Da legen trengte lege - en erfaring fra den andre siden

Emner: 
sykepleie
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Alle spurte om jeg gruet meg. Jeg gjorde ikke det. Jeg gledet meg faktisk. Til operasjonsdagen. Jeg hadde gjort PubMed-søket, saumfart oversiktsartikler, kohortstudier og RCT-er. Det så ut til at jeg var godt beskyttet. Jeg er ikke-røyker og ikke-overvektig. Jeg er fysisk frisk og i god form. Mye talte til min fordel. Jeg kunne bare finne én faktor som trakk litt ned på min statistiske risiko, at jeg ikke var kvinne. Akkurat det var ikke så lett å gjøre noe med.

Ill.: iStockphoto

Vi leger er vanligvis de som sist legger oss under kniven til en kollega. Vi har sett alt som kan gå galt. Vi har opplevd kirurgiens tilfeldigheter og kirurgens ofte nesten lemfeldige holdning. Flere har assistert på operasjoner i turnus i halvsøvne etter mange timer på jobb, hvor det sto en gretten kirurg på den andre siden av operasjonsbordet som så enda mer utslitt ut. Kirurgen virket mer opptatt av å snakke om sin andre skilsmisse på like mange år og vitse med sykepleierne, enn å snakke om inngrepet vi foretok oss. Heldigvis går det stort sett bra. Alt pekte mot at det var min tur nå. Jeg visste at det ikke var noen vei utenom. Jeg våknet av intense smerter, natt etter natt, uke etter uke og måned etter måned. Selv med utprøving av medisiner i tur og orden ble vondt bare verre. Jeg hadde jobbet meg helt opp til A-preparatene, men ingenting så ut til å hjelpe. Så kom økende parestesier og pareser – nummenhet og kraftnedsettelse. Beinet mitt var ikke lenger en positiv del av meg. Det var blitt en byrde jeg måtte drasse med meg døgnet rundt. Noe som var til hinder for alt annet. På det verste fikk jeg sove kanskje to timer i løpet av et døgn, hvis jeg var heldig. Jeg visste at bare 5-10 % av alle med ryggsmerter har prolaps, og bare 10 % av disse igjen vil opereres. Etter hvert innså jeg at jeg var utvalgt. Jeg var den ene av 100. Jeg hadde lagd meg en forestilling om hvordan mitt møte med helsevesenet ville bli. Det skulle være kalkulert, vitenskapelig og sterilt, som YouTube-filmene av prosedyren jeg skulle gjennom, som min utregning av statistisk risiko eller som oppfriskningen fra lærebøkene. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Helsepersonellet satte en støkk i meg. Nevrokirurgens stirrende øyne. Det faste håndtrykket og det dradde ansiktet. En ro og bunnsolid trygghet tynget rommet. Det ufravikelige blikket hadde sendt signaler dypt ned til de primitive delene av hjernen min. Dette ble umiddelbart en mann jeg respekterte - en mann jeg fikk tillit til og var villig til å legge mitt liv i hendene på. Det var rart å få smake på dem, de betryggende ordene jeg så mange ganger hadde slengt rundt meg til mine egne pasienter. Nå var jeg den svake, den utsatte. «Dette kommer til å gå bra. Vi har gjort dette mange ganger før, og det har gått bra.» Jeg kjøpte den uten å blunke. «Har du noen andre spørsmål enn datoen for operasjonen?». Jeg følte meg litt dum og på et vis tom. Selvfølgelig hadde jeg det. Hundrevis av spørsmål. Hva kunne jeg gjøre etterpå, hva kom de til å gjøre med meg, hvor vondt ville jeg få, hvor lang tid ville jeg måtte være i ro. Kom dette til å gå bra? «Nei. Jeg har ingen flere spørsmål.» Jeg husker den rare magefølelsen da jeg gikk ut. En form for trygg nervøsitet. Spent, redd og glad på en gang. Kanskje som det første tandemfallskjermhoppet, du har selv valgt å stupe utfor, men aner virkelig ikke hva som venter deg. Du overtaler deg selv til å stole på ekspertene, men bare fordi du innerst inne vet at du må. Jeg kjente det på hele kroppen. Jeg var blitt pasient. Den andre gangen det slo meg, våknet jeg rundt halv to på natten av en intens dunkende hodepine. Forestill deg den verste hangoveren du har hatt, og gang den med ti. Du har våknet fra narkose et halvt døgn tidligere, og nå har det meste av morfin og kvalmestillende gått ut av blodet. Tidligere på dagen har noen i tillegg drillet gjennom ryggvirvelen din og gravd rundt inni deg med skjeer og tenger. På sykehuset er det stille om natten. Lysene er slukket, poliklinikkene stengt, og overlegene har lagt seg til å sove. Alle pårørende har for lengst dratt hjem. Til og med kona til mannen i nabosengen var borte. Det gikk ikke så bra med ham, skjønte jeg. Etter å ha forsøkt seg med «nå er det sengetid» to ganger, hadde sykepleierne nærmest måtte dra henne ut av sykesengen og armene hans noen timer tidligere. Jeg prøvde å forestille meg hvordan han hadde det, men innså raskt at dette ikke var tiden for empati. Jeg var ikke lege nå. Jeg var skral og alene i min egen lille seng. Det var vondt å ligge på ryggen og enda vondere å snu seg. Kvalmen og svimmelheten kjempet om min oppmerksomhet, forsterket av enhver liten hodebevegelse. Jeg lå helt stille og hørte hjertet dunke raskt og jevnt. Hadde jeg satt meg opp, er jeg sikker på at en blanding av Biola og sjokoladekjeks hadde endt i pussbekkenet på nattbordet. Det gjorde ikke saken bedre at både blæren og tykktarmen sa klart i fra at de var nær fulladet. Det hjalp heller ikke at kirurgens løfte om umiddelbar kurasjon av isjiasplagene foreløpig var redusert til litt mindre isjiassmerter og fire tær som nærmest var blitt borte for meg. Nerven hadde visst vært helt rød og irritert, slik at inngrepet ble større enn først tenkt. Rekonvalesensen kom til å bli lengre med flere begrensninger. Jeg måtte smøre meg med enda litt mer tålmodighet. Men i det øyeblikket var tålmodighet noe av det aller vanskeligste. En uke tidligere hadde jeg hørt Stein Erik Hagen snakke på radioen om hvordan menn er for dårlige til å snakke om sine plager. Han skulle opereres for prostatakreft og forklarte billedlig hvordan «intet kommer inn i en lukket hånd». Det hadde ikke akkurat vært min sterkeste side heller. Man ble ikke friskere av å klage, det var jeg sikker på. Klagerne var det min oppgave å hjelpe. Jeg skulle være der for dem. Jeg visste jo også at det ikke var eller hadde vært noe “alvorlig” galt med meg. Jeg lå der og følte meg varm, men hadde ikke feber. Jeg hadde smerter, men ingen blødninger. Jeg var nummen i tærne, men hadde ikke økende pareser. Jeg måtte svelge et par dusin kameler og en god porsjon stolthet før jeg til slutt trakk i snoren. Nok en gang ble jeg overrasket over å se nye sider av helsevesenet. Den unge svenske sykepleieren som kom, var ikke bare søt, snill og blid. Jeg tror hun skjønte hvor svak og liten jeg følte meg der jeg lå. Hun svarte med å utstråle en omsorg og varme jeg aldri har opplevd fra en fremmed tidligere. Ikke bare hjalp hun meg på do, tok temperaturen min og ga meg to Pinex Forte. Hun åpnet vinduet for å få inn litt frisk luft og la en våt klut på pannen min. Men det var noe mer med henne enn omsorgsfulle handlinger. Hun gjorde dem på en måte som føltes genuine og medfølende. Hele hennes vesen og væremåte var empatisk. Den myke, betryggende stemmen og de rolige, gode håndbevegelsene traff meg på en ny og uventet måte. Dette var noe ganske annet enn legens sindige forsikringer. En slags mellommenneskelig håndsrekning - det var en som ville dele litt av smerten jeg følte. En som var der da jeg trengte det som mest. Jeg følte meg straks bedre. Jeg tror det var da jeg begynte å forstå at sykepleiere kanskje gjør noe mer enn bare å dele ut medisiner og bytte bleier. Ordet pleie innebærer kanskje ikke bare noe en robot kan programmeres til å gjøre. Jeg fikk oppleve maktesløshet og smake på bunnen. Og der og da var det ikke vitenskapen som hjalp meg opp først. Kanskje var det de små gestene, holdningene eller medmenneskeligheten. Eller kanskje det var noe annet mellom linjene. Jeg forsto i alle fall at når man føler seg alene, liten og forlatt på et enormt sykehus, kan en sykepleiers tilstedeværelse kjennes som en viktigere støtte enn noe annet. Ta en dag om gangen. Skynd deg langsomt. Ta tiden til hjelp. Jeg begynner å bli i stand til å behandle meg selv igjen, hører jeg. Jeg blir ikke lenger utslitt av å gå en runde rundt huset. Nå klarer jeg å sitte i en stol i over én time, og tærne har så smått begynt å gi lyd fra seg. Afrikamesterskapet i fotball og flere sesonger TV-serier etter hverandre begynner å bli kjedelig. Og best av alt sover jeg nå nesten normale netter og våkner mer uthvilt enn på lenge. Selv om det bare er gått to uker siden operasjonen kjennes det som om jeg har fått tilbake både mat-, tiltaks- og livslyst. Jeg har kuttet ut alle former for medisiner og begynt å ta igjen de ti tapte kiloene. Selv om det fortsatt er nesten tre måneder igjen til jeg blir å treffe på innebandybanen, i dykkerdrakten eller med tennissko på, så har jeg innsett én ting. Man kan ikke annet enn å se, tenke og gå fremover. Jeg gleder meg til snart å begynne å gjøre det jeg gjør aller best igjen. Å være lege for mine egne pasienter.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.