Nøkkelen til min fremtidige lykke

Som student lurer jeg på hva som skal til for at jeg skal få en lykkelig fremtid som lege. Er det noen leger som er mer fornøyd med yrkestilværelsen sin enn andre, og ikke minst: Hva er i så fall bakgrunnen for dette? Er det valg av spesialisering som avgjør, eller er det andre faktorer som spiller inn?

Alle har vi et iboende håp om en lykkelig fremtid. Kursen vi velger, og våre holdninger på veien, spiller en stor rolle. De fleste som leser Tidsskriftet, har valgt en lang utdanning og karrierevei. Et studievalg som krever mye tid, men også styrke til å prioritere bort hyggelige invitasjoner til fordel for lange perioder med eksamenslesing, grytidlige morgener i mørke røntgenlokaler og «ufreshe» arbeidsantrekk.Motivasjonen for å gjøre dette er den enorme gulroten i den andre enden: legeyrket. Et yrke med uendelige valgmuligheter. Du kan jobbe klinisk, med forskning, undervisning, politikk, ja som lege kan du kan til og med bli statsminister, komiker eller skuespiller! Verden ligger for dine føtter. Det er et yrke som kan praktiseres i enhver avkrok på jorden - Leger uten grenser i Sudan, overvintrende lege i Antarktis, militærlege i Afghanistan, idrettslege på skilandslaget, lege i offshore-bransjen. Du er superpopulær blant alle venner med et snev av hypokondri, og du får se deler av kroppen på fest du før bare hadde våte drømmer om.Livet settes til side i kampen for å nå målet. Medisinstudenter trener, leser, spiser sunt, røyker ikke og snakker kun om eksamen på fest. Vår virkelighet forandres - til vi tror det er helt normalt å stikke fingeren opp i baken på fremmede mennesker og å planlegge middagen med andres tarmer mellom hendene. Vi gleder oss til å kunne være der for pasientene, redde liv, påvirke liv, den gode samtalen, høyt tempo, ansvar og masse papirarbeid. Vi gleder oss! Oppriktig.Etter fire og et halvt år på studiet rykker tiden for valg av spesialisering stadig nærmere, men før jeg velger, lurer jeg: Hvilke unge leger er egentlig mest fornøyd med jobben sin? Hva bør jeg velge? Når hjertet ikke roper høyt nok til å stake ut kursen, kan jeg heldigvis gripe til forskning på temaet, til og med fra vårt eget land.

kom i 2005 med svaret: De unge legene som er mest fornøyd med jobben sin, er de som har fedre som er leger! Gud hjelpe meg, tenker jeg. Hva med oss andre da? Det var ingen som fortalte meg da jeg valgte medisinstudiet at nøkkelen til min fremtidige lykke lå i hendene på det yrkesvalget min far tok for 30 år siden. Tenkte han noen gang da han valgte å bli lærer: "Hm. Kanskje jeg burde bli lege, slik at mine fremtidige barn som kanskje blir leger, kan bli lykkelige i sin karriere?". Neppe. Og godt for ham! For heller ikke han hadde en far som var lege.Heldigvis er ikke historien om min fremtidige lykke over her. I samme artikkel fortelles det om en alternativ løsning. De unge legene som er mest fornøyd med jobben sin, er de som har en legepappa, og de som har et høyt nivå av opplevde kliniske ferdigheter på slutten av medisinstudiet. Nøkkelen til min fremtidige lykke ligger dermed i hendene på det medisinske fakultetet. Heldigvis?Dagens medisinstudenter går med dette kanskje neppe en lykkelig fremtid i møte. Tilbakemeldinger fra studentene tyder på at det nettopp er mangelen på opplevelse av kliniske ferdigheter mange strever med. Manglende tilbakemeldinger og oppfølging fører til en usikkerhet i det kliniske møtet med pasienten. Undersøkte jeg riktig? Hva med kommunikasjonen, gikk den greit? Hvordan var epikrisen jeg skrev? Husket jeg det viktigste?Min fremtidige lykke avhenger i størst mulig grad av meg selv. Jeg tar ansvar for egen læring. Jeg kvitter meg med negative grunnleggende leveregler. Jeg vedlikeholder gode relasjoner til venner og familie. Men det er altså ikke nok. Vi er som studenter avhengig av bedre oppfølging underveis i studiet. Det må tilrettelegges for kontinuitet i lege-student-forholdet, også slik at legen tør gripe inn og si: Dette fikk du ikke til, men øv deg til neste gang, så skal jeg se på det igjen. Dagens praksis er at mange kun ser studenten den ene gangen og derfor ikke kan fange opp eventuelle feil eller mangler hos studenten, eller aller helst: styrke den opplevde følelsen av kliniske ferdigheter.Jeg har tre semestre igjen på medisinstudiet, og jeg håper jeg går en lykkelig fremtid i møte.