Blodprøvetaking – ikke for hvem som helst

– Flere av de store sykehusene har latt andre yrkesgrupper, for eksempel sykepleiere, ta over blodprøvetakingen. Men det er bare bioingeniørene som har dette faget fullt ut som en del av grunnutdanningen, og som dermed har kompetanse på preanalyse og blodprøvetaking, sier Brit Valaas Viddal, leder i NITO Bioingeniørfaglig institutt.

– Hvorfor?

Først ute med å la personalet på sengepostene gjøre noe av blodprøvetakingen var St. Olavs Hospital, deretter fulgte Ullevål universitetssykehus og Rikshospitalet. Ved Akershus universitetssykehus er nesten alt prøvetakingsarbeid overlatt til sykepleierne. I en kommentarartikkel i Tidsskriftet stiller Viddal spørsmål ved grunnen til denne praksisen og måten dette gjøres på.

Mye kan gå galt

– Grunnen er trolig økonomi. Men dersom det gjøres feil i løpet av prøvetakingen, vil feilen overføres til analyseresultatet. I slike tilfeller hjelper det lite om analyseringen er aldri så riktig. Og det er mye som kan gjøres feil. Prøver kan tas på feil rør, man kan oppbevare blodprøvene i feil temperatur, eller det kan gå for kort eller lang tid før prøven blir sentrifugert, for å nevne noe. I tillegg er det ubehagelig for pasienten å bli stukket flere ganger enn nødvendig, noe som ofte skjer med urutinerte prøvetakere, sier hun.

Hele prosessen fra det er bestemt at prøven skal tas til analyseringen starter på laboratoriet, kalles preanalyse. Tidligere studier har vist at det er i denne fasen de fleste feilene begås.

Kvaliteten er det viktigste

– Helsesekretærene har blodprøvetaking i sin utdannelse, men det har ikke sykepleierne. Og dette er ikke noe som kan læres på et tredagerskurs. Dessuten trengs det kontinuerlig oppdatering. Det viktigste for oss er at kvaliteten på prøvetakingen blir ivaretatt, og det må sykehusledelse, laboratorier og sengeposter sørge for at skjer, sier Viddal.