Tidsskriftets blogg eller hvilken som helst blogg?

Det er nå litt over to måneder siden vi lanserte Tidsskriftets blogg. Vi har publisert 13 innlegg med et bredt tematisk spenn. Lege-pasientforholdet, sykehusorganisering, teknologi, turnus , e-læring og legers deltakelse i nettsamfunnet har vært omtalt. Hver post har hatt mellom 200 og 1 000 sidevisninger. Vi har publisert over 80 kommentarer, og flertallet av disse er ikke skrevet av leger. Omtrent 2/3 av alle kommentarene som har kommet, er publisert.Vi har fått mange tilbakemeldinger på oppfordringen om å skrive under fullt navn. Det er mange gode argumenter for at en helserelatert blogg både bør åpne for anonyme innlegg/kommentarer og for at den bør være lukket.Må leger beskyttes mot hverandre?Vi er blitt fortalt at leger vegrer seg for å delta i sosiale medier med fullt navn, fordi de ikke ønsker at pasienter og arbeidsgivere skal kunne google dem, og lage en oversikt over deres engasjement og meninger. Det hevdes også at leger vegrer seg for eksponering på grunn av internjustisen blant kollegaene. Man skal ikke stikke nesen for mye frem, eller uttale seg om noe man ikke er ekspert på.Tidsskriftet har tidligere, både på lederplass og her i bloggen, omtalt legers manglende deltakelse i offentlige debatter. Tematikken er altså ikke ny. Er muligheten til å skrive anonymt det som skal til for å få dem på banen?  Erfaringene våre så langt har ikke overbevist oss om det. I den ene posten der vi åpnet for anonyme kommentarer, valgte flertallet av kommentatorene å skrive under fullt navn.Kan grunnen til at ikke flere leger har kommentert i bloggen så langt, være at bloggosfæren er ukjent for dem? Foreløpig har vi kun fått gjennomført noen av tiltakene vi har planlagt for å trekke legene inn i bloggen.En annen mulighet vi har vurdert, er å lukke bloggen, slik at den kun er for leger. På denne måten kunne legene i alle fall fått skjermet seg mot googlende pasienter. Dette kunne kanskje fått flere leger til å kommentere? Men vi tror imidlertid både at leger, helsebyråkrater, politikere og pasienter deltar i de gode samtalene om medisin og helse.Fiktiv anonymitet?Mange har oppfattet etableringen av bloggen som en utstrakt arm mot pasientene. Det er riktig at mennesker med erfaring fra helsevesenet, er viktige bidragsytere i samtalene vi ønsker å skape på bloggen. Men det er ikke nytt at pasienter slipper til med sine erfaringer i Tidsskriftet. Siden 1989 har vi hatt spalten Personlige opplevelser, der pasienter forteller om sitt møte med leger og helsevesenet. Vi tillater anonyme innlegg i denne spalten, om dette er den eneste måten historien kan komme frem på. Men hovedregelen er at forfatterskapet er åpent. Vi har også lang erfaring med at mange viktige historier kommer frem, også når man skriver under fullt navn.De alle fleste som har ønsket å bidra med pasienterfaringer på bloggen, har ønsket å benytte pseudonym (fiktivt navn) – ikke å være anonyme (navnløse). Disse pseudonymene er ofte knyttet opp mot blogger og nettsamfunn der erfaringer som pasient og med helsevesenet er tema.Tidsskriftet har i en årrekke jobbet med spørsmålet om anonymisering av pasientopplysninger, og har blant annet stilt spørsmål ved om det i det hele tatt er mulig å være helt anonym på nett. ”Når pasienthistorier – med eller uten bilde – er åpent tilgjengelige på Internett, er det nesten umulig å tro at ingen vil gjenkjenne pasienten. Den primære målgruppen – leger – vil kanskje ikke skjønne hvem det er tale om, men nettsurfende naboer og pårørende kan legge sammen to og to.” Dette skrev Charlotte Haug i lederartikkelen Ser du hvem jeg er? Samtykke til publisering fra pasientene selv er et absolutt krav i Tidsskriftet.Med mengden og systematikken av (pasient)informasjonen som legges igjen på nett, knyttet til en del pseudonym, er det naivt å tro at personene bak disse fiktive navnene er anonyme!Hva betyr det å være Tidsskriftets blogg?Vi har aldri tatt mål av oss til å være en blogg som skal skli rett inn i den norske bloggosfæren. I Om bloggen flagger vi også andre verdier og holdninger enn ønsket om åpenhet, som ikke er vanlig praksis. Vi ønsker blant annet ikke å publisere innlegg som er publisert tidligere, selv om vi selvfølgelig er klar over delingsidealet i sosiale medier. Det er fordi Tidsskriftet har tatt stilling til dobbeltpublisering.Når vi beveger oss ut i bloggosfæren, gjør vi det som Tidsskriftet med 129 års erfaring med medisinsk publisering og publiseringsetikk, og ikke som ”Just another Wordpress blog”, for å si det litt flåsete. Og når vi har valgt denne linjen, er det altså ikke fordi vi ikke kjenner til argumentasjonen for pseudonymitet eller andre uskrevne regler for deltakelse i sosiale medier.Vi tror samtalene vi har fått til så langt, er gode. Svært mange av dem vi ønsker å nå med bloggen, er ennå ikke nådd, og har ikke hatt mulighet til å delta. Selv om temaene vi har dekket til nå, har stor spennvidde, er det mange temaer vi ønsker å dekke, som vi ennå ikke har tatt opp. Etter  to måneder online ønsker vi å prøve ut premissene vi har lagt, en stund til, før vi eventuelt gjør endringer.