Hvorfor helsevesenet bør bry seg om sosiale medier

Sosiale medier byr på mange muligheter for koseprat og deling av siste pepperkakedeigoppskrift, men man risikerer også å møte den glefsende og ukontrollerte ulveflokken der. De sosiale mediene gir imidlertid også helsesektoren en unik mulighet til å drive et spisset og planlagt opplysningsarbeid, i tillegg til å bygge opp en kunnskapsbank. Her er det store muligheter for direkte brukermedvirkning. Tar vi denne teknologiske muligheten på alvor?Sosiale medier som kunnskapsbankDet nye buzz-begrepet er sosiale medier. Med sosiale medier mener vi først og fremst Twitter, Facebook og blogger, sistnevnte slik som denne. Skal den offentlige forvaltningen og helsesektoren delta på en slik arena?Offentlig sektor arbeider kontinuerlig for økt brukermedvirkning, større grad av synlighet og åpenhet. Man ønsker å samarbeide bredt for å utvikle effektive tjenester med høy kvalitet. Hittil har det vært mest oppmerksomhet rettet mot bruk av mediene som kontaktmulighet inn mot andre faggrupper og offentlige instanser. Brukerne av tjenestene, pasientene, er en stor og ofte tilgjengelig samarbeidsgruppe for å utvikle adekvate og gode tjenester. Disse har vært lite benyttet som kunnskaps- og idébank, til tross for føringer i nasjonal helseplan (2007-2010).Myndiggjøring av brukerenDet er et paradoks at pasienthistoriene nærmest har lavere status i behandlingsforståelsen i dag enn tidligere, samtidig som man skal legge større vekt på brukermedvirkning. Jo bedre retningslinjer for kvalitetssikring man tilsynelatende har for brukermedvirkning, desto høyere status har sykehuset eller avdelingen. Hvordan man ivaretar pasienthistoriene på individuelt nivå, blir mindre vektlagt. Er vi likevel ikke helt klare for å myndiggjøre pasienten?I arbeidet med å hjelpe langtidssyke er pasienthistoriene viktige. Denne pasientgruppen vokser hurtig. Det å engasjere brukerne og komme i dialog med dem er en utfordring, men kan gjøre at bruker-hjelper-relasjonen utfordres og endres. I dag råder nok ennå den tradisjonelle institusjonstanken, der organisasjonsformen er oppbygd slik at de ulike faggruppene har et visst mønster for hvordan de forholder seg til brukerne. Dette kan slå ulikt ut. På den ene siden kan partene oppleve den som trygg og kjent, på den andre siden kan den bli passiviserende, både for bruker og hjelper.Utviskede grenser mellom bruker og hjelper Grensen mellom jobb og privatliv viskes ut. Det gjør også etter hvert grensen mellom pasient og lege. Store grupper av pasienter vandrer på nettet. Noen av dem er høyt spesialiserte og oppdaterte på egen sykdom, er med i nettverk der ny forskning utveksles, og er med på å sette den politiske agenda ved selvstendig kontakt med media. Det kan resultere i oppslag og aktualisering rundt utvalgte helsetemaer. Pasientene vet ofte godt hva de trenger, men det kan være utfordrende å rette innspill til rette instans. Dersom man når frem, er det usikkert hvordan innspillene settes i system. Det er flere pasientorganisasjoner som er gode på nett. De vet at det er der de kan treffe medlemmene.Faget er kommunikasjonAnsatte i helsevesenet har gode forutsetninger for å lykkes i sosiale medier. Til det kjedsommelige gjentas det at sosiale medier dreier seg om å lytte. Og å lytte igjen - for deretter å formulere, respondere og formidle. Det handler om kommunikasjon, men med et litt annet verktøy enn det man er vant med. Språket må forsatt være klart og tilpasset den man er i dialog med. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har utviklet en veileder for sosiale medier for forvaltningen.Dette er selvsagt ikke nok. Offentlig forvaltning må også være villig til å gi fra seg noe av kontrollen og makten, for slik er kulturen til sosiale medier. Ingen kan kontrollere ytringer i det frie nettrom. Likevel - det som ytres, ytres med eller uten forvaltningen og helseaktørene til stede.Genuin interesseDersom man vil være med på å styre diskusjonen, må man delta. Denne typen kommunikasjon er kompleks. Den er ikke bare toveis - den er også karakterisert ved at man samtaler på like premisser. Pasientene kommer ikke på besøk til helseaktørens domene. De er selv med på å legge føringer for hvordan kommunikasjonen skal utvikle seg. Det kan være uvant og kjennes litt skremmende for noen.Brukerne ønsker å bidra for å kvalitetssikre tjenestene. Helsevesenet kan lære noe av å bruke sosiale medier, og dette kan, utført med kløkt og interesse, øke tilfanget og graden av brukermedvirkning.For en tid tilbake holdt jeg et foredrag på en fagdag for helsearbeidere i Helse Sør-Øst rundt temaet mestring og det å leve med langvarig sykdom. Det var flere konkrete spørsmål de gjerne ville vite noe om. Mine tanker og meninger er kun mine, og jeg skrev en bloggtekst som viste seg å bli en mini-survey med 50 sterke svar. Noen av informantene hadde brukt opptil fire timer på å svare. Jeg har fått henvendelser i ettertid om at “kunnskapsbanken” som ble opprettet via bloggen, blir brukt i utformingen av nye kurs.Dersom man bruker tid og oppmerksomhet, og i tillegg skaper tillit og viser at man virkelig vil lytte og lære, er brukerne svært villig til å dele sine vurderinger. De ser selvsagt at det kommer dem selv til gode ved neste anledning. Svarene viser at det er stor variasjon og at vi i større grad må tenke “individuelle tilpasninger” enn “gruppe”. Mange av de samme grunnleggende tankene går likevel igjen.Ting tar tid - hvor lang tid? Det tar tid å utvikle en strategi, tid å bli kjent med målgruppen og premissleverandørene og tid å forstå kommunikasjonsmåten. Det krever en innsats for å finne ut hvilket publiseringsverktøy som egner seg for å nå målet. Tid er likevel ikke det man har mest av. Det som skjer i sosiale medier, kan vi sammenlikne med en fransk pariserloff - det gjelder å få den trygt brakt hjem, under armen, fersk. Gårsdagens loff funker ikke.Jeg kan godt forstå at man er litt engstelig for å ta steget ut i ringen. En god, langsiktig og gjennomarbeidet plan for kommunikasjonen, hvor den fremste tanken er hvordan bruken av de sosiale mediene kan styrke kjerneaktiviteten, er likevel det viktigste redskapet og kan gi gode muligheter for å  imøtekomme behovet for økt kompetanse, økt brukermedvirkning og mer synlighet.Trenger helsevesenets representanter å være til stede i sosiale medier i det hele tatt? Det kommer blant annet an på om en slik deltakelse har potensial til å utvikle tjenesten, og om den samsvarer med tjenestens kjerneverdier. Noen av de viktigste spørsmålene er: Hva er formålet? Hva vil vi oppnå? Når er det relevant?Jeg vet at det er mange dyktige mennesker der ute som kan mye om å rådgi andre i bruken av sosiale medier. Hvilke råd ville dere gitt til helseaktører som ønsker en større brukermedvirkning gjennom nettet?Dere som brukere, ville dere deltatt i en direkte kommunikasjon med  sykehuset du sogner til eller avdelingen du skal innlegges på?Og helsearbeidere - hvilke muligheter og vanskeligheter ser dere?Du oppfordres til å skrive under fullt navn, slik de aller fleste andre forfattere i Tidsskriftet gjør. Les mer i Om bloggen. Jeg åpner for anonyme kommentar på min personlige blogg  Marias Metode