Dyre medisiner et etisk dilemma

Spørsmålet stilles i en studie publisert i BMJ. I Australia blir de fleste medikamenter subsidiert av staten, men det tar ofte lang tid fra medikamentet er dokumentert effektivt og godkjent, til det blir godkjent for refusjon. Hva gjør man da i mellomtiden? Som lege kommer man gjerne i et etisk dilemma.

Best ikke å vite

Forskere i Melbourne, Australia, har gjort en spørreundersøkelse blant 184 onkologer. De fleste av legene ville diskutert det nye medikamentet med pasienten dersom det var subsidiert. Dersom det ikke var subsidiert derimot, ville de fleste av dem la være å ta opp spørsmålet. Legene mente det ville være for vanskelig for pasienten og familien å vite om muligheten uten å kunne benytte seg av den. Slike samtaler ville også være vanskelig for legen.

– Jeg ville følt meg ille til mote dersom jeg fortalte om et medikament pasienten trolig ikke ville ha råd til, sa en av de spurte.

– Paternalistisk

Forfatterne av studien mener imidlertid at en slik praksis mangler respekt for pasientens selvbestemmelsesrett, og dermed ikke er til pasientens beste. De mener at å tilbakeholde informasjon på et slik grunnlag nærmer seg urettferdig paternalisme, og støtter seg blant annet til en dom fra australsk høyesterett.

– Leger bør ikke holde tilbake slik informasjon selv om samtalen kan være vanskelig. Dersom pasienten ville takket ja til behandlingen om den var gratis, må vedkommende få vite om muligheten selv om den er kostbar, skriver forfatterne.

Også i Norge

Også her hjemme er dette en relevant problemstilling, om enn på en litt annen måte. Og den blir mer og mer aktuell, ifølge avdelingsoverlege Kjell Magne Tveit ved onkologisk avdeling, Ullevål universitetssykehus. I media er det blant annet blitt fokusert på at det er forskjellig tilgang til moderne kreftbehandling mellom helseregionene.

– Også her foreligger et betydelig tidsintervall fra de nasjonale faggruppenes anbefalinger til refusjonsordninger er på plass. Selv når behandlingen har fått sin DRG-refusjon er denne i dag på langt nær dekkende, og sykehusene må betale et betydelig restbeløp. Vi har sett eksempler på at enkelte sykehus har nektet å gi en anbefalt behandling på grunn av økonomi, sier Tveit til Tidsskriftet.

– Viktig verdidebatt

Han mener spriket mellom de medisinske nyvinningene og hva samfunnet kan betale vil øke i akselererende grad, og at problemstillingen i denne studien dermed vil bli stadig viktigere.

– Kan vårt samfunn akseptere at bare Kong Salomo kan motta moderne og kostbar behandling mens Jørgen Hattemaker må se langt etter den, og kun nøye seg med informasjon om muligheten, spør Tveit.

Han mener dette er en viktig verdidebatt som nå tvinger seg frem.