Fanget i nettet?

Sosiale medier gir oss muligheten til å fremstå for omverden slik vi ønsker, men mange opplever å bli fanget av det speilbildet de projiserer.

«… så godt som ingen speiler seg nakne i sosiale medier: At man speiler klessmaken sin betyr ikke at man også speiler de politiske holdningene sine og omvendt. Alle som deltar i sosiale medier, bruker speil og slør i større eller mindre grad,» skriver Ida Jackson i boken Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset. Men hva om man blir fanget av de speilbildene og slørene man selv velger?I de sosiale medienes tidlige dager snakket vi om det revolusjonære i hvordan disse mediene lot deg skape en identitet på egne premisser: Du sto fritt til å skape deg nettpersona som bare favnet de sidene ved deg selv du selv ønsket å fremheve. Gitt menneskets natur burde vi kanskje ikke være overrasket over hvor mange som har endt opp med å bruke disse mediene til å fremheve egen vellykkethet og suksess, det være seg innen kakebaking eller på karrierefronten. Sosiale medier har gitt den gode gamle forstillelsen en ny, uovertruffen arena å boltre seg på. Noe av utfordringen med det er at vi inviterer denne «gode gamle forstillelsen» inn i intimsfæren på en helt annen måte. Før kunne vi lukke døren til den, nå er det vanlig å ha alle og enhver på Facebook - og sjekke statusoppdateringer der til alle tider av døgnet. Men utover utfordringene rundt hvem og hva vi inviterer inn i intimsfæren vår, kan forstillelsen også bli en hemsko for de som tyr til den mest: Man risikerer å bli fanget av sin egen nettpersona, enten det er som den vellykkede og flinke, eller som fagnerd som bare assosieres med temaet man skriver mest om. Den kanadiske bloggeren, forfatteren og entreprenøren

at «Ved å late som om alt er flott, får vi ikke delt det vi sliter med. Jeg vet at det er hele poenget med å late som, men hvis ingen deler at de sliter, vil ingen vite at de sliter. Det resulterer i en masse mennesker som føler seg ganske så isolerte og redde, som tenker at de må være noen forferdelige tapere og at de er de eneste i verden som sliter.» Det gjør lett at man også går glipp av noe av det fine med sosiale medier, nemlig muligheten mediene byr på, til å be om råd og hjelp. For min egen del minner problemstillingen meg om da jeg ble «

» i slutten av tenårene. Da jeg ble fortalt at jeg muligens hadde pådratt meg alvorlige, invalidiserende skader for livet etter en dramatisk bilulykke som 17-åring, satte jeg alle kluter inn for å bevise for meg selv og omverden at det ikke var tilfelle. Jeg skapte meg, ikke helt bevisst, et superkvinne-image: Jeg hadde ørten forskjellige verv og var engasjert, ustoppelig – og fullstendig grenseløs.Men jeg møtte også min egen persona i døren. Når jeg støtte på utfordringer, ble jeg ofte møtt med tilbakemeldinger av typen «Ja, ja … det fikser du, du er jo så sterk. Det er ikke den ting du ikke fikser». Jeg opplevde at styrken min både ble selvforsterkende og til dels isolerende: At jeg var så redd for å fremstå som offer og vise svakhet, bidro sannsynligvis til at jeg fikk mindre støtte fra omverdenen enn hva jeg ellers ville ha fått.Det er mye av den samme dynamikken jeg hører mange «ekspertbloggere» fortelle om, enten de har slått seg opp som pasientblogger, legeblogger, teknologiblogger, mobbeblogger eller innen en annen nisje: De oppdager ofte at de har skapt seg en persona det kan være vanskelig å bryte med. De blir det de skriver om, og av og til blir de tilskrevet styrke til å takle alt mellom himmel og jord fordi de har styrken til å skrive om vanskelige, skambetonte temaer.Igjen, gitt menneskets natur, burde vi kanskje ikke bli overrasket. Det er ikke så ulikt hva som skjer når man stikker hodet sitt frem i den virkelige verden. Men det er verdt å tenke gjennom. For som Clay Shirky, Internett-guru og forfatter, sa da han var i Norge nylig: - Sosiale medier fungerer som forsterkere av menneskelig oppførsel. De gjør oss ikke til bedre eller verre mennesker, men de forsterker de egenskapene vi allerede har.Er vi forberedt på forsterkereffekten?