Abort og psykiske senvirkninger

Undersøkelser om psykiske senvirkninger etter provosert abort gir ikke pålitelig vitenskapelig erfaringsgrunnlag. Dette viser artikkelen «Er det mulig å få pålitelig kunnskap om psykiske senvirkninger etter provosert abort?» av Grete Alræk Iversen, Mette Løkeland, Anneli Katrine Fjereide, Line Bjørge og Ole-Erik Iversen i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 12-13/2012.

– Vi ønsket å kartlegge om forskning på senvirkninger etter provosert abort kan gjennomføres på et representativt utvalg kvinner ved å kartlegge abortsøkeres holdning til en forhåndsavtalt oppfølgingsstudie, skriver forfatterne.

De gjennomførte en kartleggingsstudie ved Kvinneklinikken ved Haukeland universitetssykehus der det over en tremånedersperiode ble gjennomført 300 aborter. Under perioden ble det delt ut 227 skjemaer. De fikk tilbake 189 skjemaer hvorav 181 kunne brukes.

Vanskelig å studere

I studien spurte forfatterne om deltakerne kunne tenke seg å bli kontaktet etter 1-2 år og etter 5-10 år. Under halvparten sa seg villig til å delta i en oppfølgingsstudie etter 1-2 år. Under en tredel etter 5-10 år. Grunnen for at kvinnene ikke ville delta i en slik studie var i hovedsak at de ønsket å glemme aborten, og at de følte at dette var noe privat de ikke ønsker å dele.

Iversen et al. viser til liknende tendenser i andre norske studier. Det er mange faktorer som kan påvirke slike spørreundersøkelser. Studier gjennomført i Danmark fant ingen kobling mellom abort og innleggelser i det psykiatriske helsevesen. Studier fra USA har heller ikke funnet koblinger som kan tyde på et forhold mellom abort og psykiske senvirkninger.

– Det betyr at dagens tilgjengelige kunnskap fortsatt er begrenset og med liten individuell predikativ verdi, sier forfatterne. – Som følge av dette oppfordrer vi til ydmykhet og nøkternhet i den fortsatte debatten om eventuelle langtidseffekter, en debatt som helt sikkert vil leve videre.