Privat eller profesjonell

Erlend Hem Om forfatteren

Kommentarer

(9)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Sigmund Skei
Om forfatteren

Tusen takk for et etterlengtet innlegg!

Jeg mener at bruk av fornavn overfor pasienter og pårørende ikke gir den nødvendige faglige avstand. Dette gjelder også overfor andre samarbeidspartnere.

I møtereferat fra 1.linjetjenesten har jeg flere ganger blitt sitert med følgende: Sigmund mente at.....! I slike sammenhenger er man enten Dr NN eller overlegen fra sykehuset. Man deltar og har meninger i egenskap av profesjon (altså dr.NN) og ikke som privat person.

Det er også et problem internt på avdelinger hvor legene (og andre profesjoner) blir omtalt og tiltalt på fornavn i møter/previsitter o.l . Denne tiltale/omtale formen tar man så med seg til pasientene hvor legene ofte blir benevntomtalt ved fornavn. Jeg synes dette er en svært uheldig praksis som er med på å undergrave en nødvendig profesjonell distanse. Jeg tror nok dette skyldes en kombinasjon av manglende refleksjon omkring temaet kombinert med den gennerelle trenden i samfunnet (jfr artikkelen til E.Hem)

Jeg har tatt opp dette teamet på egen arbeidsplass og fått aksept og forståelse for synspunktene, men praksis endres ikke like lett!

Anne Taraldsen Heldal
Om forfatteren

Takk for fin kommentar! Dette er en spennende diskusjon. På medisinstudiet blir det etter min oppfatning lagt altfor liten vekt på refleksjon omkring legens rolle i yrkeslivet.

Å bruke fullt navn når man presenterer seg for en pasient er ikke bare et ledd i en høflighetskonvensjon. Det handler også om hvilke sosiale roller vi spiller i det daglige, og hvordan vi spiller ut disse rollene.

I forbindelse med praksis i allmennmedisin ifjor fant jeg det fruktbart å bruke sosiologiske begreper for å diskutere legerollen ( http://www.utposten-stiftelsen.no/Portals/14/Utposten11/UP11_7/32_33_legekontorets%20skuespill_Utp_7_2011_oppslag.pdf). Spesielt er tilnærmingen til den amerikanske sosiologen Ervin Goffman oppklarende. For å gjøre et komplekst sosialt spill mer ryddig bruker Goffman dramaturgiske begreper som frontstage og backstage. Som lege oppfører man seg annerledes på previsitten enn på visitten. I lege-pasientforholdet er previsitten backstage, mens visitten er frontstage. På visitten møter man pasienten i kraft av sin faglige profesjon, og det å presentere seg med fullt navn klargjør dette for pasienten. Det handler ikke nødvendigvis bare om høflighet, men om å gjøre pasienten sikrere på sin rolle i konsultasjonen. Alle aktørene kan da i større grad lene seg på tydelige roller med enklere manus.

En annen side ved det å presentere seg med fullt navn er retten pasienten har til å vite hvem som faktisk behandler vedkommende. Da er ikke fornavn tilstrekkelig.

Jeg er også sykepleier, men har alltid hatt fullt navn på navneskiltet mitt. Jeg presenterer meg også alltid med fullt navn. Men jeg har aldri forventet å bli kalt annet enn Anne som sykepleier av pasientene. For sykepleiere har en annen rolle i spillet med pasienten. De opererer i mye større grad på pasientens backstageområde. Manuset er mer improvisert. Det gjør rollene mer utydelig på godt og vondt. For de fleste pasientene går dette helt fint, men jeg har forståelse for de sykepleierene som velger kun å ha fornavn på skiltet sitt. Enkelte har opplevd at pasienten har misforstått grensene nettopp fordi de er utydelige.

Å presentere seg med fullt navn er ikke bare en del av en høflighetskonvensjon. Det er en del av et sosialt spill. Det er en utbredt misforståelse etter min mening at det er mer "nært" å presentere seg kun med fornavn. Denne intimiseringen skaper potensiell uklarhet på to nivåer; både mht. hvem pasienten konkret snakker med, men også til hvilken rolle aktørene skal spille ut.

Om manuset har endret seg? Nei, jeg tror ikke det. Og jeg er ingen fossil.

Geir Wenberg Jacobsen
Om forfatteren

Takk til redaktør Erlend Hem som setter lyset på en lei trend som rir samfunn og helsetjeneste som en mare. Jeg har undervist medisinstudenter i (for?) mange år, og råder studentene på samme måte som Hem: bruk fornavn og etternavn.

En eldre kvinnelig bekjent gjennomgikk nylig en større operasjon. Senere under oppholdet møtte hun yngre lege i korridoren. Han hadde rekruttert henne til et forskningsprosjekt som ledd i utredningen. Under samtalen ba hun ham si hva mer han het enn fornavnet han hadde brukt første gang. Da hun fikk vite det, utbrøt gledesstrålende: «Ja, men da vet jeg jo hvem du er!»

I det siste har jeg selv vært i pasientrollen oftere enn jeg skulle ønske. Legen som pasient har gitt meg god anledning til å observere og reflektere over kolleger og fremtidige legers holdninger og atferd på nært hold. Det gjelder ikke bare legene. Jeg har stadig vanskelig for å unnlate å se meg hastig rundt når det kommer en sykepleier ut til den stille forsamling av ventende og roper «Geir». På samme måte som når den totalt ukjente bioingeniøren spør: «Hvordan er det med deg, da, Geir?» Det er lett å undres på om fornavnsevangelistene omtaler pasientene på samme måten på morgenmøtene og ellers på avdelingen? Tanken slo meg da femteårsstudenten som skulle skrive meg ut i vår, sa hun skulle konferere med «Anne Katrine» om videre behandling og etterkontroll. Hvem var nå det igjen? En kollega jeg har møtt, men glemt?

Den kvinnelige studenten i starten av Hems historie sier at hun gjerne vil at fastlegen tiltaler henne med fornavn. Det har jeg ingen problemer med og det kan være flere grunner til at det er slik. Samtidig glemmer hun at det er i pasientrollen hun mener dette. Det er det motsatte av hvordan hun bør te seg i det øyeblikk hun selv går inn i legerollen. Det er pasienten som sitter med nøkkelen og derfor er den eneste som skal få avgjøre hvordan legen tiltaler henne. Forholdet mellom lege og pasient er i utgangspunkt svært asymmetrisk. Min hypotese når det gjelder fenomenet «Sigvart» er at han overrumples av den massive navneintimiteten han eksponeres for, men at han raskt innordner seg slik han tror det forventes av ham, dvs. et uforutsett utslag av pasientetterlevelse.

Det er på ingen måte et gode for lege-pasient-forholdet om vi som leger ytterligere tilriver oss definisjonsmakten for hvordan legen skal tiltale pasientene, snarere tvert imot. Sakens kjerne er om vi skal opptre profesjonelt eller misforstått og overflatisk joviale. I det siste har jeg registrert at representanter for en forhatt yrkesgruppe - telefonselgerne - i økende grad har begynt å bruke både mitt og sitt eget navn - fullt ut. I det stille ber jeg om at det er en motreformasjon på gang.

Odd Johan Frisvold
Om forfatteren

Takk for en elegant og velformulert lederartikkel i Tidsskriftet nr. 19/2012. Jeg er helt enig i konklusjonen. Det første møte mellom mennesker kan være avgjørende for senere tillit og respekt, uavhengig av rolle. Historien om Sigvald gir for meg en overbevisende demonstrasjon av hva det betydde for pasienten at studenten presenterte seg med fullt navn. Jeg tolker pasientens reaksjon som respons på at han ble møtt som likeverdig, noe som igjen utløste hans ønske om å bli tiltalt som Sigvald heretter. Ingen kan vite hva Sigvald ville følt uten den formaliserte innledningen. Neppe en følelse av likeverdighet.

Jeg minnes selv et eksempel da et nært familiemedlem møtte til undersøkelse hos en kvinnelig svensk overlegevikar, som umiddelbart tiltalte henne ved fornavn, noe pasienten oppfattet som nedlatende. Den svenske kollegaen kan kanskje unnskyldes grunnet svenske tradisjoner, som kanskje hadde gått for langt som reaksjon på arven etter et sterkt klassedelt samfunn. Mitt første møte med svensk helsevesen, var i 1975 da jeg vikarierte i Skjellefteå som t.f.klinikchef på en stor medicinklinik. Hele personalet tiltalte meg med mitt fornavn. Dette ble en udelt positiv opplevelse for meg. Det første jeg gjorde da jeg kom tilbake til egen avdeling, var å oppfordre mine medarbeidere til å gjøre det samme. For de noe eldre var det en barriere - tittel og navn hørte for dem til mitt image.

Mye kan sies om denne sammensatte problemstillingen. Det er prisverdig at studentundervisningen tar dette på alvor, og lederartikkelen vil forhåpentlig føre til at alle som befinner seg i en maktposisjon, slik leger er i forhold til sine pasienter, er seg bevisst hvor sårende og nedverdigende pasienten kan føle det, om første møtets valg av tiltaleform ikke er tilpasset pasientens bakgrunn. Når Sigvald ga sin tillatelse, markerte han sin likeverdighet og kunne se seg som den generøse part. Anbefalingen om bruk av hele navnet i første møtet står derfor fjellstøtt!

Tor Sørdal
Om forfatteren

Det har ikke bare med høflighet å gjøre.

To ferske personlige erfaringer:
Pasient ved et universitetssykehus. Lå i seng og ventet på lege som skulle utføre et lite inngrep. Hun kom, bøyde seg over sengen og hilste, hei jeg er Hanne. Så fikk jeg narkose.

En tid senere etter utskrivelsen så jeg et papir hvor hennes fulle navn stod. Søren tenkte jeg da jeg så det raltivt sjelde familienavnet, kanskje hun er datter til en kollega jeg samarbeidet med for mange år siden; kunne vært interessant å spørre henne hvordan det stod til med ham.

Pasient ved lokalsykehuset. Møtte som avtalt til behandling. Jeg ble vist inn på et undersøkelsesrom og sykepleier sa hun skulle hente Henrik. Han kom ganske snart og presenterte seg: Henrik. Jeg ble undersøkt og senere samme dag ble jeg behandlet av Henrik og kunne dra hjem. Jeg tenkte: jeg drar hjem uten å vite etternavnet på behandlende lege. Dersom jeg skulle få behov for å kontakte ham kan jeg ikke gjøre annet enn å ringe sykehuset og spørre etter Henrik.

Knut Ørnes
Om forfatteren

Takk for en ærlig og klok leder i Tidsskriftet nr. 19/2012! Som legestudent kjenner jeg meg godt igjen i diskusjonen. Jeg vil først og fremst berømme lederskribenten for å diskutere denne problemstillingen med studentene. Hvis studentene får lov til å ta del i læringsprosessen på denne måten - altså selv avgjøre hva som er rett og galt under god, faglig forankret veiledning - har nok faglærer en bedre mulighet til å nå ut til dem.

Hem tar også opp profesjonalitet i lederen. Som synet på hva som er høflig eller uhøflig, er nok også profesjonalitet et begrep som varierer med tidsånden. Jeg er selv med i en mentorgruppe arrangert av Legeforeningen der vi tar opp studieaktuelle temaer fra gang til gang. Som resultat av denne lederartikkelen kommer jeg til å foreslå profesjonalitet som neste tema. Det ville vært spennende å lese en tilsvarende leder der Hem diskuterer hva som kjennetegner profesjonalitet i lege-pasient-forholdet med studenter.

Jeg er ikke sikker på om trenden med fornavn blant legestudenter nødvendigvis vil fortsette. Som student mot slutten av studiet, midt oppi en praksisperiode, ser jeg selv at jeg stadig oftere går over til å bruke fornavn og etternavn. Fremfor alt av praktiske hensyn, som at pasientene ved senere anledninger skal kunne fortelle at det faktisk var hos meg de har vært.

Det kan være slik at det er tryggere for studentene å begrense seg til fornavn. Slik markerer nettopp studenten overfor pasienten at de ikke er i et profesjonelt lege-pasient-forhold. Studenten unngår den tradisjonelle legerollen og på den måten også egne forventninger til faglig dyktighet og oppførsel. For mange studenter er nok også den klassiske «Jeg er Dr. (Etternavn)» et symbol på en mer hierarkisk legerolle som det kan være vanskelig å kjenne seg igjen i. Det er derimot ikke sikkert at dette har å gjøre med tidsånden, men kanskje snarere at studentene har fått velge selv og aktivt velger seg vekk fra lege-skoene som ennå kan føles for store ut til å fylle. Sånn sett kan det hende at det vi ser er et fenomen som kjennetegner friere tøyler under studiet.

Diskusjonen minner meg på en samtale jeg hadde for noen måneder siden med en erfaren lege. Den handlet om at lege-pasient-forholdet alltid er et maktforhold, og at god legepraksis må springe ut fra at også pasienten aksepterer å gi avkall på sin egen autonomi. Har studentene makt i møtet med pasienter? I de første møtene med pasienter vil jeg heller hevde at det er pasientene som sitter med makten i «medisinstudent-pasient-forholdet». Pasienter kan gi tilbakemeldinger, de sitter med fasiten, studenter på sin side har ingenting å tilby. Når man i løpet av studiet modnes i legerollen, blir man kanskje også mer komfortabel i rollen som maktinnehaver. Kanskje har dette noe med profesjonalitet å gjøre? Kanskje henger profesjonalitet og makt sammen med bruk av etternavn? Jeg vet ikke?

Torbjørn Pihl
Om forfatteren

Erlend Hems lederartikkel «Privat eller profesjonell» i Tidsskriftet» nr. 19/2012 bør være tankevekkende for mange. Selv har jeg alltid vært litt opptatt av omgangsformer, høflighetskonvensjoner om man vil, men nok fått en følelse av å være ansett som gammeldags og kanskje nærmest bakstreversk.

Jeg har ikke hatt mye formell studentundervisning. Men på en universitetsklinikk får man alltid en viss kontakt med, og et visst instruksjons- eller i det minste forbildeansvar, for medisinstudenter, sykepleiestudenter og sykepleiere. Der har jeg ofte opplevet de samme «joviale» eller uhøytidelige omgangsformer med pasientene som Hem beretter om. Jeg har da alltid fremholdt at respekt for pasienten viser man ved å henvende seg med den tiltaleform som var vanlig og naturlig overfor vedkommende før han eller hun ble pasient.

Tidligere brukte jeg normalt De når jeg henvendte meg til pasienten - i alle fall første gang. Ikke sjelden «protesterte» pasienten, og jeg svarte da gjerne at jeg som bygutt var oppdradd med at man skulle si De til voksne folk, og at jeg gjorde det fremdeles (selv om jeg etter hvert ble mere «voksen», målt i alder, enn mange av pasientene). At man senere modifiserer omgangstonen slik at den blir naturlig overfor vedkommende pasient, er en annen sak. Som ung lege i Troms og Finnmark oppdaget jeg for eksempel at De nærmest var et fremmedord og kunne bli oppfattet som et forsøk på å holde avstand, så der måtte jeg prøve å legge av meg dette.

Jeg tror flere enn undertegnede reagerer negativt på den overhåndtagende «dutting» og bruk av fornavn som uttrykk for en «pseudo-familiaritet» - som for eksempel når eplekjekke telefonselgere eller meningsmålingsagenter kommer på tråden. Derfor bør det heller ikke være slik i helsevesenet. Jeg minnes en historie om den danske professor og nobelprisvinner Niels Bohr, som på en tilstelning kom i samtale med en ung og litt fremfusende journalist. Etter en stund spurte journalisten om de ikke skulle være dus. Da svarte Bohr: «De må gjerne si du til meg, bare jeg fortsatt får lov å si De til Dem».

En episode for nærmere 50 år siden: Jeg hadde hatt tilsyn til en pasient på kirurgisk avdeling. Etterpå ble jeg sittende litt på vaktrommet og prate med noen sykepleiere. Det viste seg da at ingen var klar over at denne pasienten, som allerede hadde ligget i avdelingen i minst en uke, var en tidligere biskop som hadde bekledt embedet i en årrekke inntil ganske nylig. Første uttrykk for respekt for pasienten er jo at man setter seg inn i hvem pasienten er. Man skal så visst ikke gjøre forskjell på folk, om de er biskoper eller mere hverdagslige mennesker, men man skal vite hvem man har for seg. Om aldri så gamle og skrøpelige, eller syke og lidende, har de engang stått i sin fulle kraft, hatt ansvar og oppgaver og nytt respekt. Det å vite litt om personen, om yrke, familie etc. er jo dessuten det beste utgangspunkt for å kunne føre en personlig og ikke bare sjablonmessig samtale med pasienten. I en periode besøkte jeg en pårørende på et sykehjem. Nabopasienten var en tidligere landskjent samfunnstopp, men ble av personalet bare «duttet» og nærmest småbarnspratet til. Han var ikke lenger så lett å kommunisere med, men når man tok utgangspunkt i hans forhistorie og trykket på de riktige knappene, kunne man fremdeles føre en ganske interessant samtale med ham.

Wolfgang Wittwer
Om forfatteren

Hei Erland,
Jeg var litt forbauset når jeg leste artikkelen. Jeg kommer fra et land midt i Europa som er kjent for konvensjoner og formell stivhet - ikke så mye som i Frankrike men der man også skiller mellom du og De, holder dørene åpne når en kvinne følger, hilser med god morgen eller god dag ved møte eller på gangen, håndhilser (ikke når man ikke liker den man møter). Sikkert har disse vanene gått ned der også. Bl.a. ligner dress-koden den vi har i Norge: uformelt. Noen oppfatter det som kulturell nedgang mens andre er helt fornøyd.

Jeg har akkurat fylt 66 år og er da i en annen generasjon som du. Jeg har nå vært overlege i Norge i 7 år men har en mer enn 45 års erfaring med omgangsformer fra Sverige der det begynte med omstilling fra "Ni" til "du" under slutten av 60-talet. Gamle damer klaget da over uhøfligheten av ung folk som ikke lengre sa hos bakeren: "Vil frøken (sic!) Lundquist være så snill å gi meg tre kanelbuller?" (Dette naturligvis i det andre idiomet).

Når jeg reiste til Oslo i august 1970 (og ikke fikk hotellrom pga. fotballkamp mellom Norge og Sverige slik at jeg og venninna mi overnattet i Slottsparken) var det annerledes Da var det "De" og ikke "du" og tjenestemannen bak vinduet ved Oslo jernbanestasjon tenkte vel "fy" når jeg (helt uvitende) spurte etter billett til Halden (som jeg ikke fikk pga. klokken var 15). Da var det to erfaringer fra Norge: det var kaldt i august og det fantes verken overnattingssteder eller gode veier ut av landet i helgen. Jeg hadde ønsket at vi hadde fått en varm plass ved jernbanestasjonen. Men vi ble jaget ut av den fordi den ble stengt klokken åtte. Da var det ikke varmt - verken helt konkret sett i nærheten av kongens bolig men ikke heller i overført mening.

Nei, unnskyld meg, det skal ikke være en vits, men vi må vel begripe at det er en kulturell vandel som finnes sted. Og da er det en stor byggeplass. Over kommunikasjon kan strides. Over konvensjoner også.

Da liker jeg mer det nåværende språket. Det familiære "du" (skal) uttrykke(r) nærhet og tillitt mens "De" kommer fra tider med politisk aktiv adel og betyr avstand og kulde, kan være grunnet enten frukt og redsel eller en viss distanse og overlegenhetsfølelse. Det som er merkelig er at samtidig med den minskende avstand i språklig kommunikasjon så ble den kroppslige distansen større. Kanskje det kan tolkes som anglisisme der folk går angivelig rundt og hilser på en med hendene i lomma mens folk fra Syden er i ferd til å kvele en med omfavnelse. Det siste kom opp geografisk sett de siste årene og er nå den vanlige måten blant vanlige venner - heldigvis ikke blant alle folk. Da må det utdeles deodorant på blåresept.

Men det finnes andre ting også. For det ene er vi lege og skal "behandle" pasientene. Vi skal ikke blande å "behandle" med å "håndhilse" Vi kan jo ikke vaske hendene så ofte som det trenges ved en visitt med over 20 pasienter. Vi vet at hendene har betraktelig mer bakterier på samme overflate som et toalettsete. Dersom jeg kan slippe å håndhilse så er jeg glad - trass at jeg er en mellomeuropeisk psykiater. Å ikke håndhilse kan forklares til de fleste pasientene.

Det siste gjelder etternavn. Da er jeg på din side. Totalt. Jeg tenker at det er ugreit dersom den andre ikke vet hvem jeg er. Det er ikke bare høflighet, det kan nevnes også helt praktiske og juridiske grunner for dette. En kan ikke inngå en avtale uten at en er kjent til den andre. Selv hestehandleren på middelalderens marked visste hvem de kjøpte merren fra. Da var de få. Men ved i dagens sjukehus så er det mye folk i hvite klær eller i hverdags klær man må forholde seg til. I tillegg finnes det tusenvis av samme navn i Norge. Når jeg kom hit så var jeg skrekkslagen over hvor mange som hadde felles for-, mellom- og etternavn. Det finnes mange på kontinentet med samme navn også. Heldigvis har jeg for min del ikke felles navn med noen i det hele tysktalende utlandet som er ca. 120 millioner. Det finnes kun to andre med doktorgrad og en professor med samme for- og etternavn, men ingen med samme mellomnavn.

Tenker at det er viktig at folk vet som står fremfor en og da er det det minste at de kjenner det hele navnet. Anonymitet finnes ikke fra pasienten sin side - hvorfor vil legen da skjule seg? Vi snakker mye om åpenhet (og helhet) i Norge. Men finnes da dette i det virkelige livet? Dersom det blir en rettsak: hvem var da behandleren? Avdelingen hadde flere leger med samme fornavn i følge.

Men det er ikke bare fornavnet som brukes i direkte legekontakt. Det kan ofte være kun etternavnet som ved calling på venterommet, ikke i kombinasjon med "herr" eller "fru" som er litt uvanlig utenfor Norge.

Etter at man har blitt kjent med hverandre, så kan man komme overens til å bruke fornavnet, etternavnet, etternavnet med doktorgrad eller kun "doktor" (som i USA) eller hva som helst. Jeg for min del har opplevd en rekke forskjellige kulturer og omstillinger - og jeg lever ennå.

Ane-Kristine Finbråten
Om forfatteren

De beste innleggene skaper alltid diskusjon, så takk skal du ha for et viktig innlegg. Det du gjør er å belyse noe som jeg inntil jeg begynte i klinikken ikke har forstått på samme måte som under medisinstudiet.

Jeg ble ferdigutdannet på medisinstudet ved NTNU nå i juni. Under studiet har vi blant annet undervising i kommunikasjon og legen sin rolle. Jeg trodde jeg hadde skjønt det, at vi den nye generasjonen i møte med unge pasienter kan være kule og på fornavn.
Men da jeg begynte i praksis forstod jeg at denne profesjonelle avstanden er veldig viktig for å gjøre jobben sin best mulig. Pasientene føles ikke som venner eller familie, og det er viktig i lege-pasient forholdet og ikke hoppe over vanlige sosiale normer. Hvem ville introdusert seg med bare fornavn på et jobbintervju?
Og være på fornavn med pasienten fra starten av føler jeg er å undergrave hva min rolle som lege er. Profesjonalitet betyr ikke at man er mindre menneskelig, man skal være empatisk og ikke sympatisk.

Jeg liker å omtale mine kolleger som "overlege xxxx" eller "Dr.xxx" både muntlig og skriftlig. Selv om jeg representerer det ferskeste kullet av leger utdannet i Norge så synes jeg ikke at det er gammeldags å introdusere seg selv med fullt navn. Det er både høflig og nødvendig for jobben som lege. Jeg føler det er av respekt for pasienten, at den skal vite at jeg som lege er der for å hjelpe, ikke privatpersonen "Ane-Kristine"!