Hipp hurra for DNA

28. februar 1953 kunngjorde amerikaneren Watson og briten Crick, som begge arbeidet ved Cavendish-laboratoriet ved universitetet i Cambridge, at de hadde lyktes i å bygge en modell av DNA-molekylets tredimensjonale struktur.

Tabell

Livets hemmelighet
- Vi har avdekket livets hemmelighet, forkynte den ambisiøse og frittalende biologen Watson, da han denne februarettermiddagen besøkte Cambridge-puben The Eagle sammen med sin makker, biofysikeren Francis Crick.

Det kunne Watson med rette tillate seg å si, ettersom modellen de to hadde konstruert, ikke lenger levnet noen tvil om at det var DNA, deoksyribonukleinsyre, og ikke proteinene, som var arvens materielle grunnlag og bæreren av cellenes genetiske informasjon.

Artikkel i Nature
I sin klassiske artikkel på litt over én side i tidsskriftet Nature 25. april samme år, presenterte Watson og Crick sin banebrytende modellteori. DNA, argumenterte de, måtte nødvendigvis ha form som en dobbel heliks, bestående av to parallelle, sammenvevde kjeder av kjernesyrer.

Det eiendommelige ved dobbeltspiralen var at den også avdekket mekanismen for hvordan arvestoffet er i stand til å la seg kopiere, eller replikere, til et nærmest uendelig antall nye, identiske molekyler.

Genetisk kode
I oppdagelsesåret 1953 var det liten blest rundt Watson og Cricks DNA-teori. Da det i 1960-årene ble kjent at baserekkefølgen i DNA-molekylet utgjør den genetiske kode som kontrollerer og regulerer proteinsyntesen, våknet forskningsverdenen for alvor. I årene som fulgte eksploderte interessen for DNA- og genforskning, og banet vei for en lang rekke nyvinninger innen gen- og bioteknologi.

I 1962 ble James Watson og Francis Crick hedret med nobelprisen i medisin og fysiologi for
sin oppdagelse, en pris de delte med den britiske kjemikeren Maurice Wilkins.