Å lære mest mulig

Jeg har laget en liste over arenaene der jeg tror jeg lærer mest.

Læringsmetoden som i pedagogikktekster gjerne idealiseres som en umulig drøm, eksisterer hos oss i helsevesenet. Man forsøker å gjøre en undersøkelse, får en ekspert til å se over det man har gjort, og arbeider deretter fokusert videre med det man nesten kan, sammen med eksperten.

Det er stor forskjell på morgenmøter. Noen er oppramsing av blodtrykk på et 40-talls pasienter som ble lagt inn på andre seksjoner dagen før, referert av unge leger som snakker litt uklart for å unngå kritikk fra skumle overleger.Andre ganger er morgenmøtet en trygg og blomstrende arena for fagdiskusjoner. Man fokuserer på det som var vanskelig dagen før, roser hverandre, snakker ærlig om usikkerhet og gir presise forslag til forbedringer.

Når vi sender en pasient til en kollega i en annen spesialitet, ligger det gjerne grundig grubling bak spørsmålene. Den gode epikrisen som forteller hvordan det har gått, hvordan pasienten er vurdert, og hva supplerende undersøkelser har vist, er en fantastisk kilde til å justere og forbedre egne diagnostiske ferdigheter. For enda mer læring skulle jeg ønske det også kom epikriser fra sykehjemmene på pasienter som går til korttidsopphold, og at det også fantes litt utvalgte grafer og billeddiagnostisk materiale som vedlegg til epikrisene.I tillegg har vi læreboktekster og artikler av ulike slag. Favorittbøkene mine har jeg beskrevet 

.  Allikevel tror jeg det er det er i interaksjon med andre jeg lærer mest.