 i Tidsskriftet nr. 23/24-2012 ser Per E. Hem og Erlend Hem nærmere på legenes reseptforskrivning i perioden.

Alkohol som medisin

Til et stykke inn på 1900-tallet ble alkohol antatt å ha medisinsk effekt for en rekke lidelser. Dette medførte at da forbudet mot salg av hetvin og brennevin ble innført, først midlertidig og så på permanent basis, fikk man unntak for alkohol til medisinsk bruk. Legene fikk eksklusiv rett til å foreskrive alkohol til dette formålet.

- Det var vanskelig å vise til dokumentert medisinsk effekt av alkohol. Mange – både pasienter og leger - trodde spesielt på dens forebyggende virkning, slik vi i dag tror på vitamin C og hvitløk. Dermed ble det skrevet ut resepter for såkalt påkommende tilfeller, der pasientene altså fikk brennevin til å ha stående ved behov. Det gikk som det kanskje måtte gå. Vi fikk brennevinsdoktorer og etter hvert en slags alkoholflom likevel, forteller Per E. Hem.

Legene ble myndighetenes forlengede arm. De skulle sørge for at forbudet mot alkohol ble opprettholdt, men altså med visse unntak.

Regelverk fullt av smutthull

Da det ble innført forbud julen 1916, hadde legene knapt noe regelverk å forholde seg til. Legene kunne dermed skrive ut nærmest etter forgodtbefinnende. Det kom imidlertid flere forskrifter de neste årene, men ingenting hjalp. Myndighetene klarte heller ikke å se konsekvensene av regelendringene, og smutthullene ble utnyttet.

- Til å begynne med understreket både Tidsskriftet og Legeforeningen at det var få leger som ikke fulgte myndighetenes linje. I perioden 1920-23 økte antallet leger som foreskrev mange resepter. Dermed endret også synet seg på hvem som ble kalt brennevinsdoktor. Leger som i 1917 skrev ut 400-500 brennevinsresepter på én måned, ble den gang fordømt som brennevinsdoktorer. På begynnelsen av 1920-tallet var det for lite til å få et slikt stempel, sier Hem.

Bakgrunnen for endringene er trolig at både legenes og folkets respekt for loven avtok. Hem mener at noe av forklaringen kan tilskrives at ordningen opprinnelig var ment midlertidig, og innført under krig, mens det var vanskeligere å samle seg rundt forbudet i fred, da det ble permanent. Det var også en sterk polarisering i befolkningen.

-  Legene ser ut til å ha fulgt med tidsånden. Det må i tillegg ha vært en ganske ubehagelig rolle for legene å forholde seg til krav om alkohol fra nokså friske pasienter. I virkeligheten var legene med på å undergrave forbudet, sier Hem.  

Krevende reseptlov

I 1923, med virkning fra året etter, ble det innført et strengere regelverk, en egen reseptlov. Legene skulle nå slippe å skrive ut resepter til påkommende tilfeller. Pasienter som kom til legen fra 1924, måtte dermed være syke, i tillegg til at legen selv måtte mene det var fornuftig å behandle sykdommen med alkohol.

- Reseptloven gjorde at legene igjen ble herre i eget hus. Legenes opprinnelige negativitet til forbudet, og egen rolle, skyldtes i stor utstrekning at portvaktrollen forrykket forholdet mellom pasient og lege når pasientene krevde en bestemt medikamentell behandling, i dette tilfellet alkohol. Etter at loven ble innført sank antall utskrevne resepter derfor betydelig, sier Hem.  

Per E. Hem skal på nyåret i gang med en ny arkivstudie på feltet for å få mer innsikt i hvem disse brennevinsdoktorene var. Han ønsker å få kartlagt bakgrunn, alder, synet på alkohol, ev. pengebehov og annet som kan ha gjort at enkelte leger ble brennevinsdoktorer.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.