Kan vi skrive medisinsk historie? På tide med en løsning for å sikre fattige mennesker livsviktige medisiner

Medisinstudenter leser i løpet av studiet om mange sykdommers symptomer og kliniske funn samt hvordan vi kommer frem til diagnosen. Når diagnosen er stilt er det en selvfølge for oss i Norge å tilby pasientene våre medisinene de trenger. Dette er dessverre ikke en realitet for veldig mange mennesker andre steder i verden. Der god behandling ikke finnes, står helsepersonell tilbake som hjelpeløse tilskuere til pasienters lidelser og død.FNs millenniumsmål 6 handler om å ”Bekjempe hiv/aids, malaria og andre sykdommer”. ”Andre sykdommer” kunne like gjerne vært erstattet med ”andre glemte sykdommer”. Blant de ”glemte sykdommene” tilhører blant andre Chagas sykdom, kala azar, afrikansk sovesyke og mange andre. Sykdommene rammer de aller fattigste blant verdens befolkning, som bønder som livnærer seg av hva de kan produsere, mangler utdanning, lever i dyp fattigdom og i konfliktområder. De fleste av disse sykdommene har ingen behandling. For andre er behandlingen veldig kostbar, de kan ha potensielt livsfarlige bivirkninger eller så er ikke medisinene tilpasset infrastrukturen i fattige land.Leger uten Grenser har lenge satt søkelys på utfordringene de møter i felten når de står overfor pasienter de ikke er i stand til å hjelpe. Lenge har debatten om utvikling av viktige legemidler vært preget av at det sivile samfunn er frustrerte over legemiddelindustriens manglende interesse i å investere i glemte sykdommer. Samtidig kontrer legemiddelindustrien med å gi eksempler på spredte enkeltinitiativ de er med på, og hvordan de har donert legemidler til ulike formål. I mange år har vi sett en fastlåst debatt. Uten en bærekraftig løsning i sikte. Inntil nå.I våres la en gruppe internasjonale helseeksperter (CEWG), ledet av den norske legen John-Arne Røttingen, frem en rapport med konkrete forslag om hvordan verdens land i fellesskap kan korrigere markedssvikten som har ført til mangelfull utvikling av legemidler for de aller fattigste. Hovedbudskapet er at vi trenger å bygge et parallelt innovasjonssystem ved siden av det nåværende systemet som baserer seg på markedsmekanismer. Dette krever at verdens myndigheter samarbeider. Gjennom en global avtale skal man kunne øke forskningsinnsatsen og dele kunnskapen som kommer fra forskning på sykdommer som rammer fattige mennesker, og i fellesskap bidra med penger for å utvikle legemidler fra lovende forskning. Deler av rapportens innhold bygger på innspill fra blant annet studentorganisasjonen

(UAEM), som i Norge er organisert under Norsk medisinstudentforening. I UAEM har vi jobbet både i Norge og internasjonalt for å rette søkelyset mot mulige løsninger på den manglende utviklingen av legemidler for fattige land. I høst har UAEM hatt en Twitter-kampanje rettet mot norske myndigheter: Vi ønsker at Norge skal ta lederskap under forhandlingene om en global avtale.Første mulighet er det mellomstatlige møtet i Genève som i neste uke skal diskutere anbefalingene til CEWG. I den anledning utfordret lege Marius Trøseid utviklingsminister Heikki Holmås i

forrige uke til å sørge for at Norge tar lederskap under dette møtet.Og Heikki har svart. Både i

, og på Twitter. Den 20. november brukte han hashtagen #medisinerforalle som UAEM har brukt under kampanjen, og tvitret: ”Vi vil ha #medisinerforalle og stiller med penger og håp om å få med oss andre land på å forske frem medisiner på nedprioriterte sykdommer.” I mange måneder har Norge stilt seg avventende til anbefalingene i rapporten. Men press fra studenter, Leger uten Grenser og andre over en lengre periode ser ut til å ha hjulpet: Heikki Holmås har lyttet, og ønsker at Norge gjør en innsats for de glemte sykdommene.Kommende uke vil altså det mellomstatlige møtet i Genève finne sted. Vi kan ikke forvente en umiddelbar løsning i løpet av uken. Men vi kan håpe at Heikki Holmås sender norske forhandlere som kommer til å ta lederskap når alle andre er handlingslammet. Dermed kan Norge være katalysator for en løsningsorientert internasjonal prosess. En prosess som kommer til å bli lang og tung. Men organisasjoner som Leger uten Grenser og andre har kjempet i over 15 år for å finne løsninger for utvikling av livsviktige medisiner. De og vi kan kjempe enda litt lenger, og flere kan være med, blant annet Legeforeningen. Med sine mange medlemmer kan fagforeningen utøve en sterk innflytelse, og en slik involvering vil passe med Legeforeningens økende interesse og engasjement for global helse. Vi trenger flere med oss til å holde norske myndigheter ansvarlig for å ta lederskap og følge opp anbefalingene til CEWG. Som Marius Trøseid skrev i Dagsavisen:

Heikki Eidsvoll Holmås, i november har du en unik mulighet til å være med å skrive medisinsk historie: støtt arbeidet for en internasjonal rammekonvensjon for å sikre fattige mennesker livsviktige medisiner.