Sykdomsblogging – et sjansespill verdt å delta i?
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.

Sjekkpunkter for medisinhåndtering
Blogging som medisin, er som medisin for øvrig: Den må håndteres riktig dersom den skal ha ønsket virkning. På samme måte som antibiotika gjør lite for en virussykdom, vil ikke blogging passe for alle. Sjekkpunktene for riktig medisinering er nyttige i denne sammenhengen.- Rett pasient. Dette er det viktigste. Hvilket utgangspunkt har pasienten for å skape en blogg som vil være hensiktsmessig? Er personen glad i å skrive, vil det være et givende tilskudd? Kan det hjelpe til med å rydde i tanker, eller vil det skape nytt kaos? Er vedkommende i stand til å vurdere hva som egner seg på nett, når personen ikke engang klarer å opprettholde en sunn livsstil? Er det overhodet et motsetningsforhold?
- Riktig legemiddel. Blogging passer ikke for alle. Kanskje er det noe helt annet som vil passe bedre - dagbok, samtaler eller en kombinasjon. Tilbakemeldingsmomentet i nettverdenen er en meget potent del av bloggmedisinen som ikke må undervurderes.
- Rett dose. Om nå pasienten kan se ut til å være av typen som kan nyttiggjøre seg av blogging, hvor mye er da passe? Én gang daglig? Én gang i uken? Når er det givende, og når tar det energi som pasienten trenger på andre områder? Her er det enkle det beste. Start på laveste nivå, og øk dersom det gir god effekt. Trapp ned før det blir for mye.
- Riktig administrasjon. Her handler det mye om hvilken kontroll og eventuell innflytelse behandlingsapparatet eller andre skal ha over bloggingen. Har noen kyndig innsikt, og kan de intervenere om det bærer galt av sted? Dette punktet er etter min oppfatning en halvutopi. Problemet ligger i at en blogger som har godt utbytte av medisinen, ikke vil trenge samme type tilsyn som en pasient der det er blitt skadelig. Men sistnevnte vil lett kunne finne måter å skjule sine bedrifter på, og da er man like langt.
- Riktig legemiddelform. I praksis vil det være et spørsmål om type bloggplattform - bildeblogg, tekstblogg eller en kombinasjon? Anonym eller åpen? Interessefelt vil gjerne avgjøre førstnevnte. Graden av anonymitet har en tendens til å bli omvendt proporsjonal med graden av utlevering. Detaljer omkring sykdom og symptomer kommer lettere på bordet om man ikke trenger å stå for det man skriver. Fordelene, etter mitt syn, kan vanskelig overgå ulempene. Sykdom smitter ikke bare via luft og dråper. Ord kan trigge symptomer hos andre og ikke minst hos en selv. Om anonymitet bidrar til et selvforsterkende og også smittsomt symptombilde, er det åpenbart at det ikke er en fordel.
- Rett tid. Tidspunktet for når en pasient kan ha nytte av blogging handler nok mer om ståsted i egen prosess. For meg var det rette tidspunktet da jeg hadde bestemt meg for å stå frem og for å motta behandling, i tillegg til å gå helhjertet inn for å ta imot denne behandlingen. Ved å være klar på hva jeg ønsket med bloggen, kunne jeg til en viss grad legge føringer for hvordan jeg ville at den skulle virke på meg. Det er ikke noe jeg kunne konkludert med på et tidspunkt hvor skalkeskjul var det eneste som betød stort.
- Rett informasjon. Dette punktet er todelt. Én ting er at bloggeren trenger informasjon om hva som kan lønne seg, ulike fallgruver etc. Noe annet er spørsmålet om hvem som skal kunne gi denne informasjonen. Er behandleren kompetent til å uttale seg om bloggverdenen? Akkurat som en lege ikke er farmasøyt, er ikke psykologen nødvendigvis en nettkjenner. Hva med en tredje instans, et bloggombud? Ombudet kunne med relevant erfaring rådføre og veilede usikre bloggere, i tillegg til å ta kontakt med eiere av blogger som ikke ser hensiktsmessige ut.
Kommentarer