Lege og pasient i sosiale medier: Er det noe problem?

Jeg har ingen selvfølgelig rett til å formidle tanker og historier om meg selv – som angår famile, slekt og venner fordi de angår meg, til en hel verden. Jeg heter ikke Knausgård. Foto: Colourbox

De andre kan være nådeløse. Latterliggjørelse er ille, men verre er stillhet. En mor i en av guttenes klasser ble venn med meg og mange andre foreldre på Facebook, og forsto nok ikke fasadebokens uskrevne regler. Hennes aller første melding var: ”Smerte, smerte, smerte…”. Det ble null respons, og så skrev hun ikke mer. Å gjøres usynlig er en av menneskehetens strengeste straffer, skammens nådeløse kraft: Synk i jorden – du er ikke en av oss.Natten til 23. juli i fjor nileste jeg Behring Breiviks skriverier på document.no. Han hadde store planer om publisistvirksomhet og oppfordret meningsfeller gjentatte ganger om å støtte planene. Det bemerkelsesverdige var mangelen på respons. Han ble ikke tatt på alvor av sine egne en gang. For meg var det første innblikk i en grusomt ensom sjel, som gjennom sin gjerning senere i alle fall er sett så det holder. Antakelig er beundringen fra noen få verdt forakten fra resten.

Lidelsesfeller et tastatur unna

Sosiale medier er en utvidelse og en innsnevring av sosialt liv, men de er ikke noe grunnleggende annet. For den syke er sosiale medier en fantastisk informasjonskilde og en vederkvegelse: Der man med sin sykdom i hverdagen ofte er den eneste, den som må tas hensyn til og kanskje isoleres, er fellesskapet med lidelsesfeller bare et tastatur unna. At fellesskap og støtte ledsages av informasjon som ikke er kvalitetssikret, skal vi ikke se på som et problem. Slik har det jo alltid vært: Folk hører mer på naboens erfaringer med sin bil enn all verdens tester kan fortelle. Når skjevinformerte pasienter ankommer legekontoret, må legens første oppgave være å forstå hva pasienten vet og tror om sin tilstand. Neste oppgave er å formidle egen kunnskap i lys av pasientens forestillinger, og så er det vel bare å håpe at pasienten nyttiggjør seg rådene.

Historier om meg selv berører andre

Er så utvidelsen av det sosiale livet gjennom sosiale medier ikke risikabelt? Selvsagt er den det. Den som lever, er sårbar. Jeg har tenkt gjennom mitt personlige lidelsesarkiv og vurdert hvor mye jeg vil dele på Tidsskriftets blogg. Det kjennes ikke så farlig, enda her er både pikanterier og personlige tap å meddele. Når jeg ikke gjør det, er det av to grunner. For det første er jeg en del av et fellesskap med mennesker i tillitsfulle relasjoner, familie, slekt og venner, og det som berører meg, berører også dem. Jeg har ingen selvfølgelig rett til å formidle tanker og historier om meg selv – som angår dem fordi de angår meg, til en hel verden. Jeg heter ikke Knausgård. Den andre grunnen er at jeg ikke trenger det. Nettopp min tilhørighet – og derfor min trygghet – gjør at jeg ikke har noe å hente som pasient i de sosiale mediene. Det bør vi legge oss på minnet:

. Risikoen ligger i fortolkningene og mangel på helende nærhet i trøsten.Når jeg skriver at sosiale medier også er en innsnevring av sosialt liv, er det dette jeg sikter til. For det er ikke det samme å skrive eller legge ut en video som det er å holde et innlegg i en forsamling eller å møtes ved et kafébord. Til stede i samme rom inntar vi løpende reaksjoner på det vi formidler, og forståelse skapes gjennom justeringer, oppklaringer, innlevelse, berøring. På Internett står det enhver fritt å tolke våre ytringer. I verste fall kan de kryssklippes eller limes inn i sammenhenger vi ikke ønsker å identifiseres med. Selv uten onde hensikter kan ting gå galt. Hvor mange har ikke opplevd at de burde ha sovet en natt før de svarte på en irriterende mail eller kommenterte et bilde? Behring Breivik vil sikkert ha seg frabedt at jeg leste en ensom sjel mellom linjene hans. Det skrevne må finslipes før publisering, for når misforståelsen er et faktum, kan det være for sent – særlig dersom sterke følelser er satt i sving.

Ingen fysisk nærhet – ingen advarende uro

Fortolkningen kan også være riktig, og likevel er et sosialt medium en beskrankning. Ser vi tristesse, kan vi gi gode ord med på veien. Men ennå er ikke sosiale medier bærere av fysisk nærhet, ikke engang virtuell nærhet. Moren med all smerten kunne ikke få en bjørneklem gjennom PCen.Den syke er sårbar. Sårbarhet er en felles menneskelig egenskap som kan utløse umiddelbar innsikt og styrkende innlevelse. Men man skal være på meget trygg grunn for å kunne tjene på å eksponere sårbarheten, slik Kjell Magne Bondevik gjorde det med sin legendariske sykmelding for depresjon. For naturen er nådeløs. Den sårede er ikke attraktiv. Lykken over å bli sett, støttet og anerkjent for det man har gjennomgått, kan fort vendes til varig motgang, og de fleste går lei av veklager. Jeg har foretatt mange ansettelser i mitt liv. Jobbsøkerne tier om eller toner ned opplysninger om sykdom – med god grunn. Selv med oppbud av alt jeg kan mobilisere av rettferdighetssans og velvilje har det ikke vært lett å la være å legge inn en avveining av sykdommens natur og potensielle effekter i vektskålen under utvelgelsesprosessen. Vi vet at arbeidsgivere googler navnene til jobbsøkere. En ytring på Internett kan i verste fall leses av en hel verden til evig tid.For oss leger kan det bety at velmente, men uheldige medisinske råd blir liggende som sølepytter på karriereveien ubehagelig lenge. Det kan og bør vi leve med mens vi øver opp ydmykheten vår. Verre kan det vise seg å bli med en ærlig, men uavveid ytring om arbeidsforholdene der man holder til. Norske helseforetak er ikke godt forspent med trygge, modige ledere som gjerne tar inn potensielle kritikere i sine rekker. Jeg har riktignok god erfaring med å spille ut uenighet og kritikk på tomannshånd, til og med med flere til stede hvis den som rammes av kritikken, også er der. Men da er det fordi jeg har kunnet finne de rette formuleringene, guidet av det følelsesmessige ubehaget i situasjonen, og fordi jeg har kunnet moderere, oppklare eller komme til forståelse med den kritiserte på stedet. Reparasjonsarbeidet er et implisitt signal om den lojalitet som kreves i et sosialt fellesskap.Når jeg skriver i sosiale medier, er jeg derimot ofte alene med tastatur og skjerm. Følelsene er ikke så tydelige, varsomheten svekkes. Jeg ville aldri vist fingeren til en ubehøvlet person på gaten, men jeg har gjort det til hensynsløse andre bilister. Inni bilen er det liksom tryggere. Ved skjermen er det enda tryggere – og det er et bedrag.Før lærte vi å holde tann for tunge. Nå bør vi minne oss om at på nettet vil ordene runge. I alle fall inntil noen finner opp nettviskelæret.