Hvor går behandlingsgrensen for premature?

Det skriver Dag Helge Frøisland på lederplass. Han kommenterer to artikler i Tidsskriftet som omhandler nyfødtmedisinens utvikling gjennom de siste 40 årene.

Stadig flere overlever
En studie fra Rikshospitalet og St. Olavs hospital viser at behandlingen av svært for tidlig fødte barn har hatt en betydelig utvikling her i landet. I 1970 ble barn bare unntaksvis tilbudt intensivbehandling, men likevel overlevde barn helt ned til 25 ukers svangerskapslengde. I 1980 ble barn ned til 23 uker behandlet. Overlevelsen endret seg ikke, men barna levde lenger før de døde. Fra 1980 til 1989 økte overlevelsen fra 73 % til 82 %, og fra 1989 har overlevelsen fortsatt å øke. Det er nå sjelden at barn med fødselsvekt under 1 000 g dør, og over 80 % av barn med fødselsvekt over 1 000 g overlever.
Andelen barn som overlever, men får komplikasjoner, er fortsatt omkring 30 %. De ekstremt premature utgjør dermed fortsatt en utfordring med hensyn til behandlingsresultatet. Den økte overlevelsen gjennom perioden skyldes trolig like mye bedre behandling av barnet før og under fødselen, som etter, skriver forfatterne.

Kostbare pasienter
Barn med fødselsvekt under 1 000 gram er antakelig blant de dyreste pasientene som behandles i norske sykehus, med en gjennomsnittskostnad på over 900 000 kr per pasient i 2007. Det viser en studie fra St. Olavs hospital. Men siden flere barn nå overlever uten alvorlige komplikasjoner har likevel totalkostnaden for et friskt overlevende barn gått betydelig ned.
– Selv om vi på mange måter har kommet svært langt teknologisk og kan hjelpe mange, må vi ikke glemme de gamle visdomsord «noen ganger helbrede, ofte lindre, alltid trøste». Vi må ikke bare kunne de tekniske og praktiske grepene i nyfødtmedisinen, vi må også være ydmyke for grenser vi som medisinere kanskje ikke skal utfordre, skriver Dag Helge Frøisland.

Hvor går grensen?
– Til tross for utviklingen i nyfødtmedisinen er situasjonen for de ekstremt premature på mange måter den samme som i 1998. Slik sett mener jeg at vi fortsatt kan stå inne for grensene vi vedtok den gang. Men hvem tør spå utviklingen de neste 40 år, spør han.