Pasientpolitisk gissel?

Emner: 
anarki
blogging
helsepolitikk
sosiale medier
sykdomsblogging
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Tidsskriftet hadde tidligere i høst en serie under navnet #SoMedisin. Den engasjerte. Senest i bloggen Diagnostisert. De som kjenner til anarkistisk teori, vet at et velfungerende anarkistisk system forutsetter likhet og er den reneste form for sosialisme. Man er også innforstått med at det er en ikke ubetydelig grad av utopi i slike forestillinger. I de flest tilfeller der mennesker er involvert reduseres dessverre selv de beste anarkistiske intensjoner til en ikke alltid like pen sosial-darwinisme, der kun den som roper høyest høres. Eller i tilfellet internett – skriver sterkest, og gjennom det for eksempel (forsøker) å ta definisjonsmakt. Det er ikke summen av alle som snakker sykdom på nett som er truende. Det skremmende er hvor viktig det er for enkelte grupper å skulle definere hva som er riktig forståelse av ulike nettuttrykk som blant annet sykdomsblogging. Og så heie disse frem. Gjerne med henvisninger til hvor fritt nettet er. [sic] Innenfor den forståelsesrammen som da gis er det - i hvert fall sett utenfra - en relativt begrensende frihet som hylles. Man står fritt til å gi positive tilbakemeldinger, men stilles det spørsmål ved eventuelle skyggsider eller andre aspekt, er det raskt forsøk på diskreditering av meningsmangfold. I blant kan slikt selvsagt være legitimt, men som regel blir det bare en selvforsterking av gruppens eget selvbilde. I tillegg vil det i kampens hete ofte også være noe(n) som ofres. Når målet er større synlighet, er det kanskje ikke så farlig om middelet blir å stille andre i skyggen. Og det er dette jeg synes å se at skjer i deler av bloggosfæren. I en pasientgruppes kamp for (rettmessig) å bli tatt på alvor, blir andre tilnærminger og ikke minst, mindre sterke grupper lidende. Det er bare for eksempel å telle hver gang setningen; «det er ikke det at jeg har problemer med psyksik sykdom, men….», eller liknende utsagn. Det benyttes et språk som sparker mer ned, enn løfter noe som helst opp. Dersom man så skal ta utsagn i etterkant av #SoMedisin på alvor, og se det personlige som politisk, hva er da mer personlig enn å dele egne sykdomserfaringer, uavhengig av sykdomsbilde, også de psykiske? Eller er ikke disse fortellingene viktige nok i pasientpolitisk sammenheng? Skal man også unnlate å se de problematiske sidene på individnivå, når man velger å redusere seg selv i mediert utgave til sin egen sykdom? Det å bruke blogg som politisk verktøy er en krevende øvelse, for privatpersoner så vel som organisasjoner og grupper. Mediet bør kanskje ikke hellige noen midler. Jeg har selvsagt ikke fasiten på hva en nisjeblogg innen helsefeltet hverken skal eller kan være. Men jeg kan ikke tro at det er hensiktsmessig for noen parter å ta et sosialt medie nærmest som gissel i en debatt. En debatt som virkelig er ønsket. Og som Tidsskriftet gjerne tar.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.