Blogging om egen helsesituasjon er i ferd med å bli «mainstream» – flere og flere velger å stå frem på nettet som sykdomsbloggere. Dette må behandlingsapparatet ta på alvor både som en del av sykdomsbildet, et faremoment og som et tilfriskningspotensial. I en blogg tegner skribenten et bilde av seg selv. Dette bildet kommuniseres ut til mer eller mindre ansiktsløse lesere, som kan bli påvirket. Bildet kan samtidig påvirke bloggerens oppfatning av seg selv. Hva når dette bildet er av en pasient? Kan et så negativt ladet ord som sykdomsblogging være en medisin med positiv virkning?

Sjekkpunkter for medisinhåndtering

Blogging som medisin, er som medisin for øvrig: Den må håndteres riktig dersom den skal ha ønsket virkning. På samme måte som antibiotika gjør lite for en virussykdom, vil ikke blogging passe for alle. Sjekkpunktene for riktig medisinering er nyttige i denne sammenhengen.

• Rett pasient. Dette er det viktigste. Hvilket utgangspunkt har pasienten for å skape en blogg som vil være hensiktsmessig? Er personen glad i å skrive, vil det være et givende tilskudd? Kan det hjelpe til med å rydde i tanker, eller vil det skape nytt kaos? Er vedkommende i stand til å vurdere hva som egner seg på nett, når personen ikke engang klarer å opprettholde en sunn livsstil? Er det overhodet et motsetningsforhold?
• Riktig legemiddel. Blogging passer ikke for alle. Kanskje er det noe helt annet som vil passe bedre - dagbok, samtaler eller en kombinasjon. Tilbakemeldingsmomentet i nettverdenen er en meget potent del av bloggmedisinen som ikke må undervurderes.
• Rett dose. Om nå pasienten kan se ut til å være av typen som kan nyttiggjøre seg av blogging, hvor mye er da passe? Én gang daglig? Én gang i uken? Når er det givende, og når tar det energi som pasienten trenger på andre områder? Her er det enkle det beste. Start på laveste nivå, og øk dersom det gir god effekt. Trapp ned før det blir for mye.
• Riktig administrasjon. Her handler det mye om hvilken kontroll og eventuell innflytelse behandlingsapparatet eller andre skal ha over bloggingen. Har noen kyndig innsikt, og kan de intervenere om det bærer galt av sted? Dette punktet er etter min oppfatning en halvutopi. Problemet ligger i at en blogger som har godt utbytte av medisinen, ikke vil trenge samme type tilsyn som en pasient der det er blitt skadelig. Men sistnevnte vil lett kunne finne måter å skjule sine bedrifter på, og da er man like langt.
• Riktig legemiddelform. I praksis vil det være et spørsmål om type bloggplattform - bildeblogg, tekstblogg eller en kombinasjon? Anonym eller åpen? Interessefelt vil gjerne avgjøre førstnevnte. Graden av anonymitet har en tendens til å bli omvendt proporsjonal med graden av utlevering. Detaljer omkring sykdom og symptomer kommer lettere på bordet om man ikke trenger å stå for det man skriver. Fordelene, etter mitt syn, kan vanskelig overgå ulempene. Sykdom smitter ikke bare via luft og dråper. Ord kan trigge symptomer hos andre og ikke minst hos en selv. Om anonymitet bidrar til et selvforsterkende og også smittsomt symptombilde, er det åpenbart at det ikke er en fordel.
• Rett tid. Tidspunktet for når en pasient kan ha nytte av blogging handler nok mer om ståsted i egen prosess. For meg var det rette tidspunktet da jeg hadde bestemt meg for å stå frem og for å motta behandling, i tillegg til å gå helhjertet inn for å ta imot denne behandlingen. Ved å være klar på hva jeg ønsket med bloggen, kunne jeg til en viss grad legge føringer for hvordan jeg ville at den skulle virke på meg. Det er ikke noe jeg kunne konkludert med på et tidspunkt hvor skalkeskjul var det eneste som betød stort.
• Rett informasjon. Dette punktet er todelt. Én ting er at bloggeren trenger informasjon om hva som kan lønne seg, ulike fallgruver etc. Noe annet er spørsmålet om hvem som skal kunne gi denne informasjonen. Er behandleren kompetent til å uttale seg om bloggverdenen? Akkurat som en lege ikke er farmasøyt, er ikke psykologen nødvendigvis en nettkjenner. Hva med en tredje instans, et bloggombud? Ombudet kunne med relevant erfaring rådføre og veilede usikre bloggere, i tillegg til å ta kontakt med eiere av blogger som ikke ser hensiktsmessige ut.

Trigging og avhengighet – farlige fallgruver

Hvilke fallgruver finnes? Som nevnt er triggerpunktet, symptomsmitte til både bloggeren selv og leseren, verdt å holde et øye med. Det er på ingen måte en overdrivelse når jeg betegner dette som dødelig. En inspirasjon til et kutt kan ende i et fatalt feiltrinn. Ikke uten grunn skrev jeg et skarpt innlegg hvor jeg spurte om bloggere med triggende blogger var villig til å skrive en dødsannonse i bloggen sin. Som med all medisin er det en fare for avhengighet. Kanskje lengtet bloggeren etter oppmerksomhet og fikk det via bloggen. Ikke negativt i seg selv, med mindre oppmerksomheten baserer seg på sykdom. Mangelen på medisin kan få en til å gå drastisk til verks, gjerne ved symptomforsterkning. Det er heller ikke til å legge skjul på at en avhengighet gjerne krever sterkere og høyere doser for å dekke behovet – og symptomforsterkningsspiralen er i gang.

Bloggen integrert i behandlingsplattformen

Behandlere kan bli kjent med pasienten på et annet nivå dersom de våger å bevege seg inn i bloggosfæren. Bildet pasienten har tegnet av seg selv, vil - om standardfrasen ”dette klarer jeg ikke å fortelle behandleren min” stemmer - fravike fra bildet pasienten tegner i de gitte 45 minuttene på kontoret. Denne inkongruensen er ikke rar, og den er ikke gal. Den er en naturlig følge av mangelen på et komfortabelt teknisk mellomledd i behandlingssituasjonen. Ansikt til ansikt finnes ingen sletteknapp eller søkemotor. Relasjoner redigeres i fellesskap og sanntid. Det er behandlerens ansvar å skape en plattform hvor bloggen kan deles, men pasienten må ta imot den utstrakte hånden og gi av seg selv. Det kan være både flaut, kleint, skummelt og godt, men er fullstendig nødvendig om man skal ha en sjanse til å komme i mål. At behandleren har ansvaret for det terapeutiske båndet og den trygge plattformen er ikke det samme som at han skal gjøre jobben. Den kan kun pasienten gjøre. En felles treningsarena kan være en iPad på behandlerens kontor, med mulighet for begge parter å gå inn på ulike sider. Her vil for øvrig tilleggsgoder som ulike assosiasjoner, være lett tilgjengelige og kunne skape inngangsporter for videre samtaler om sårbare emner.

Ta sjansen

Blogging kan være medisin og en kraftig sådan. Brukt riktig og under de rette forutsetningene kan det være et middel på veien til et friskere liv. Det er her behandlingsapparatet kan, og bør, komme inn. La ikke pasientene sitte og rasle med pilleglasset alene. Det kan fort gå galt, meget galt. Innse at blogging er kommet for å bli, og omfavn de gode sidene parallelt med en sunn skepsis til de dårlige sidene. Spill på lag. Det vil gagne pasienten, noe som igjen vil gagne helseapparatet i et bredere perspektiv. Gevinsten av friskere mennesker er selvsagt størst for individet, men et sosioøkonomisk sideblikk er verdt å ta med. Pasientblogging er et sjansespill. Ta den sjansen.