Syk og dermed en kvise på samfunnets rompe?

Emner: 
kommunikasjon
kronisk syk
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Som “kronisk syk” er man en kvise på samfunnets rompe. Det er kanskje litt bardust reflektert og spissformulert, men slik kjennes ofte virkeligheten ut for den som er syk og er det over lengre tid. De færreste tar innover seg at de en gang selv trenger hjelp. Her ligger et potensiale til forståelse. Syke har en gang vært friske, og friske vil bli syke. De fleste trenger relativt mye helsehjelp i løpet av sitt liv - de færreste dør av en akutt tilstand som ikke utløser helsehjelp av et visst omfang. Dersom vi ugleser de syke, vil vi få et samfunn som segregeres i «frisk»/«syk», der «syk» ikke innehar en funksjon. Mitt klare inntrykk er at mange langtidssyke har unødvendig ublide møter med helsevesenet.
Illustrasjonsbilde. Mann med hjerte i hånden.

Bilde brukt med tillatelse fra Children At Risk Foundation

Det er ikke slik at noen ønsker seg syk. Kanskje var man uheldig i valg av gener, kanskje var man uheldig i valg av oppvekst, og kanskje tok man noen valg man ikke skulle tatt. Er det dermed sagt at det er ens egen skyld at man er syk - og at man ble langvarig syk? Jeg er ikke så sikker på det, men slik blir ofte syke møtt. De får ofte høre at det er deres eget ansvar å bli frisk igjen, dersom helsehjelpen de har fått, ikke helbreder; det er deres liv, deres skjebne. Etter kort tid er det nærmest forventet at de skal oppføre seg som friske, og ingen er spesielt interessert i å høre om deres sykehverdag. Det er mye å forlange fra en som er syk, er i en krise og ofte har følelsen av å ha “mistet seg selv” i en periode. Man kan føle mye skyld og skam av mindre enn å være langvarig syk. Mange, inkludert den som er syk selv, vil ofte ha den oppfatningen at det følger med mange utgifter med sykdommen deres. Man blir sett på som håpløs og krevende når flere over tid har lett etter svaret på hva som er årsaken til sykdommen. I og med at man fortsatt er syk, har man altså ikke funnet svaret. Dersom man ikke blir frisk i løpet av relativt kort tid, vil mange syke oppleve at man må kjempe både hos behandlere og saksbehandlere for å bli trodd, og man må stå på for å få videre hjelp om ikke tilstanden er enkel å håndtere. Min påstand er at dette er med på å forlenge sykdomsprossesen. En gang blir det din tur. Dersom vi alle hadde hatt en forståelse for at det en gang kan bli vår egen tur til å bli syk, vil det kan hende være større sannsynlighet for at den syke raskt blir tatt på alvor, mottar adekvat hjelp og kan starte på tilhelingsprosessen uten ekstra bagasje som skam og skyld. Det er altså det vi vil, vi som er helsepersonell: gjøre frisk; helbrede. Vi vil lete etter kategorien den syke skal puttes i, systematisere, og deretter finne ut av hvordan vi skal gjøre pasienten frisk slik at han/hun ikke kommer tilbake, i alle fall ikke for den samme tilstanden. Vi vil av hele vårt yrkesstolte hjerte og med vår viten hjelpe den syke med det vi kan. For mange av oss som er hjelpere, er det vanskelig når den syke ikke blir helbredet. Hvorfor er dette så vanskelig, mon tro? Har det noe med at det kan oppleves som en fallitterklæring? Har vi glemt den mest brukte aforismen vi har i medisinen: «Sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste»? Det kan se ut som om det ikke lenger er vårt ideal. I dag ønsker vi å helbrede alle, til tross for at det vi egentlig driver med, stort sett er symptomlindring, for å sette det litt på spissen. Kan hende har vi urealistiske forventninger til medisinen? Jeg ser at det kan oppstå store skadevirkninger når mennesker med omfattende hjelpebehov blir fortolket og forklart av personell som ikke har innsikt i hva pasienten virkelig trenger, og hvem pasienten ”er”. Når sykdommer ikke kan repareres, blir dette en stor kontrast i et helsevesen der idealet er varig og full helbredelse. I mange sammenhenger er det fint og flott med idealer, de skal være der, men for en del langvarige syke vil fokus på idealet kunne være en hindring for et fullverdig liv. Antallet langtidssyke og kronikere i flere land øker. Det betyr at mange er avhengig av felleskapets evne og vilje til å sørge for hverandre. Hva gjør vi om de som til enhver tid er friske, sier fra seg ansvaret for de syke? Det er nødvendig fortsatt å tenke som om vi er medlemmer av en klan, et samfunn, der vi har ulike funksjoner og ulik grad av tilstedeværelse til ulike tider, for å hindre at vi ender opp med et “innenfor”- og “utenfor”-samfunn.  Kan hende må vi også tenke nytt når det kommer til hva begrepet «arbeidslinje» skal inneholde? Hvordan ønsker du som er pasient, å bli møtt? Hva skal til for å lage en god kommunikasjon, og hvem har ansvaret for den? Hva skjer når vi som helsepersonell møter denne ufullkommenheten, at vi ikke kan helbrede, både i oss selv, som behandlere, og som forvaltere av en slags “sannhet”? Er vi som behandlere trygge nok til å stå i en slik situasjon uten å føle et så sterkt ubehag at vi agerer på en ikke-hensiktsmessig måte? Når dette ubehaget, paret med hverdagstresset, blir sterkt nok, kan det da tenkes at vi tyr til handlinger og ord som definerer og psykologiserer den andre? Jeg tror det. Det ville være menneskelig.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.