The Good and the Bad – epilepsi, litteratur og film

Fra «månesyke» til straff fra Gud

Helt siden 1 000 år f.Kr. har menneskeheten forsøkt å forklare epilepsi ved å ty til det overnaturlige, og dette synet har preget vår forståelse av den nesten helt fram til i dag. Babylonerne så på epileptiske anfall som et tegn på besettelse av demoner og spøkelser. Det antikke Hellas videreførte denne tankegangen ved å trekke inn månegudinnen, som igjen ble videreført under kristendommen der man finner ordet «månesyk» i Lukas-, Markus- og Matteusevangeliet. Etter kristendommen ble sykdommen sett på som en straff fra Gud.

Fordervet indre

Innen litteraturen finner man tegn på at epilepsi var forbundet med et fordervet indre. Ekstrem sinne og kriminelle tilbøyeligheter ble knyttet opp mot sykdommen, eksempelvis hos Shakespeares Othello og Charles Dickens. Dickens skrev om Monk, Twists halvbror, som lider av epilepsi i Oliver Twist: «you [...] in whom all evil passions, vice and profligacy, fester, till they found a vent in a hideus disease ...».

- Assosiasjonen mellom epilepsi og kriminell atferd var en fordom som hadde holdt seg i flere hundre år da Dickens forfattet sin roman. Det skulle ikke bli særlig mye bedre de neste hundre årene, skriver Mjåset.

Dette samme fenomenet finner man igjen hos Dostojevskij, som selv hadde epilepsi. Dostojevskij introduserer den naive og gode epileptikeren, men holder samtidig ved like vanlige holdninger til sykdommen som en manifestasjon av dårlig personlighet.

Slutten av 1800-tallet mot vår tid

Til tross for store medisinske oppdagelser rundt de bakenforliggende årsakene til epilepsi, har holdningene fra gamle dager holdt seg. De typiske trekk for litterære karakterer er moralsk forfall og kriminalitet. Hos kvinner ble også det seksuelle trukket fram som noe symptomatisk for epileptikere. Trenden snur derimot med tiden, og romaner og filmer med velfungerende mennesker med epilepsi begynner å dukke opp. Mjåset trekker fram boken The Andromeda Strain (1969) – som også er en film fra 1971 regissert av Robert Wise – som et eksempel. Her må en suksessfull forsker leve med epilepsi mens han er en del av et team som skal forsøke å stoppe en mikrobe fra å true menneskeheten. Filmen Control av Anton Corbijn fra 2007 viser oss hvordan Ian Curtis fra bandet Joy Division sliter med sin epilepsi på toppen av andre eksistensielle problemer. Tross for filmer og litterære verk som viser oss epileptikeren som et velfungerende menneske, henger fordommene fra 1 000 år f.Kr. igjen.