Forskningsetikk, sannhet og kjærlighet

Eivind Meland Om forfatteren

Kommentarer

(2)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Silje Skrede
Om forfatteren

Eivind Melands kommentarartikkel i Tidsskriftet 21.08.12 har sitt utgangspunkt i en konkret hendelse ved Det medisinsk- odontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen, der en PhD-kandidat fikk avvist sin doktorgradsavhandling på bakgrunn av plagiat i PhD-avhandlingens sammenstillingsdel. Undertegnede møtte i fakultetsstyret på tidspunktet avgjørelsen falt, og har som Meland allerede en mening om saken. Som nylig uteksaminert PhD-kandidat ønsker jeg likevel å kommentere Melands innlegg.

Det er mange utfordringer knyttet til det å avlegge en PhD-grad. Data skal samles og analyseres, artikler skrives, sendes inn og revideres, medforfatterskap fordeles. Tiden går fort. Når man har publisert tilstrekkelig mange artikler, er det på tide å skrive selve avhandlingen, et sammendrag av bakgrunn og resultater, og sette disse inn i en sammenheng, hvor resultatene diskuteres i lys av øvrige funn fra forskningsfeltet. Mange får knapt med tid i denne fasen. Rammene for sammenskrivningen har vært relativt frie, ofte preget av lokal tradisjon. Underveis må en foreta mange avveininger - blir det for kort, for langt? For få referanser, for mange? Hvor stor vekt skal legges på resultater som kanskje ikke stemmer helt overens med ens egne? Som Meland påpeker: skillet mellom redelighet og uredelighet kan være flytende. Men det er ikke alltid vanskelig å avgjøre når grensen er overskredet.

De færreste vil ha problemer med å forstå at det å få refusert sin doktorgradsavhandling oppleves ille, og kan få karrieremessige konsekvenser. Kan det i tillegg tenkes at opplevelsen av krenkelse har sammenheng med følelsen av å være avslørt i forsøk på fusk? For de PhD-kandidatene som har brukt dager og uker på å sette sammen sin egen tekst, vil det kanskje oppleves som noe i retning av krenkende at en som har klippet og limt, får anledning til å revidere og forsvare sin avhandling? For å snu på spørsmålet: er frykt for å påføre andre (profesjonell) krenkelse grunn god nok til å se gjennom fingrene med forsøk på juks?

Universitetet i Bergen har utarbeidet et reglement for PhD-avhandlinger. Her heter det: "Avhandlingen skal være et selvstendig, vitenskapelig arbeid som oppfyller internasjonale standarder innen fagområdet." Må det stå i dette reglementet at avskrift fra andres arbeider ikke er tillatt? Etter min mening vil behovet for eksplisitt å nedfelle denne type selvfølgeligheter undergrave PhD-gradens posisjon som den høyeste akademiske grad i Norge. Dersom PhD-kandidaten har et annet forhold til det å sitere kilder enn det som er vanlig i vitenskapen ellers, er det forskningsmiljøets ansvar å sørge for at kandidaten endrer sin praksis.

Til slutt vil jeg komme med en oppfordring. Meland omtaler avgjørelsen som ble tatt vedrørende PhD-avhandlingen som et uttrykk for moralsk "schizofreni". Eugene Bleuler anvendte riktignok begrepene "Zerreißung" og "Spaltung" da han introduserte schizofrenibegrepet, som i seg selv betyr "splittet sinn". Men den vulgære bruken av schizofrenibegrepet som et synonym for dikotomi eller ambivalens, stadig sett i dagspressen, hører ikke hjemme i en faglig debatt. Bland gjerne inn Jesus fra Nasaret, men hold de schizofrene utenfor.

Eivind Meland
Om forfatteren

Sivilombudsmannen gir korreks til UiB
Min kommentarartikkel tar sitt utgangspunkt i en utvisningssak ved Det medisinsk odontologiske fakultet (MOF) ved UiB. Utvisningen ble anket, men i møte 16. februar 2012 vedtok universitetsstyret å avvise klagen. Anklagen mot studenten var redusert fra "bevisst fusk og manipulasjon" til "grov uaktsomhet". Universitetsstyret valgte allikevel ikke å lempe på straffereaksjonen. Dokumentasjon om diskriminerende behandling og henvisning til at uaktsomheten mest sannsynlig var betinget av uvanlig sterk og situasjonsbestemt psykososial belastning ble ikke hensyntatt.

Sivilombudsmannen har nå behandlet klagen fra studentens advokat, og gir følgende instruksjon til UiB (1):
- Universitetsstyret er å anse som samme forvaltningsorgan som det organ som bestemte utvisningen og kan ikke fungere som klageinstans
- Klagebehandlingen må overlates til Den sentrale klagenemnd
- Sivilombudsmannen anfører at reaksjonen mot studenten representerer en alvorlig sanksjon som griper inn i en persons livsplaner på en svært alvorlig måte
- Klagebehandlingen må omfatte en vurdering av og en begrunnelse for hvorfor man eventuelt vil fravike likebehandling mellom aktuelle students sak og en tilsvarende sak ved MOF med vesentlig grovere brudd på forskningsredelighet
- Universitetet i Bergen burde hatt undersøkt aktivt om det var flere sammenliknbare saker og ikke fastslått dette som et faktum uten å ha undersøkt det
- Universitetet har feilinformert de sakkyndige og redelighetsutvalget om at det ikke var sammenliknbare saker på tross av at de visste om minst én annen sak
- Universitetet i Bergens forskrifter for behandling av brudd på forskningsetikk er ikke offentliggjort i henhold til gjeldende norsk rettspraksis
- Sivilombudsmannen har i eget brev til Kunnskapsdepartementet gjort oppmerksom på at det er mangler ved lovverket som gjør at PhD studenter kan ha svekket rettsvern sammenliknet med andre studenter i Norge

Det fremgår at Sivilombudsmannen har alvorlige innvendinger mot den måten denne saken har vært behandlet på. I tillegg kommer at det er høyst tvilsomt om UiB har kompetanse til å vedta denne typen sanksjon - en fullstendig utestenging fra doktorgradsstudiet, uten adgang til ny innlevering. I Universitets- og høyskoleloven er det satt ytre grense på ett år for utestenging pga fusk. Når det er sagt samme sted at denne regelen ikke gjelder for tilsatte stipendiater, betyr det ikke at universitetet står friere når det gjelder strengheten av sanksjonen overfor disse. Her er det også et poeng at Sivilombudsmannen forutsetter at regelen om dekning av advokatutgifter ved utestenging, gjelder også i saker som dette. UiB har helt til brevet fra Sivilombudsmannen forelå, nektet å betale for advokathjelp, og slik hjelp har vært mulig gjennom kronerulling blant UiBs ansatte.

UiB har under Sivilombudsmannens behandling argumentert med at den aktuelle sak ikke er sammenliknbar med en tilsvarende sak der MOF tillot omlevering. I brev til Sivilombudsmannen argumenterer universitetsledelsen med at sakene ikke er sammenliknbare. Det er de ifølge Sivilombudsmannen, som derved slår fast at det foreligger diskriminerende behandling.

Sivilombudsmannens brev er bare en halv seier for stipendiaten, fordi de menneskelige omkostninger ved denne saken er så store. De blir selvsagt ikke mindre av at saken treneres ytterligere nå 28 måneder etter at kandidaten leverte sin PhD oppgave. Kandidaten har spesielt vært krenket av de falske beskyldninger om forsettlig fusk og manipulasjon av egen datamaskin som MOF rettet mot ham de første 10 måneder av saksbehandlingen.

Referanser
1. http://www.sivilombudsmannen.no/uttalelser/sak-om-konsekvensene-av-underkjenning-av-doktorgradsavhandling-article2569-114.html

Vennlig hilsen Eivind Meland