Vil pasientene snakke med legen om tro og livssyn?

Tor Johan S. Grevbo Om forfatteren

Kommentarer

(1)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Wolfgang Wittwer
Om forfatteren

mental". Dette hadde ikke med konfesjonelle spørsmål å gjøre men med selve livssyn og mening.

Mens jeg hadde egen legepraksis i Tyskland i nesten 25 år så kom mange pasienter kun fordi de visste at jeg ville bry meg om akkurat disse spørsmål, mens de fleste kollegene ikke var interesserte eller avvisende. Kanskje jeg hadde fordelen at det var tre pastorer i familien. Blant pasientene fantes det ingen som ansa dette som unormalt eller gjorde seg lystig over dette.

Da kommer nå mitt svår på ditt spørsmål, Tor Johann.

Det er svært ofte de vil snakke. Spørsmål om livssyn dykker ofte opp ved samtale med lidende mennesker eller deres pårørende. Ofte kommer spørsmålene ikke direkte, men så å si mellom linjene, som utsagn eller som emosjonal reaksjon. Når en har inntrykket at pasienten ikke vil ta opp temaet so kan man tilby ny time men ikke legge press den. Man må da være åpen, medfølsom, lytte og reagere. Da føler vedkommende seg tatt på alvorlig. Og dette er en holdning som tilhører vår oppgave som lege. Det kan ikke delegeres til psykologispesialister, rådgiver og representanter av etablerte trossamfunn, nettsider, sjarlataner og liknende. Ensomhet og fortvilelse finnes svært ofte pga. profesjonell døv- og taushet. Hvorfor er bruken av beroligende medisiner og smertemidler så høy i Norge, i et land med velfungerende sosiale institusjoner og stor velstand? Det finnes vel et ikke tilfredsstilt krav også i Norge.

De vil snakke med lege. Ofte er leger de eneste pasienten har tilgang til i en situasjon der disse spørsmålene dukker opp. Og tilgangen er mest umiddelbar. Når det gjelder andre muligheter for samtale: I Norge er omtrent 85 % av befolkningen medlem av den norske kirken og mer enn 90 % bruker den for gravferd men flertallet av kirkemedlemmene markerer en viss avstand til kirken. Da er hjelpen ofte vanskelig å oppnå. Ved sjukehus da kan det være psykiatrisk liaisontjeneste. Men den har egentlig andre oppgaver: suicidalvurdering, vurdering av mulig psykiatrisk sjukdom og installering av faglig viderebehandling. Det finnes ikke etablert kultur for å snakke om livssyn.

De blir ofte skuffet. I konkret kontakt med pasientene i legepraksis og ved sjukehus så finnes det bortsett fra tidsmangel personlige hinder for å ta opp temaet livssyn og mening. Det kan vel bero på legens eget livssyn, at han avverger disse spørsmålene, at han fortrenger de fordi han kan ikke besvare de for sitt eget liv. Dette fører til utrygghet og angst. Han unngår da den diskusjonen med seg selv om et basalt tema, grunnleggende for ens bare eksistens. I en rekke tilfelle vil pasientene høre om legens personlig holdning. Grunn for manglende åpenhet har da ofte med angst og skam å gjøre. Og denne redselen ødelegger den terapeutiske relasjonen, helhetlig tenkning og alt dette andre vi ofte snakker om.

Temaet har med vår selvforståelse som lege å gjøre og skiller oss fra å være bare helsemekanikker og -byråkrater. Jeg tenker at det er på tide at vi snakkes - snart, åpent og dypt - om dette.