Er det blitt for enkelt å publisere?

I lederartikkelen For mange tidsskrifter – for lite god forskning hevder jeg at svært mye av den medisinske litteraturen trygt kan overses.Hvordan kan man vite at en studie både er kvalitativt god og viktig? Bare i PubMed, den viktigste biomedisinske databasen blir det i snitt indeksert én ny artikkel hvert minutt. BioMed Central, som ble grunnlagt i 2000, tilbyr nå mer enn 220 ulike tidsskrifter. Jeg har inntrykk av at dersom manuset har et minstemål av kvalitet, blir det akseptert for publisering i mange av de nye, digitale tidsskriftene. Her er rom for alt. Problemet er at antall gode studier og antall gode manus ikke har økt i samme takt. Resultat: Mye forskning som verken er spesielt god eller spesielt viktig, blir publisert.Kampen for å henge med faglig, enten man er forsker eller kliniker, er formidabel og uoverkommelig, sies det gjerne. Etter min mening er det ikke slik. Det aller meste av det som publiseres, kan man trygt se bort fra. Forskerne burde kanskje ha droppet prosjektet og heller brukt sine hardt tiltrengte ressurser på studier som virkelig trengs. Når jeg leser kunnskapsoppsummeringer eller oversiktsartikler, blir jeg oftere slått av kunnskapsmangelen enn av det motsatte. Det er blitt lettere for dem som skal publisere, men vanskeligere for dem som skal bruke forskningen.Tidsskrifter som tjener sine penger ved å kreve betaling av forfatterne, slik som mange av de nye digitale tidsskriftene gjør, vil tjene mer jo flere artikler som publiseres. Forskerne vil tjene mer, i form av forfremmelser, forskningsstøtte og uttelling fra tellekantsystemet, dersom de publiserer mye. Det kan dermed lønne seg både for forskere og redaktører å publisere mange middelmådige studier fremfor færre gode.

Kanskje er dette bra for tidsskriftenes økonomi og forskernes karrierer, men det spørs om det er nyttig for særlig mange flere?