En sunnmøring sitter aldri bedagelig

Einar Stranden var i 1968 bare 18 år gammel da han bestemte seg for å designe og bygge en sportsbil.

- Hvordan fikk du den ideen?

- Egentlig var det båt jeg begynte på. En 24 fots cabincruiser. Men så kom jeg til å tenke på at en båt, den kunne jeg bare bruke om sommeren. Og sommeren er som kjent ganske kort på Sunnmøre.

Vi sitter behagelig i sofagruppen på Einar Strandens kjempemessige kontor. - Jeg kunne ikke klart meg med mindre plass, forklarer han. For kontoret er både bibliotek, oppfinnerhule, møterom for studenter og kolleger, arbeidsrom og sågar soverom. Professoren både bor og arbeider på roteloftet, som han kaller det, halve uken. Mer om det siden.

- Fryktløs. Det var det jeg var - som de fleste unge.

Etter å ha tegnet bilen og konstruert den i hodet to ganger, begynte arbeidet med støpeformen for glassfiberkarosseriet i naboens trekkfulle låve - der gulvet var så morkent at han skulle komme til å falle igjennom det mer enn én gang, heldigvis uten å pådra seg større skader.

- Jeg hadde kun ett eneste spesialredskap da jeg begynte - fars elektriske drill med to hastigheter.

Etter hvert fikk han råd til å kjøpe pipenøkler. - 220 kroner kostet de. Det husker jeg ennå.

Fire år og tre måneder senere sto Stranden Scorpione ferdig i skinnende rød lakk. Stor var gleden den dagen godkjenningen fra Biltilsynet kom og skiltene UE19007 kunne settes på. Historien om Norges nye «Lamborghini» ble behørig dekket av pressen i inn- og utland. Det nådde helt til Tyskland, og Einar Stranden ble invitert ned til Volkswagen-fabrikken i Wolfsburg - der han fikk forært ny motor og girkasse.

- Da bilen sto ferdig, ble jeg nesten deprimert. Det var prosessen, det å skape noe, som var drivkraften. Dette gjelder også for etableringen av våre laboratorier og fagmiljøer.

Les hele intervjuet:
En sunnmøring sitter aldri bedagelig