Emilia Kerty tar imot meg på kontoret sitt på Rikshospitalet og serverer en kopp instant kaffe og en unnskyldning for at hun spiser på et eple. For første gang i hele hennes karriere er lunsjen gjenglemt hjemme. De to brødskivene med salami og tomat, lagt mot hverandre og delt i to på samme måte som i alle år, savner hun sårt akkurat nå. Men eplet får duge. Hun lener seg tilbake i kontorstolen, legger beina i kors og er spent på hva jeg vil spørre om. Kan ikke fatte at hun er interessant.

– Du må love ikke å trykke noe intervju hvis du ser at det blir fryktelig kjedelig.

Med sine brune vakre øyne utstråler hun en mild autoritet – men ikke mildere enn at uklare spørsmål eller slurvefeil i researchen fremkaller rødme og ekte skam hos Tidsskriftets utskremte. Hun er nok en streng sjef. Streng, rettferdig og klok.

– Jeg blir altfor ofte rørt til tårer, men kan også bli veldig sint. Du vet, ungarere har et lynne som gjør at vi gir uttrykk for glede, sorg og sinne i langt sterkere grad enn nordmenn, sier hun.

Les mer i påskenummerets portrettintervju: 
I Ungarn spiser de hjerne