Hvordan er man en god pasient?

Svaret på spørsmålet over er avhengig av hvem man spør. Noen vil kanskje ønske seg en definisjon av ”god” før de vurderer spørsmålet, og mange vil sannsynligvis vegre seg for å svare i det hele tatt. Kanskje vil de også vegre seg for å tenke på pasienter som gode, fordi man da nødvendigvis også klassifiserer andre pasienter som ikke like gode. Like fullt vil jeg påstå at de fleste av oss har noen forestillinger om hva en god pasient er, og hvordan en god pasient oppfører seg, med medfølgende forestillinger om hva ”god” betyr. Disse forestillingene har jeg lett etter i masteroppgaven min i språklig kommunikasjon.Jeg har analysert samtaler mellom medisinstudenter og pasienter med tanke på hvordan pasientene fremstiller seg selv i samtalen med legen. Ideen er at de fremstillingene pasientene velger, vil si noe om hvilke normer som styrer samhandlingen. Disse normene igjen viser trekk ved samfunnet og den holdningen vi har til sykdom. De sier altså ikke noe om kommunikasjonskompetansen til den enkelte lege eller pasient, normene er mekanismer som griper forstyrrende inn og regulerer hva pasientene ser som legitime bidrag i konsultasjonen. Denne forstyrrelsen kan få konsekvenser for hva som blir tatt opp i samtalen, hvordan det blir snakket om det, og videre for hvilken behandling som blir eller ikke blir gitt.Pasientnormer på sykehusNormer kan man enkelt definere som uskrevne regler for hva som er god og dårlig oppførsel. Den mest uttømmende norske studien av normer for pasientatferd er Dag Albums undersøkelse av de sosiale reglene som gjelder for pasienter innlagt på sykehus. Han har brukt en inndeling i positive og negative regler, også kalt forbuds- og påbudsregler. Forbudsnormer handler om hva man skal unngå å gjøre overfor andre mennesker, mens påbudsnormer handler om hva man bør gjøre.Vanlige forbudsnormer er ikke å vise følelser, ikke klage, ikke skryte og ikke mase. Album fant at pasienter unngår å vise frykt, fortvilelse, tungsinn eller smerte. Pasienter som ikke klager over egne smerter, problemer eller symptomer, og kanskje i tillegg bekymrer seg for andres velferd, fremstår som ekstra verdige. Det sosiale samspillet er også avhengig av at pasientene følger en del påbudsnormer; man skal være vennlig, behagelig og imøtekommende, sosialt aktiv og morsom, gjerne gjennom selvironi.RedegjørelserDet Album beskriver, er en annen situasjon enn for pasienter som er inne til konsultasjon hos en lege. For å identifisere de normene som gjelder for pasienter i en konsultasjon, har jeg lett etter språklige enheter som kalles redegjørelser.Redegjørelser inneholder prat som er skapt for å forme andres oppfatning, de er en redefinering av handlinger eller ytringer for å skape et annet inntrykk. Folk presenterer sine handlinger på en slik måte at andre kan forstå hva de gjør og tolke handlingene på den måten de ønsker.En redegjørelse er altså en type kommunikativt forsvar – man kan finne redegjørelser som forebyggende forklaringer for å hindre feiloppfatninger eller misforståelser, eller man kan finne dem som reparasjoner. Det gjelder i tilfeller hvor aktøren allerede tror at det har oppstått noe problematisk – at hun er blitt feiltolket eller oppfattet på en måte hun ikke ønsker. En slik defensiv praksis kaller man gjerne ansiktsbevarende arbeid.NormeneI min analyse fant jeg mange normer som pasientene forholdt seg til i større eller mindre grad. Fire av dem skilte seg ut, to av dem er forbudsnormer, to er påbudsnormer:

• Man skal ikke klage
• Man skal ikke legge beslag på ressurser
• Man skal ta vare på egen helse
• Man skal være i arbeid