Forskes det for mye her i landet?

Dag Bratlid, Thor Willy Ruud Hansen Om forfatterne

Kommentarer

(3)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Tore Midtvedt
Om forfatteren

Professorene i pediatri Dag Bratlid og Thor Willy Ruud Hansen har et innlegg med overnevnte tittel i Tidsskriftet nr 21. De hevder at "den store oppmerksomheten omkring doktorgraden ….er en blindvei" og mener at ressursbruken er for stor og nytteeffekten tilbake til samfunnet for liten til at ordningen kan opprettholdes. De foreslår en forbedring av gjeldende regler hvor det er avsatt tid til fordypning og selvstudier.

Jeg vil i det følgene tillater meg å nyansere problemstillingen:

1.Hvorfor forske? Det er faktisk lovpålagt både for medisinske fakulteter og store sykehus å drive forskning. De 2 professorene mener at 396 avhandlinger ved vår 5 medisinske universiter er for mye. Den viktigste årsaken til økningen er omleggingen som ble gjort for noen år siden. Obligatoriske kurser og metodeopplæring inngår nå som en del av PhD-graden samtidig som kvalitative og kvantitative krav til egen forskning er blitt redusert og stipendiene blitt tidsrelaterte. Intensjonen ved omlegning var å få spredd forskningskompetanse til flere miljøer.

2. Motiv for å begynne å forske? De fleste begynner på graden i eller rett etter studiet. Jeg tror de færreste begynner med økt status som mål. Til det er statusøkningen for liten, arbeidet for hardt og lønnen både under forskningsperioden og som lønnsbonus etter endt disputasjon alt for lav. Langt de fleste begynner - enten fordi de har lyst til å fordype seg i et bestemt problem eller fordi de gjerne vil bli bedre skikket til å møte nye utfordringer i framtiden.

3.Skjebne etter disputasen. Selvfølgelig skal ikke alle som har tatt doktorgraden forske videre. Et flertall av mine doktorander med klinisk bakgrunn har hatt som målsetting å gå tilbake til klinikken. I min naivitet har jeg trodd på verdien av å ha klinikere med forskningserfaring, kritisk sans og kunnskaper slik at de både kunne initiere til forskning og etterpå implementere nye behandlingsmetoder i klinikken.

De 2 professorene bruker som eksempel at det er sløseri å utdanne 140 bakere om man bare trenger 40. Uten å elte den deigen for mye vil jeg påpeke at det er ikke gitt hvem som er den gode bakeren - og langt vanskeligere hvem som er den beste konditoren. Dette gjelder i høyeste grad også i forskning. Framtidens medisin blir mer og mer høyspesialisert og for å være med i denne utviklingen trengs det leger med stor kompetanse. Leger som kan og vil lese forskningsartikkler. Den nordiske modellen med leger som både er MD og PhD er en styrke som andre misunner oss. Jeg er meget usikker på om fordypning og selvstudier er en farbar erstatningsvei. Evaluering av de som går denne veien vil i alle fall bli vanskelig. Selvfølgelig kan vi satse på import slik vi nå gjør med bakervarer, men da må vi spørre oss om det er det vi vil.

Det er vel kjent at i Norge er bidragene til forskning, både fra det offentlige og fra private, langt mindre enn de landene som vi vanligvis sammenlikner oss med. Våre 5 medisinske fakulteter fortjener ros for at de klarer å få fram så mange PhD- studenter som de faktisk gjør med de midlene de har til rådighet og med det begrensete utstyret som mange miljøer har. Det forskes ikke for mye innen norsk medisin -heller for lite. En god del av forskningen holder et høyt nivå. En sikker vei til en ytterligere kvalitetshevning vil være å drastisk øke bevilgningene til å modernisere utstyret. Mange forskningsmiljøer som jeg har besøkt sliter med utstyr som ligger på grensen til å være musealt. Det er vanskelig å levere høyverdige konditorvarer om man bare har en vedovn til rådighet.

Tore Midtvedt

Professor em

Morten H. Vatn
Om forfatteren

Debatt i TDNLF

D.Bratlid & T.W. Ruud Hansen

I tidsskriftet nr. 21/2012 hevder overnevnte at det brukes for mye ressurser på doktorgrader og at nytteverdien for samfunnet er for liten til at ordningen kan opprettholdes. Etter tilsvar fra Tore Midtvedt presiserer de to nevnte forfatterne i nr 02/2013 at deres innlegg egentlig bygger på frustrasjon over at bare doktorgradskandidater får tilbud om organisert opplæring i forskningsmetode og at mange med doktorgrad ikke får finansiering til gjennomføring av enkeltstående forskningsprosjekter etter avlagt PhD-utdannelse. Dette fører ifølge forfatterne til at mye relevant forskning ikke blir gjenomført til tross for at forskning er en del av sykehusenes oppgaver.

I henhold til de overnevnte påstandene prioriteres hverken de med doktorgrad eller de uten hva angår tilgang på finansielle midler. Spørsmålet er om ikke disse to forholdene representerer ett og det samme problemet, nemlig at den lovpålagte forskningen ennå ikke er implementert i våre sykehus.

Etter at Helse SørØst i de senere år har økt sitt bidrag til klinisk forskning har utvilsomt den finansielle situasjonen bedret seg betraktelig for klinisk forskning i vår del av landet.

Likevel er og vil forskning alltid være en konkurranseutsatt virksomhet. Noe av konkurransedyktigheten bygger på lokal ressursforvaltning og tilretteleggelse. Sykehus-avdeligene varierer i stor grad i forhold til bevisstgjøring omkring dette. Noen avdelinger har over tid bygget opp en større ressurstilgang mens andre tilsynelatende nedprioriterer forskning ved egen avdeling.

Alle skjønner at krisetider i sykehusene skjerper motsetningene mellom forskning og rutine i klinikken. Det er likevel viktig at avdelingene har en forutsigbar mulighet til å implementere klinisk forskning i rutinen. Selv den beste kliniker stagnerer faglig dersom det ikke foreligger en kontinuerlig kontakt med et aktivt forskningsmiljø.

Jeg vil støtte at klinikere uten PhD-utdanning har et klart potensiale for å drive nyttig klinisk forskning , men da snarere i forskningsmessig symbiose med PhD-kandidater, da de representerer hver sine deler av forskningen med hver sine funksjoner innen miljøskapning.

All forskning bygger på et spekter av metodologi som krever tid og fordypning. Det ligger i saken at klinisk forskning også tjener på at kandidaten har erfaring innen klinikk og at et ønske om å forske ofte bygger på en modning innenfor begge områder.

Vår felles frustrasjon på dette området burde bidra til en sterkere argumentasjon for økning av offentlige midler til bedret ressurstilgang, ikke minst stillinger. Klinisk forskning må ses på som en nødvendig del av klinikken. Samtidig er PhD-utdanningen i dag det beste kvalitetsstempel vi har på forskeropplæring og bør i det minste ikke vannes ytterligere ut.

I Canada går en viss prosentdel av oljeinntektene til medisinsk forskning. Dersom dette ikke er mulig i Norge, og i mangel av rike onkler, kunne vi kanskje foreslå en DRG på pasienters medvirkning til forskning. Uansett finansieringsmåte kan ikke myndighetene frasi seg det økonomiske ansvaret for Medisinsk fagutvikling, som bygger på undervisning, forskning og pasientbehandling, som en og samme sak.

Istedenfor å bedrive"krybbebiting" bør vi som klinikere stå sammen om å arbeide for økt ressurstilgang til klinisk forskning, inlusivt translasjonsforskning med ett ben i klinikken og ett i laboratoriet, som i økende grad er nødvendig for moderne forståelse av sykdomsutvikling.

Dag Bratlid
Om forfatteren

Vi tror Morten Vatn må ha misforstått noe av innholdet i vårt innlegg, også i replikken til Tore Midtvedt’s kommentar. Vårt hovedpoeng var at i mange av de utenlandske miljøene vi kjenner til er forskning i inkludert i den kliniske arbeidsdagen. Dette er i mye mindre grad tilfellet her i landet, selv om forskning faktisk er definert som en viktig del av sykehusenes og derved også sykehuslegenes arbeidsoppgaver. I Norge er forskning derimot oftest knyttet opp til (andre) definerte stillinger bl.a. stipendiater. Det faktum at det bare er doktorgradskandidater som får tilbud om organisert forskeropplæring er en del av denne holdningen.
Siden de fleste som tar en medisinsk doktorgrad ikke ser ut til å gå videre på en forskerkarriere, tillot vi oss derfor å foreslå at mye av de ressursene som brukes på (unødvendige?) doktorgrader heller kunne brukes på å legge forholdene til rette for at (vanlige) sykehusleger kunne få tid og penger til å bruke en del av sin tid til forskning, slik de faktisk er pålagt. Forslaget handler ikke om krybbebiting men om fornuftig bruk av knappe ressurser. Vi tror dette både vil kunne styrke sykehuslegers generelle vitenskapelige kompetanse og kanskje også føre til mer relevant medisinsk forskning. Vi har selvfølgelig intet i mot at det gis større bevilgninger til medisinsk forskning, og ønsker hjertelig velkommen en translasjonsforskning som innebærer at kliniske leger også får anledning (=tid og ressurser) til å fortsette sin laboratoriebaserte forskning. Så vidt vi har observert er slike ordninger i Norge i dag sjeldnere enn tenner hos høner.