Er det penger å spare ved å kutte i etter- og videreutdanning?

Emner: 
e-læring
etter- og videreutdanning
økonomi
pasientsikkerhet
simulering
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
En god leveregel innen økonomifaget er at en investering må kunne gi en sporbar avkastning. Hvis investeringen ikke kan ”spores”, er det ofte vanskelig å rettferdiggjøre den. Bruker du 300 000 kroner på en bil, forventer du å ha et stabilt transportmiddel tilgjengelig i flere år fremover. Hvis du ikke visste om du kunne regne med å få bruke bilen selv, eller om du i det hele tatt fikk en bil og ikke en hest, ville du, i likhet med de fleste andre, nøle med å bruke så mye penger. På samme måte føler mange budsjettansvarlige ledere at det er å investere i videre- og etterutdanning for helsepersonell i Norge i dag. For hvordan skal man påvise avkastningen av en investering i videre- og etterutdanning? At man må ha en viss kunnskap for å kunne utøve sitt yrke, er relativt godt dokumentert og allment akseptert. At man i sitt yrke vokser på erfaring, er ikke like godt dokumentert, men også en allmenn sannhet. At kompetansehevende trening og opplæring bidrar til å øke effekten av erfaring, og kan gi betydelig bedre kvalitet på pasientbehandling totalt sett, er heller ikke godt dokumentert, men det virker fornuftig, og mye tyder på at det er sant. For våre ledere i helsevesenet virker det udiskutabelt at man må ha en utdannelse for å jobbe i helsevesenet, og at erfaring er bra, fordi høy erfaring er lik høy produksjon. Men dette med videre- og etterutdanning synes de å ha vanskeligere for å akseptere. Må følge loven Som helsepersonell er vi pålagt å ivareta vår egen faglighet, jamfør helsepersonelloven § 4:
“Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.”
Arbeidsgiver er pålagt et særlig ansvar for videre- og etterutdanning, jamfør lov om spesialisthelsetjenesten § 3-10:
“Virksomheter som yter helsetjenester som omfattes av denne loven, skal sørge for at ansatt helsepersonell gis slik opplæring, etterutdanning og spesialistutdanning som er påkrevet for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig.”
Videre sier lov om helsetjenesten i kommunen § 6-2 at:
“Kommunen skal sørge for at dens ansatte helsepersonell får påkrevet videre- og etterutdanning. Kommunen skal medvirke til at helsepersonell i privat virksomhet innen dens helsetjeneste får adgang til nødvendig videre- og etterutdanning. Helsepersonell innen kommunens helsetjeneste plikter å ta del i videre- og etterutdanning som blir foreskrevet og som er nødvendig for å holde dets kvalifikasjoner vedlike.”
Effekt av opplæring Men hva er påkrevet eller forventet, eller hva er god nok etterutdanning? Når er utdanning passe dyrt for arbeidsgiver, og samtidig god nok? Mitt personlige inntrykk er, etter å ha vært engasjert i fagutvikling og etterutdanning i snart ti år, at noe av det første som lider under at man må bruke sparekniven, er nettopp videre- og etterutdanning. Med tradisjonelle økonomiske modeller er det vanskelig å sette en verdi på hva investeringer i etterutdanning gir igjen. Hvordan kan man rettferdiggjøre en utgift på kanskje millioner - når man ikke får noe konkret igjen for investeringen? Dette er også kjernen i problemet med å dokumentere effekten av opplæring, utdanning eller etterutdanning: Effekten drukner ofte i annen «støy», og den lineære effekten av økt kunnskap og ferdigheter er vanskelig å kvantifisere. Vi kan så klart dokumentere kunnskapsnivå og evne til å tilegne seg ny kunnskap gjennom tester, men å vise at ny kunnskap gir riktig handling, er vanskelig å demonstrere. For ikke å snakke om økt overlevelse! Hvilken type opplæring? Ny og avansert opplæring er også dyrt. Simulering, dvs. trening og opplæring i realistiske omgivelser med simulerte pasienter, koster. Ikke bare fordi utstyret som man bruker, er kostbart, men den tapte arbeidskraften er også en utgiftspost. Viljen til å ta, og bekoste, etterutdanning i sin egen fritid, blir stadig mindre. At simulering er bedre enn for eksempel tradisjonell kateterforelesning, er ikke bevist, men få nyvinninger innen pedagogikken har vært så godt studert. Totalvurderingen er derfor at det er bedre enn mye annet! Så hvorfor ikke satse på det i stedet for å dra på konferanser for å høre noen snakke om noe man kunne lest i et tidsskrift? Jeg vil påstå at det faglige utbyttet av konferanser er diskutabelt og sannsynligvis kunne vært erstattet med e-læring eller tilsvarende med like stort og kanskje større faglig utbytte. Noen institusjoner har imidlertid omfavnet nye læringsmetoder, investert i utstyr og fasiliteter og lagt ambisiøse læreplaner, men når driftskostnadene med å sende personell på kurs kommer, stopper entusiasmen, og man lukker lommeboken. En god investering? Min påstand er at viljen til å satse på videre- og etterutdanning marginaliseres. Når utgifter må kuttes, er det gjerne denne som står i første rekke. Etterutdanning skjæres inn til beinet, og kun et absolutt grunntilbud blir igjen, slik at man kan forsvare å ivareta lov om spesialisthelsetjeneste § 3-10. Dette er et paradoks i en tid hvor pasientsikkerheten er i fokus, og man har utpekt målrettet og kontinuerlig opplæring og trening av helsepersonell som en viktig faktor for å redusere antall dødsfall som følge av uønskede hendelser. Å få pasientsikkerheten inn i sykehusbudsjettene, se det er en annen historie. En økonom i en utenlandsk helseinstitusjon fortalte at han så på denne videoen når han noen ganger tvilte på at det å tilby de ansatte et solid etterutdanningstilbud, var en god investering: Videoen viser et tysk fly som med et nødskrik unngår katastrofe idet det rammes av en kastevind under landing. Takket være den unge kvinnelige pilotens refleksaktige, resolutte handling unngikk selskapet totalhavari med følgene det ville hatt – i form av tap av flere liv og tap av renommé. Den eneste grunnen til at hun mestret situasjonen, var omfattende og kostbar opplæring og etterutdanning. Økonomen mente at dette betalte seg tilbake i det øyeblikket da piloten reddet flyet fra havari.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.