Axel Holst og Theodor Frølich – pionerer i bekjempelsen av skjørbuk

Samtidens syn på Holst & Frølichs forsøk

Arbeidene til Holst & Frølich satte de andre teoriene for skjørbukens årsaksforhold helt til side. Det var nemlig mange som mente at sykdommen var forårsaket av en infeksjon eller av en intoksikasjon. Universitetets professor i fysiologi, Sophus Torup (1861 – 1937), mente det siste. Han hevdet at skjørbuk var forårsaket av en forgiftning forårsaket av bakteriell nedbrytning av kjøtt.

Holst og Frølich og deres medarbeidere var meget aktive frem til 1913. Men etter det ble det ikke noen eksperimentelle arbeider. Frølich fortalte i et minneskrift tilegnet Holst etter hans død i 1931 at Holst hadde vært bitter for at de elendige økonomiske betingelser som norsk forskning arbeidet under på den tiden (da også!), gjorde det helt umulig å fortsette forskningsprogrammet i dette meget fruktbare feltet. Men det var ikke bare økonomiske forhold som hindret Holst og Frølich i deres arbeid. Deres forskning ble aktivt motarbeidet av professor Torup. Han hadde stor innflytelse etter sine vellykkede provianteringslister for Nansen (1861 – 1930). Ingen av hans folk fikk skjørbuk. Fridtjof Nansen skrev selv en aggressiv og ytterst nedsettende avisartikkel om Host & Frølichs arbeider (9), der han påpeker at Torups «toksin-antitoksin-teori» var basis for hans egne ekspedisjoner, med skjønnsom preparering av hermetikk osv., og at forsøk med dyr som marsvin, så fjernt fra mennesket, umulig kunne gi bidrag til forklaring på mannskapenes skipsberiberi. Så feil kan man ta. Ironisk nok ble Nansen selv nøye konsultert om korrekt proviant av Robert F. Scott som forberedelse til hans sydpolsekspedisjon i 1911 – 12. Den endte som kjent med katastofe, blant annet på grunn av skjørbuk.

Fordi det fortsatt var diskusjon omkring Holst & Frølichs arbeider med eksperimentell skjørbuk, og fordi den påståtte antiskorbutiske faktoren ikke var isolert, ble de ikke beæret med noen internasjonal hederspris. Ingen nobelpris ble altså tildelt for oppklaring av årsaksforholdet til skjørbuksykdommen. Men hele tre nobelpriser er senere utdelt for arbeid med C-vitaminet. Albert Szent-Györgyi (1893 – 1987) fikk prisen i 1937 for oppdagelsen av at «hexuronic acid» var det samme som vitamin C og altså kunne helbrede eksperimentell skjørbuk. Samme året fikk W. Norman Haworth (1883 – 1950) en nobelpris for bestemmelse av C-vitaminets struktur. I 1950 fikk Thadeus Reichstein (1897 – 1996) prisen for den organisk-kjemiske syntese av askorbinsyren. Albert Szent-Györgyi ble nok overrasket over at han fikk en nobelpris. Han skriver nemlig i en selvbiografisk artikkel at «Vitamins means that one has to eat it. What one has to eat is the first concern of the chef, not the scientist» (10). Et utsagn som vel neppe har gyldighet i dag?

Skjørbuk krevde langt flere ofre enn krig og sjøslag, og man var lenge på jakt etter årsakene. Det finnes en del sporadiske portugisiske beskrivelser om syke sjøfolk som etter landligge med tilførsel av frukt og grønnsaker ble friske i løpet av noen få dager. Således beskrev Vasco da Gama at hans sjøfolk ble friske etter seks dagers proviantering etter at skipet hadde rundet Sør-Afrika og fikk appelsiner om bord. Men disse opplysningene ble ikke systematisk undersøkt før skipslegen James Lind (1716 – 94) i 1746 utførte sitt berømte eksperiment med 12 sjøfolk med skjørbuk (3). Han gav seks grupper av to syke sjømenn ulikt kosthold i 14 dager og noterte nøye sykdomsforløpet. De seks ulike diettene var satt sammen av matvarer eller remedier som man på den tiden mente helt eller delvis kunne kurere sykdommen. En av diettene inneholdt to appelsiner og en sitron. Hans konklusjon var «that oranges and lemons were the most effectual remedies for this distemper at sea» (s. 53). Linds undersøkelser førte til at det engelske admiralitet forordnet daglig utdeling av sitrusfrukter eller ekstrakter av disse til mannskaper i flåten (4). Av interesse er at den opprinnelige sitronsaft fra Citrus limonum ble erstattet av saft fra lime (Citrus limetta ) fra ca. år 1800 på grunn av pris og tilgjengelighet. Dette medførte ny oppblomstring av skjørbuk i flåten. I ettertid er det kjent at limesaft inneholder på volumbasis kun av det C-vitamin som man finner i sitronsaft, og man har videre sluttet seg til at en del av den limesaften som ble brukt var av dårlig kvalitet. Blant sjøfolkene var ikke situssaften særlig populær fordi de mente inntak av saft gikk utover potensen, og på enkelte skip måtte saften inntas under direkte påsyn av offiserer. En av Linds bøker (3) ble oversatt til dansk og har nok hatt innvirkning på skipskosten i Danmark og Norge.