Politisk styring og ledelse
En av reformens hovedideer er sterkere statlig politisk styring for å sikre nasjonale velferdspolitiske mål samtidig som virksomhetene skal myndiggjøres. Hvordan man skal få til både mer sentral og lokal styring er for meg reformens største gåte.
Den lokale politiske styring av spesialisthelsetjenesten er praktisk talt fjernet, og dette innebærer en radikal svekkelse i forhold til dagens ordning. Hva dette vil bety i praksis, er det imidlertid vanskelig å si. Det lokalpolitiske element i plasseringsspørsmål må man forvente blir redusert, og det kan få konsekvenser for småsykehusene. For øvrig vil det sterkt avhenge av de finansieringsordninger og andre styringsvirkemidler staten velger å bruke.
Kommunenes rettmessige og reelle påvirkningsmakt blir helt utilstrekkelig ivaretatt. Det vil imidlertid ikke være noen vesentlig forskjell i forhold til dagens situasjon, men det er svært uheldig i forhold til utviklingen av god samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.
Det er store styrings- og ledelsesutfordringer på alle nivåer i helsevesenet. I vesentlig grad handler det om å få frem strategisk, taktisk, faglig og praktisk kompetanse og vilje til å ta i bruk gode styrings- og ledelsesvirkemidler. Etableringen av et nasjonalt utviklingsprogram for sykehusledelse synes riktig og velbegrunnet. Men de fleste tiltak som lanseres kunne like gjerne vært gjennomført innenfor rammen av det nåværende eierskap. Det er heller ingen grunn til å tro at det yngler med velkvalifiserte nye ledere som står i kø for å slippe til når staten overtar.
Det politiske element i den fortløpende styringen blir regjeringen ved den politiske ledelsen i Sosial- og helsedepartementet. I praksis vil mye av styringen og innholdet i styringen være avhengig av departementets helsefaglige og helsepolitiske kompetanse som skal yte service til den politiske ledelse. Det er grunn til å spørre om departementets og den øvrige statlige helseforvaltnings kompetanse er god nok i forhold til denne svært krevende oppgaven. Vi opplever en foruroligende svikt i rekrutteringen av høyt kvalifisert helsepersonell til viktige helsefaglige rådgivningsposisjoner som svekker meg i troen på at så er tilfelle.
Styringen av foretakene skal skje gjennom lovverket, vedtektene og foretaksmøtene. Departementet hevder at plan og samarbeid skal være det dominerende styringsprinsipp, og at konkurranse utløst av finansieringsordningene og fritt sykehusvalg skal være et dynamisk tilleggsmoment. Med den styringsstyrke som ligger i finansieringsordningene og de finansieringsordninger som er valgt, er det ikke sannsynliggjort at departementets mål blir mer enn et fromt ønske. Vi vil få en myndig- og ansvarliggjort driftsorganisasjon som i sterk grad vil være bedriftsøkonomisk orientert, og der inntektene og oppfyllingen av det økonomiske ansvaret vil være knyttet til produksjon av tilstrekkelig lønnsomme tjenester. Det forsikres at mindre lønnsomme, men helsepolitisk prioriterte tjenester og aktiviteter likevel skal ivaretas. Problemet er at det ikke gis noen troverdig beskrivelse av hvordan dette faktisk skal skje, og det er et stort tankekors i forhold til mange av de utfordringer regjeringen selv beskriver.
Hvordan statlig eierskap vil påvirke Stortingets aktivitet og innflytelse i forhold til helsepolitikken er lite omtalt. Men med helsepolitikkens betydning og økende grad av ansvar direkte på regjeringen, må det være grunn til å forvente at Stortingets tendens til å ha meninger om fortløpende enkeltsaker ikke vil avta.