Meningstapets tid
Frankl sier at menneskenes streben etter å finne en mening med tilværelsen er den primære drivkraft i menneskets liv. Han påstår at det ikke finnes noe annet i verden som så effektivt kan hjelpe oss til å overleve selv de verste forhold som vissheten om at vårt liv har en mening. Frankl siterer Albert Einstein: «Mennesket som anser sitt liv for å være meningsløst, er ikke kun ulykkelig, men knapt nok egnet til å leve» (5). Frankl siterer også en uttalelse Freud en gang kom med i et brev til prinsesse Bonaparte: «Hvis et menneske tviler på meningen og verdien med livet, da er han syk» (6). Elie Wiesel har sagt: «Hvorfor er vi her? er det aller viktigste spørsmålet et menneske står overfor. Jeg tror at livet har en mening, trass i den meningsløse død jeg har sett» (7). Og Freud har sagt: «Mennesket er sterkt så lenge det lever for en sterk idé» (8).
Det moderne menneskets meningstap er uttrykt på ulikt vis av forfattere, filosofer og vitenskapsmenn. Jean-Paul Sartre hevder at livet er ytterst meningsløst i seg selv, og vi må ha mot til å innse og leve med meningsløsheten (9). Å være menneske er å leve uten begrunnelse, mener han. Hvor er frelsen, det som kan gi dette livet mening. Ingen steder, sier han (10). Albert Camus’ bok Myten om Sisyfos starter med å hevde at det er kun et virkelig alvorlig problem, og det er [...] å ta stilling til om livet er eller ikke er verd å leve. Bokens idé er at man må leve uten håp, fordi håpet er en illusjon. Camus sier at når vi innser at vi like gjerne ikke trengte å eksistere, fullbyrdes den dype meningsløshet. Menneskelivet er absurd, og menneskets søken etter en dypere mening er forgjeves, sier han. Men dette er ikke så ille som det høres ut som, for når det går opp for oss at håpet er en illusjon, blir vi møtt med en frigjørende kraft som levendegjør mennesket, sier Camus (11).
For Arthur Schopenhauer fremstår verden som et «helvete», som noe som ikke burde eksistere. Han hevder at det ikke finnes noe overordnet som gir mening til den enkeltes lidelser. Schopenhauer mener at menneskeheten er dømt til evig å vakle mellom savn og kjedsomhet (12). I Kjell Askildsens novelle Thomas F"s siste nedtegnelser til almenheten nærer ikke Thomas mye håp. Novellen starter slik: «Verden er ikke som den var. Nå tar det for eksempel lengre tid å leve. Jeg er mange og åtti år, det er for lite. Jeg er altfor frisk, enda jeg ikke har noe videre å være frisk for. Men livet vil ikke gi slipp på meg. Den som ikke har noe å leve for, har ikke noe å dø for. Kanskje det er derfor» (13). Nietzsches påstand om at Gud er død og den tyske sosiologen Max Webers påpekning av fremveksten av en stadig mer sekulær og vitenskapsfundert kultur, er to andre eksempler (14).
Frankls intime slektskap med eksistensfilosofien er åpenbar. Særlig poengteringen av menneskets frihet og de daglige valg. Frankl hevder at det ikke er betingelsene som avgjør, men om mennesket vil gi etter eller trosse betingelsene. Mennesket former og skaper sitt eget jeg, og til syvende og sist er mennesket selv ansvarlig for hva det er blitt, sier Frankl. Til forskjell fra mange europeiske eksistensialister er Frankl verken pessimist eller antireligiøs. Tvert imot, han har et optimistisk syn på menneskets evne til å heve seg opp over sine vanskeligheter og finne en holdbar sannhet å rette seg mot.
Logoterapien retter blikket mot fremtiden, snarere enn fortiden. Frankl mener at mennesket ikke er frembrakt ene og alene av arv og miljø. Det finnes en iboende kraft i mennesket som har større kraft enn fortidens erfaringer. I Frankls bok Det overhørte råb om mening sier han: «Alt for lenge har vi drømt en drøm, som vi nå er i ferd med å våkne opp fra: drømmen om at hvis vi bare forbedrer folks sosioøkonomiske situasjon, vil alt bli bra og folk vil bli lykkelige. Men sannheten er at mens kampen for overlevelse har avtatt, så er heller dagens spørsmål: Overleve, for hvilken grunn? Mange har i dag alt som skal til for å leve et godt liv, men de samme personer har ingenting å leve for» (min oversettelse) (15).