Medforfatterskap – hva innebærer det?

Det var stor interesse for temaet, og ca. 100 deltakere fra forskningsmiljøet, helsemyndigheter, etiske komiteer, Forskningsrådet, tidsskrifter og organisasjoner deltok.

For idealistiske?

Tidligere redaktør av Tidsskrift for Den norske lægeforening, Magne Nylenna, stilte spørsmål ved om Vancouver-reglene om forfatterskap er for idealistiske. Kravene og presset om å publiserere - «publish or perish» - kan føre til uberettiget medforfatterskap. Han viste til at forfatterbegrepet ikke har et entydig innhold, og at bidragsyter er et mer dekkende uttrykk i mange situasjoner. Han fastslo at praksis på dette området ofte ikke er i samsvar med reglene.

Forfatterlisten har betydning

Det var bred enighet om at ordningen med medforfatterskap innen forskningen er viktig av mange årsaker. Professorene Per Brandzæg og Stig Frøland ved Rikshospitalet mente at betydningen for medisinsk praksis likevel var overdrevet. Medisinsk redaktør Petter Gjersvik fra Tidsskriftet tok avstand fra denne vurderingen og påpekte at forfatterlisten har betydning for hvordan artikler blir vurdert av eksterne fagvurderere, redaktører og lesere.

Tillit en forutsetning

Brandzæg mente at vi ikke må overdramatisere virkningen av at en enkeltperson jukser, og at vi må holde fast på tillit som en grunnleggende forutsetning for forskning. Han tok avstand fra forhåndsdømmingen av medforfattere i Sudbø-saken og mente at kravene til medforfatterskap ikke må være til hinder for gjennomføring av viktige forskningsprosjekter. Han mente også at enkelte har misforstått Vancouver-reglene.

Bidragsytere

Bjørn Guldvog, assisterende direktør i Sosial- og helsedirektoratet, fremhevet betydningen av gode rammer for forskning og at helsemyndighetene kan ha tillit til den forskning som utøves. Årsaken til «fusk» må søkes i drivkreftene for forskningen gjennom et arbeid på systemnivå og uten at det må oppfattes som byråkrati. Erik Nord fra Folkehelseinstituttet la vekt på at strengere håndheving av Vancouver-reglene vil føre til større ressursbruk, blant annet for å kontrollere forskningsdata og økonomi, og stilte spørsmål ved om dette vil være hensiktsmessig ressursbruk. Han foreslo at man i tillegg til medforfattere benyttet kategorien bidragsytere, at disse navnene flyttes frem i artikkelen der forfatternavnene står, og at slike bidragsytere må meritteres. Han ønsket en ordning med «selvangivelse», der den enkelte medforfatter eller bidragsyter ved innsendelsen av et manuskript gjør rede for sitt bidrag til studien.

Redegjøre for bidrag

Petter Gjersvik fra Tidsskriftet så ikke bort ifra at Sudbø-saken og liknende saker kan føre til en nedgang i antallet medforfattere per artikkel. Han understreket betydningen av å skjerpe etterlevelsen av Vancouver-reglene, og at en ev. endring av reglene kan føre til nye uklarheter. Et mulig tiltak som tidsskriftene kan sette i verk, er at hver medforfatter skriftlig må redegjøre for sitt bidrag til studien ved innsendelsen av et manuskript. Gjersvik advarte mot økonomiske og faglige incentiver som fremmer antallet medforfattere. Professor Jan Helge Solbakk ved Senter for medisinsk etikk, Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo, viste til at de fleste saker med forskningsjuks handler om manipulering av rådata, og at det er nødvendig at mer enn en person har innsyn og kontroll over slike data.

Kvantitet vektlegges

I debatten ble avstanden mellom reglene og praksis kommentert av flere. Noen påpekte at praksis går i motsatt retning av reglene. Medforfatterskap kan være eneste mulige premiering av innsatsen i et forskningsprosjekt. Det er i dag en sterk vektlegging av kvantitet fremfor kvalitet, både ved fordeling av forskningsmidler og ved kompetansebedømmelse i tilsettingssaker.

Les mer:

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.