Den smittsomme engstelsen

Emner: 
engstelse
frisk
medier
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Sykeliggjør vi normalresponser? Er det i så fall tillært? Og hvilken rolle spiller negative forventninger?
Gutt som fisker.

Illustrasjon: iStockphoto

    11-åringen tar seg til pannen med et stønn og utbryter: “Jeg tror jeg tar meg en Paracet og legger meg litt på sofaen. Den hodepinen tar snart knekken på meg.” Mor styrter ut på kjøkkenet med en bekymret mine, og mens hun blander et glass saft og vann kjenner hun engstelsen presse på. Blir det ikke skole i morgen heller? Fortvilelsen er påtrengende, og jakten på en kur øker i takt med bekymringene. Det kan da ikke være migrene i hennes alder?! Kunnskap er en ubestridt nøkkel til god helse, men betyr det at all kunnskap er god i alles hender? Mediene kjører knallhard alarmjournalistikk: migrene, flått, hjerteinfarkt, kreft. Vi lesere orienterer oss som best vi kan. Det kan selvsagt bidra til god folkeopplysning, men det kan også gi uønskede konsekvenser. Flere alvorlige diagnoser har vanlige plager. De aller flesteav dem som får hjerteinfarkt, har brystsmerter, likevel er det ikke alltid slik at det er hjerteinfarkt. Å overtolke egne symptomer kan skape overbevisninger om egen helsetilstand, som i beste fall er tidkrevende eller kostbare, men som i verste fall er livsbegrensende og i ytterste fall livsødeleggende. For noen år tilbake var min yngste sønn og fisket sammen med noen venner. Med hyl og skrik kom de tilbake overraskende hurtig. Det viste seg at minstemann hadde fått en fiskekrok i fingeren. Og det var slettes ikke en vanlig fiskekrok, det var en såkalt trippelkrok, altså en fiskekrok med tre mothaker på. Problemet var at det bare var to mothaker igjen på kroken, den tredje var knekt, og min yngste sønn blødde friskt fra fingeren. Jeg forsøkte forsiktig å tørke vekk blodet mens jeg bannet innvendig. Jeg som ikke liker å ta ut en flis en gang. Det var så mye blod at jeg ikke fikk øye på kroken. Den satt tydeligvis dypt, og jeg kjente et sug i magen. Vi dro derfor avgårde til nærmeste legevakt mens åtteåringen gråt i strie strømmer, og jeg forsøkte å berolige ham med en hektisk stemme. På legevakten ble vi møtt av en sykepleier full av varme og omtanke for de minste pasientene. Min sønn ble derfor lagt ned på en benk på et bakrom, samtidig som han fikk et varsomt klapp på kinnet. Legen skulle komme så snart som mulig, forsikret hun. Sykepleieren hadde skjønt alvoret. Smertene var så infernalske at det knapt var mulig å puste normalt, så det er klart, gutten ble sliten da ventetiden drøyde. Da legen endelig kom inn, og vi fikk forklart hendelsesforløpet, gjorde han en rask vurdering av hånden. Kroken satt så dypt at den nok hadde festet seg i selveste beinet, og da måtte det opereres. Vi ble derfor sendt til neste sykehus en halvtimes kjøretur unna. Verken mor eller sønn var spesielt høye i hatten, for mothaker som sitter fast i fingerbeinet hørtes ikke særlig lystig ut. Smertene var nå i den grad at selv ikke en utskeielse med is eller brus kunne friste. Minstemann hulket faktisk hele bilturen frem til sykehuset, og mitt forsøk på å berolige var snakk for døve ører. Vel fremme bar det rett på røntgen, men selv ikke det gikk helt etter planen. Bildet var for dårlig, de klarte ikke å få frem kroken på en tydelig måte, så nytt røntgen ble bestilt. Ti minutter senere ble vi kalt inn til legen og fikk se det med egne øyne: Bildet var krystallklart – ikke en krok i sikte. Det var bare å tørke tårene og dra hjem. Trippelkrokens mothake var nok knekt for lenge siden, mest sannsynlig på en fisk eller av en uheldig fot i en sko. Pussig nok forsvant smertene fra stikksåret omtrent i samme øyeblikk som en real håndvask fant sted. Hva hadde skjedd? De siste årene har det vært snakket og skrevet en del om placebo, et fenomen der kroppens egne mekanismer setter i gang prosesser som kan påvirke symptomer i positiv grad. Det har altså vært en intervensjon, der pasientene har vært overbevist om at de har fått medisin eller annen behandling mot plagene sine. Det har de ikke. Likevel har de fått en ønsket effekt. Forskerne har ennå ikke kartlagt dette til det fulle, men kunnskapen så langt er definitivt fascinerende: Din hjerne har superkrefter. Noe det ikke snakkes like mye om, er placebos onde tvilling: nocebo. Her ser vi samme forløp som placebo, men med motsatt fortegn. Noe har skjedd. Forventningene er negative. Plagene øker, til tross for at det ikke er en objektiv årsak til dette. Fiskekroken hadde et klart svar og en hurtig løsning, og godt var det. Hva med de plagene som ikke kan gi tilsvarende fasit? Den dundrende og tilbakevendende hodepinen. Fordøyelsen som ikke virker som den skal. Påtrengende kvalme. Verkende muskler og stive ledd. Immunsystemet i ubalanse. Hukommelsen som svikter. Søvnen som aldri blir god. Kløen som kommer og går. Den ekstreme trettheten. I dag er mange av oss blitt våre egne medisinske eksperter. Diagnose og behandling ligger bare noen tastetrykk unna. Utmattelse blir kanskje kronisk borreliose etter et gammelt flåttbitt. Hodepine blir migrene. Vondt i magen blir matintoleranse. Forkjølelse blir influensa. Utslett blir el-allergi. Og smerter blir kroniske før du vet ordet av det. De færreste av oss er rutinerte nok til å evne å vurdere kildebruk på nettet. En bloggpost kan plutselig sidestilles med medisinsk forskning eller en tilfeldig leges svar på egne nettsider, uten at vi reflekterer over i hvilken grad legen har egne interesser i svaret eller at han eller hun ikke har vært i reell kontakt med den som har problemet. I mangel av annen hjelp finner de plagede seg felles møteplasser på nett, og nye overbevisninger forsterkes. I møte med diffuse symptomer kan det selvsagt ligge alvorlig sykdom til grunn, men når utredninger viser fravær av dette, kan det være starten på en destruktiv spiral for pasientenes del. Mange av oss har også fått god hjelp på veien av usikre leger som skaper frykt gjennom å utrede for mye, eller leger som eksperimenterer med selvlagde udokumenterte hypoteser og ikke minst bruk av ordet kronisk. I realiteten betyr ordet kronisk varighet over en viss tid. For oss ufaglærte vil ordet kronisk lett erstattes med livslangt og ikke minst uhelbredelig. Egen usikkerhet kan også gi seg utslag i overdreven omsorg fra pårørende, der engstelse blir forvekslet med ekte kjærlighet. Og husk: Det du leter etter, finner du. «Ja, mamma, jeg har vondt i hodet i dag, men du skulle ikke spurt, for jeg tenkte ikke på det før du sa det.» Verdens helseorganisasjon har definert god helse som “en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte”. Jeg vet ikke hvilke planet de har vært på, men jeg synes personlig at kong Harald har en bedre strategi når han sier: “Jeg er frisk inntil det motsatte er bevist.”

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.