Syk og dermed en kvise på samfunnets rompe?
Som “kronisk syk” er man en kvise på samfunnets rompe. Det er kanskje litt bardust reflektert og spissformulert, men slik kjennes ofte virkeligheten ut for den som er syk og er det over lengre tid.De færreste tar innover seg at de en gang selv trenger hjelp. Her ligger et potensiale til forståelse. Syke har en gang vært friske, og friske vil bli syke. De fleste trenger relativt mye helsehjelp i løpet av sitt liv - de færreste dør av en akutt tilstand som ikke utløser helsehjelp av et visst omfang. Dersom vi ugleser de syke, vil vi få et samfunn som segregeres i «frisk»/«syk», der «syk» ikke innehar en funksjon. Mitt klare inntrykk er at mange langtidssyke har unødvendig ublide møter med helsevesenet.
