Gode råd til en mulig varsler

Anonym Om forfatteren

Kommentarer

(5)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Arne R. Rosseland
Om forfatteren

Det er ille for en som har blitt pensjonist og se hvordan ledelsen av helsevesenet har innført totalitære metoder for å skremme helsearbeidere til taushet. Dette styrker ikke det offentlige helsevesen.

Olav Hjeljord
Om forfatteren

Er utviklingen ved norske sykehus virkelig slik at et smidig organisasjonssystem går foran hensynet til pasientens ve og vel? For undertegnede som ikke har kontakt med helsevesenet annet enn ved sykdom - enten egen eller i familie/vennekrets- er dette høyst foruroligende informasjon.

Foruroligende fordi varsler-artiklen tyder på et beinhardt sykehusmiljø hvor viktige innvendinger og korrektiv ikke bare neglisjeres men kan føre til tragiske konsekvenser for den som varsler. Siden jeg ikke kjenner nærmere til norske sykehus, stiller jeg meg naturlig nok spørsmålet om varsleren er en urokråke som av egen interesse eller fikse ideer strør sand i et maskineri som egentlig går i en god og riktig retning. Men det varsles også fra andre innen helsevesenet. I Klassekampen for 12. oktober i år har Berit Foss, førsteamanuensis ved Avdelingen for sykepleie Høgskolen i Oslo og Akershus en tankevekkende kronikk hvor hun påpeker hvordan kostnads-besparelse og økt produktivitet med bakgrunn i amerikansk management-tenkning etter hvert har influert helsesektoren som annen offentlig forvaltning. Her knyttes ledernes lojalitet til organisasjonen, og til å tilfredsstille måloppnåelse og effektivitet i organisasjonen på økonomiske premisser. Konfliktene oppstår fordi sykepleiere og leger har (bør ha!) sin lojalitet og sin faglige og verdimessige forankring knyttet til pasientenes ve og vel. Det er også essensen i artikkelen fra varsleren.

Konklusjonen til Berit Foss er at leger bør være representert i ledelsen av sykehusene. Men skal vi tro varsleren (som tydeligvis skriver av egen dyrkjøpt erfaring) er dette ingen garanti for en pasienten-i-sentrum tenkning. Det sitter allerede leger på begge sider av bordet, og varsleren går langt i å antyde at de legene som havner i lederposisjoner er de som ikke ser utfordringene/ har egenskapene som passer for arbeid med pasienter eller eventuelt med forskning. Vi er vant til å tenke på personer i helseyrket som omsorgspersoner, verdimessig knyttet til pasientene i deres ulike sårbare situasjoner. Dersom utviklingen går i retning av sykehusansatte som produksjons-arbeidere er det alvorlig. Vi skal være meget takknemmelig for de blant sykehusenes helsepersonell som våger å stå fram å opponere mot en slik utvikling. Artikkelen gir et skremmende bilde av hvor effektivt ledere kan isolere og uskadeliggjøre en enkelt varsler. Det vil de ikke klare dersom dere blir mange. Som etter hvert potensiell pasient setter jeg min lit til at et anerkjent ressurssterkt helsepersonell ikke sitter passivt som tilskuere til sykehus hvor omsorgsfunksjonen etter hvert kommer i annen rekke.

Øistein Løvoll
Om forfatteren

Jeg må si jeg ble svært overrasket over at artikkelen "Gode råd til en mulig varsler" ble publisert, sågar også anonymt. For meg syntes artikkelen å være bittert, nærmest injurierende og ondsinnet oppgulp fra en person som ikke våger stå fram med sitt navn. Selv har jeg arbeidet utenfor sykehussektoren siden midten av 70-tallet, så jeg skal ikke påstå at jeg kjenner dette vesenet, utover kontakter som allmennlege tidligere og ikke minst fra media det seneste tiåret. At det er vanskelig å drive og styre sykehus skjønner jeg godt, men jeg har fortsatt tro på at man gjør så godt man kan.

Legeforeningen har vel i alle år oppfordret leger til å ta lederansvar og å skaffe seg lederutdanning. I annet avsnitt i artikkelen gir forfatteren an helt utilbørlig karakteristikk av leger som har ønsket å ta slikt ansvar.Her synes jeg faktisk tidsskriftsredaksjonen har sviktet som har latt dette bli trykt, og sågar latt forfatteren være anonym.

Legeforening og helsemyndigheter har vel lenge oppfordret til å varsle om feil som skjer i helsevesenet. Jeg kan godt skjønne at man skal ha sterk rygg og mot for å gjøre. For meg synes det som forfatteren har hatt en ubehagelig erfaring knyttet til varsling. Jeg kan skjønne at vedkommende derfor kvier seg for å stå fram med sitt navn, men å skrive en så ekstremt anklagende artikkel uten å oppgi sitt navn synes jeg er lavmål.

Hilsen

Øistein Løvoll

pensjonert lege

spesialist i samfunnsmedisin

Øyvind Bernersen
Om forfatteren

Jeg skjønner godt at artikkelforfatteren ønsker å være anonym. Etter å ha lest artikkelen tenker jeg at forfatteren må lide av manglende selvinnsikt og paranoide forestillinger. Selvbildet preges indirekte av grandiose forestillinger. Har vedkommende noen sinne spurt seg selv eller andre hvorfor arbeidsgiveren ønsker ham vekk fra arbeidsplassen. Dersom navnet ble kjent, ville en hver fornuftig arbeidsgiver unnlate å ansette vedkommende. Maken til skittkasting har jeg aldri sett publisert tidligere. Jeg har tro på metoden "gjør så godt du kan" og søk samarbeid og dialog framfor konflikt. Mulig det finnes sjefer med antisosiale personlighetstrekk, men jeg har til gode å ha møtt noen enda. Derimot har jeg møtt en del bitre arbeidstagere med en uttalt tro på egen fortreffelighet og med sterk skepsis til andre ledere. Tro meg, disse forsurer hverdagen for fler enn sine sjefer og skaper et dårlig arbeidsmiljø. Mitt råd til eventuelle varslere er at de må realitetsteste problemet før de varsler. Dersom ingen støtter ditt opplevde problem og du står alene, så bør du la være å varsle og heller gå i deg selv og revurdere egne holdninger.

Johan Nygaard
Om forfatteren

Jeg undres over at Øyvind Bernersen våger å eksponere sin egen insensitivitet og antisosiale holdninger under fullt navn med tittel og arbeidssted. Det er sjelden å oppleve at en høyt utdannet fagmann slår seg selv så ettertrykkelig på munnen i all offentlighet. Slik Øyvind Bernersen slenger ut karakteristikker av forfatteren med begreper som assosieres til psykiatrien, demonstrerer han bare sin egen mangel på psykologisk selvinnsikt. Men det er selvfølgelig gunstig for oss andre og for saken at Øyvind Bernersen til de grader bekrefter behovet for forfatterens gode råd til mulige varslere. Det er forstemmende, men nyttig, at Øyvind Bernersen så ettertrykkelig illustrerer hvorfor det er nødvendig at forfatteren skriver anonymt.