O. Molven & C. Svenningsen svarer:

Olav Molven, Camilla Svenningsen Om forfatterne

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Arne Høiseth
Om forfatteren

Med bakgrunn i fire saker hvor navngitte leger og forskningsmiljøer på en grov måte har vært uthengt i media, og hvor uthengningen hovedsakelig har vært basert på informasjon fra tilsynsorganer, tar jeg opp prinsipielle forhold vedrørende tilsynsorganer (1). I «Hoftebruddsaken ved Aker Sykehus», som er saken som førte til politianmeldelse av to leger, var oppslagene særs graverende, nemlig påstander om at pasienter var påført smerte og vesentlige skader.

Når en publiserer en artikkel som omhandler tilsynsorganers kritikk av leger og forskningsmiljøer, inkludert politianmeldelser av disse (2), bør en også være i stand til å diskutere prinsipielle og formelle forhold, spesielt når en konkluderer med at tilsynsorganene bør anvende politianmeldelser oftere (2). Formalistisk unndrar Molven og Svenningsen seg det (3).

Politianmeldelsen i Hoftebruddsaken var begrunnet i et påstått brudd på forskningsetiske regler og var den eneste politianmeldelsen med en slik begrunnelse (3). For å kunne hevde behov for økt anvendelse av politianmeldelser hadde jeg sett det som naturlig at Molven og Svenningsen hadde vist spesiell innsikt i denne ene saken. De sier imidlertid (3): «Vi har ikke gått - og kommer ikke til å gå - konkret inn i saken med vurdering av hvordan den har vært behandlet.»

Jeg tar her kun opp formelle forhold av juridisk karakter. I denne omgangen lar jeg ligge at Helsetilsynet har gjort grove feil når det gjelder vitenskapstekniske forhold, noe som viser anvendelse av inkompetente helsefaglige saksbehandlere og sakkyndig spesialist.

Kontradiksjon
O Molven har påpekt (4) at «rettslig grunnsetning for saksbehandling» har «gyldighet også når forvaltningen, herunder helseforvaltningen, avgjør saker.» Sivilombudsammen underkjente en avgjørelse fra «Det veterinærmedisinske rettsråd» begrunnet i brudd på «Kravet til forsvarlig saksbehandling, herunder kontradiksjon» (5). Jeg leser dette slik at tilsynsorganer må følge de samme prinsipper som er gjeldende i en rettsal. Kontradiksjon synes å være en forutsetning for at en dom kan ansees gyldig, og domsslutningen skal vise at begge parters syn har vært forstått og tatt hensyn til. Jeg hevder at i Hoftebrudsaken avleverte Helsetilsynet er ren anklageskrift (6), jeg mener det viser et klart brudd på korrekt saksbehandling.

Jeg vil anta at forsvarerne av dagens system vil hevde at rettssikkerhetsprinsippene er ivaretatt ved at de anklagde får rett til skriftlig å kommentere tilsynsorganenes påpekninger, altså skriftlig kontradiksjon. Men, at de som utarbeider anklagene også avgjør om de anklagdes kommentarer skal tas hensyn til, må være i strid med vanlig rettergang. Sannsynligheten for at de som utformet anklagene vil mene å ha rett i sin vurdering, også etter å ha hørt motpartens påstander, er stor. Sannsynligheten for det er spesielt stor når disse klart viser mangelfull grunnleggende innsikt. Av flere grunner hevder jeg derfor at noen saker må avgjøres av uavhengige domsmenn (1) etter å ha hørt partenes redegjørelser. Behovet for muntlig kontradiksjon for å avklare om vurderingene gitt av de helsefaglige saksbehandlere og sakkyndige er vederheftig ble forøvrig klart illustrert i en nylig avsluttet sak (7).

Formelle forhold
Jeg finner det betenkelig at jurister med spesialkompetanse innenfor etikkregler og -lover deltar i å avgjøre konflikter knyttet til forskning. Poenget med jurister i etikkutvalg eller tilsynsorganer skal være å ivareta allmenne juridiske forhold, jurister med spesialkompetanse kan bidra til å fremlegge en sak, men bør neppe være med på å avgjøre den. De med spesialkompetanse innenfor feltet kan lett bli ensidige forsvarere av systemet, snarere enn garantister for at samfunnets rettsprinsipper ivaretas. Molven og Svenningsens svar til meg (3)er et forsvar av systemet. Jeg mener at i Hoftebruddsaken foreligger det forhold som en uavhengig advokat ville ha grepet fatt i:

Påstand om manglende informert samtykke ble anvendt som begrunnelse for politianmeldelsen (2). Før prosjektet startet ble 100 pasienter operert for proksimale lårbeinsbrudd etter avdelingens rutinemetode. Jeg vil påpeke at behandling i henhold til en avdelings rutinemetode ikke forutsetter informert samtykke. Operasjonsmetoden inkluderte at beinvevet, som ble fjernet for å gi plass til nagle, ble tatt ut intakt for eventuell senere mikroskopisk vurdering. (10 av disse biopsiene ble vurdert med henblikk på teknisk kvalitet.) Helt korrekt innrapporterte ikke prosjektledelsen disse 100 operasjonene til Helsetilsynet, det ble feilaktig gjort av en tilfeldig vikar ved sykehuset. Om disse 100 operasjonene skriver Helsetilsynet (6): «Det er derfor uklart om dette er en del av prosjektet eller ikke.» Uten nærmere avklaring behandler Helsetilsynet disse operasjonene som del av prosjektet og følgelig med påstand om krav til informert samtykke. Etter oppstart av prosjektet ble ytterligere 40 pasienter operert med samme metode. Disse pasientene ble inkludert i prosjektet først ved første etterkontroll, følgelig ble informert samtykke til deltagelse i forskningsprosjektet først innhentet da. Helsetilsynet begrunner heller ikke sin påstand om at informert samtykke skulle ha vært gitt før disse operasjonene ble utført. Jeg vil hevde at regelen om informert samtykke ble korrekt ivaretatt av prosjektledelsen og at politianmeldelsen var basert på en grov misforståelse (noe som påtalemyndigheten og Statsadvokaten sannsynligvis har forstått).

I medhold av helsepersonelloven § 56 ga Helsetilsynet to kirurger en advarsel for uforsvarlig forskningsvirksomhet, jf. helsepersonelloven § 4. Forutsetningen for å hevde slik uforsvarlighet var at de kirurgiske inngrepene ble forlenget av prosedyrer som ikke hadde noen verdi for pasientene. Helsetilsynet, og senere Helsepersonellnemnden, avviste å få en uavhengig faglig vurdering av hensikten med å bevare det utborede beinvevet til senere mikroskopisk vurdering. Uten nærmere begrunnelse påsto Helsetilsynet at en slik mikroskopisk vurdering ikke hadde noen hensikt. Jeg vil igjen hevde at en uavhengig advokat ville finne behovet for å avklare hensikten med biopsitagningen helt avgjørende. Spesielt Helsepersonellnemden, som mest eksplisitt avviste behovet for denne uavhengige vurderingen, begikk en grov formell feil på dette punkt.

Politianmeldelsen
Selv om en formelt sett kan hevde at saken ble henlagt på grunn av foreldelse (3), er realitetene en annen.

De politianmeldte opplevde at saken ble grundig etterforsket. Det som sto igjen var påtalemyndighetens vurdering. Det må ha vært en aktiv vurdering bak det at etterforskningsrapporten ble lagt nederst i bunken. Da foreldelsesfristen var utløpt ba de anmelde Statsadvokaten om å gjenoppta saken. Igjen lå det en reell vurdering av saken hos Statsadvokaten bak avgjørelsen om å la saken forbli henlagt. Dette reiser det spørsmålet jeg stilte (1): Hvilke tanker gjorde påtalemyndigheten og Statsadvokaten seg?
Molven og Svenningsen nevner at det bør være et samsvar mellom Helsetilsynet og påtalemyndigheten når det gjelder kriteriene for politianmeldelse (2). Da bør de, med bakgrunn i denne saken, kunne diskutere hvordan praksis bør være for å unngå uoppgjorte saker hvor de anmeldte blir sittende med Svarteper.

Flere juridiske spørsmål?
Det er flere sider ved Hoftebrudssaken som burde gis en nærmere uavhengig, allmenn juridisk vurdering. Det er i denne saken ikke bare to leger som har blitt straffet. Flere stipendiater er satt flere år tilbake yrkesmessig. Forskningsmidler til en verdi av millioner er bortkastet og fremleggelse av unike forskningsresultater er stoppet. Spørsmålet er om denne straffereaksjon kan forsvares innenfor normene i vårt samfunn.

Etter at Datatilsynet hadde nektet konsesjonsforlengelse ble det utført noen tannlegeundersøkelser som del av tannhelse/ernæringsstudie. Det ga Datatilsynet anledning til å forlange en omfattende straffereaksjon mot prosjektene ved å kreve at alle forskningsresultater skulle destrueres. I den forbindelse truet Datatilsynet Universitetet i Oslo (UiO) med politianmeldelse. Datatilsynets begrunnet en slik vandalisering med ønsket om å opprettholde respekten for Datatilsynet. Slik blind og omfattende vandalisering ble benyttet i det gamle Romerriket for å oppnå soldatenes lydighet, men er en slik omfattende blind vold gangbar i dag for å oppnå lydighet?

Videre, er det tillat å destruere forskningsdata som inkluderer undersøkelse av pasienter eller kontrollpersoner? Er det ikke et krav om å oppbevare slike data i 10 til 15 år? Dette berører også et mammografiprosjekt hvor Datatilsynet krevde destruksjon av mammogrammer. En slik destruksjon ville i alle fall være i strid med de regler man må forholde seg til i multinasjonale forskningsprosjekter. I Hoftebruddsaken foreligger det for øvrig en juridisk vurdering som går i mot Datatilsynets krav. Uten noen nærmere rettslig vurdering ble alle biopsier destruert, for å forsøke å «blidgjøre» Datatilsynet. Jeg vil hevde at denne destruksjonen kan ha vært lovstridig, uansett, dette burde vært adekvat rettslig vurdert før destruksjonen fant sted.

Helsetilsynets kritikk berører kun ortopedidelen av prosjektet. Andre deler av prosjektet ble gjennomført uavhengig av ortopedidelen. Sammenhengen mellom delprosjektene var at rekruteringen av pasienter med brudd ble gjort ved ortopedisk avdeling. Om det er en tilstrekkelig grunn n til også å påføre stipendiatene i de andre delprosjektene straff burde vært vurdert av en uavhengig rett.

Litteratur
1 A Høiseth. Feil begrunnelse for henleggelse. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 1586-7.
2 O Molven, C Svenningsen. Påtalebegjæring ved brudd på kravet om forsvarlig helsehjelp. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132:316-20.
3 O Molven, C Svenningsen. O. Molven & C. Svenningsen svarer. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 1587.
4 O Molven. http://snl.no/.sml_artikkel/kontradiksjon.
5 Sivilombudsmannen. Kravet til forsvarlig saksbehandling, herunder kontradiksjon - Det veterinærmedisinske rettsråds saksbehandling og oppgaver. Publisert 18.5.2011, oppdatert 6.12.2011.
6 Helsetilsynet. Vedtak advarsel. Forskningsprosjekt hoftebrudd. 6.3.2006
7 B Stordrange. Mindre makt til psykiaterne. Dagens Næringsliv, 29.8.2012.