I Ungarn spiser de hjerne

Emilia Kerty tar imot meg på kontoret sitt på Rikshospitalet og serverer en kopp instant kaffe og en unnskyldning for at hun spiser på et eple. For første gang i hele hennes karriere er lunsjen gjenglemt hjemme. De to brødskivene med salami og tomat, lagt mot hverandre og delt i to på samme måte som i alle år, savner hun sårt akkurat nå. Men eplet får duge. Hun lener seg tilbake i kontorstolen, legger beina i kors og er spent på hva jeg vil spørre om. Kan ikke fatte at hun er interessant.

– Du må love ikke å trykke noe intervju hvis du ser at det blir fryktelig kjedelig.

Med sine brune vakre øyne utstråler hun en mild autoritet – men ikke mildere enn at uklare spørsmål eller slurvefeil i researchen fremkaller rødme og ekte skam hos Tidsskriftets utskremte. Hun er nok en streng sjef. Streng, rettferdig og klok.

– Jeg blir altfor ofte rørt til tårer, men kan også bli veldig sint. Du vet, ungarere har et lynne som gjør at vi gir uttrykk for glede, sorg og sinne i langt sterkere grad enn nordmenn, sier hun.

Les mer i påskenummerets portrettintervju: 
I Ungarn spiser de hjerne

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.