Reservasjonsrett eller sivil ulydighet?

Det er satt i gang en underskriftsaksjon for å beholde reservasjonsretten for leger. Jeg synes det er ryddig av Legeforeningen å slutte seg til at leger ikke skal ha anledning til å reservere seg mot pasientrettigheter nedfelt i norsk lov.

Hittil har debatten om reservasjonsrett for leger i stor grad dreid seg om kristen seksualmoral på kollisjonskurs med de av fellesskapet godtatte normer, nedfelt i lov om eksempelvis selvbestemt abort, rett til prevensjon og fertilisering av homofile. Vi som er ikke-troende, har også en etikk. Noen av oss synes f.eks at abort er etisk problematisk. Jeg bruker mye tid på å drøfte tvil og moralske dilemmaer med mine abortsøkende dersom de åpner opp for det. Trolig har jeg vært med på å "redde" flere barn til livet på den måten enn om jeg hadde reservert meg. Selv har jeg økologiske anfektelser knyttet til masseforskriving av hormoner til hele kohorter av unge kvinner i store deler av deres fertile liv. Jeg prøver å jobbe på en måte som åpner for slike refleksjoner hos dem de gjelder. Etikk er integrert i praksis.Spørsmålet om reservasjonsrett er større enn tilhengerne så langt har åpnet for. Stadig flere norske leger vil ha sin bakgrunn fra andre kulturer og ulike verdiunivers. Tilhengerne av reservasjonsrett mener at leger - ut fra egen overbevisning og hjemlet i eksempelvis religion - skal kunne nekte pasienter behandling som de etter norsk lov har rett til. Samtidig påberoper de seg yrkesforbud når de ikke får en offentlig kontrakt der kravspesifikasjonen faktisk inneholder det de reserverer seg mot. Skal en lege som velger å ta seg jobb i akuttmottak, kunne nekte å gi blod ut fra egen overbevisning om at blodoverføring er synd? Blir det yrkesforbud å si at hans praktisering av sin religiøse tro gjør ham uskikket til å inneha jobben? Reservasjonrett betyr også at én lege i en liten flerlegepraksis, for eksempel turnuslegen, kan bli sittende med alle de abortsøkende fordi resten har reservert seg. Er det etikk?Opp mot den individuelle reservasjonsretten vil jeg stille den sivile ulydigheten. Å reservere seg betyr å holde eget konsultasjonsrom fritt for urene handlinger, for deretter å eksportere synderen/synden til den antatt litt mindre etiske kollegaen borte i gangen. Jeg kaller det skinnhellig, dessuten en ekkel måte å "syndiggjøre" det svakeste leddet - den som søker hjelp. Jeg skal gå så langt som til å si at jeg tror en del kolleger ønsker akkurat den effekten. Sivil ulydighet er derimot en kampform. Det betyr å stå opp mot makten, å organisere et "nei", å kjempe for det man tror på. Det koster. Da risikerer man eksempelvis å miste jobben. Den dagen staten lovfester pasientenes rett til assistert selvmord, vil jeg selv velge en slik vei: nekte, sparke oppover, hyle i avisspaltene, eventuelt lenke meg fast til undersøkelsesbenken. Men reservere meg, for deretter å sende min gode kollega ned på sykehjemmet for å effektuere oppdraget slik at kommunen blir fornøyd? Aldri!Jobben som lege i førstelinjen medfører daglige etiske utfordringer, en balansegang mellom pragmatisk tilpasning og høy fagetisk standard. I verdens rikeste land bidrar de fleste av oss på ett eller annet vis til fråtsing, sløseri og grådighet. Syndig alt sammen. Vi skriver ut piller vi ikke vet nok om, eller til og med er sterkt skeptiske til (Ritalin er min kamel). Vi henviser til diagnostikk og behandling vi innerst inne anser unødvendig eller til og med kontraindisert, fordi pasienten ber eller truer eller påberoper seg en rett. Vi søler bort fellesskapets ressurser på en dårlig dag i form av romslige sykemeldingsblanketter og slappe MR-rekvisisjoner.Motsatsen til individuell reservasjonsrett er kollektiv moral og å plage seg selv og andre med etiske dilemmaer. På vårt kontor spiser vi alltid felles lunsj. Diskusjoner om religion, politikk, synd, moral og for den saks skyld hva som er hellig, står ikke sjelden på dagsordenen. Slik sett er det fint å jobbe i et mangfoldig fellesskap. Vikarer og turnusleger fra andre kulturer og religioner bidrar gjerne, det handler om å åpne opp. Slik ivaretas en kollektiv bevissthet om hvor vanskelig det faktisk er å være et godt menneske. I verden.