Sammendrag

Bakgrunn. Hensikten var å kartlegge allmennlegenes holdninger og forventninger til fastlegeordningen, samt deres erfaringer ett år etter innføringen.

Materiale og metode. 234 spesialister i allmennmedisin besvarte et spørreskjema i 2001 (87 % svar) og 2002 (96 % svar). Holdninger og erfaringer ble kartlagt ved hjelp av en visuell analog skala.

Resultater. Legene hadde i gjennomsnitt 84 konsultasjoner per uke i 2001, 82 i 2002. Andelen solopraktikere var 18 % i 2001, 15 % i 2002 (p < 0,05). Bare 4 % hadde sluttet mellom de to registreringene. På forhånd mente legene at fastlegeordningen ville øke kontinuiteten (66 %), ansvaret (62 %) og arbeidsmengden (59 %). Ett års erfaring bekreftet disse forventningene. Oppslutningen om ordningen økte (58 % mot 64 %, p < 0,001), men generell tilfredshet avtok (70 % mot 65 %, p < 0,05). Oppslutningen om portvaktfunksjonen avtok også (77 % mot 72 %, p < 0,05). Leger i forsøkskommunene var sterkere tilhengere av ordningen (82 % mot 63 %, p < 0,05) og mer tilfreds (80 % mot 64 %, p < 0,01) enn de andre legene.

Fortolkning. Ett år etter innføringen er oppslutningen om fastlegeordningen økende og stabiliteten høy. Likevel er den generelle tilfredsheten synkende. Erfaringene fra fastlegeforsøket indikerer likevel optimisme på vegne av fremtiden.

Sammendrag

Bakgrunn. Vi ville undersøke forskjeller i bruk av legevakter i en by med fastlegeordning og i en uten slik ordning.

Materiale og metode. Vi registrerte antall konsultasjoner på legevaktene i Tromsø og Fredrikstad. I 2000 og 2001 utførte vi en spørreskjemaundersøkelse ved legevaktene i Tromsø som har hatt fastlegeordning siden 1993 og Fredrikstad som på det tidspunkt ikke hadde fastlegeordning. Byene var sammenliknbare i størrelse og legevaktorganisering.

Resultater. Antallet legevaktkontakter var høyest i Tromsø. I Tromsø fikk vi svar fra 174 pasienter, i Fredrikstad svarte 225 pasienter. I Fredrikstad kontaktet pasientene legevakten for mer alvorlige sykdommer. Pasienter i Tromsø var mer tilfreds med legens tilgjengelighet på dagtid. Omkring halvparten av pasientene i begge kommuner prøvde å få tak i lege på dagtid. Hovedårsaken til at pasientene i begge kommuner kontaktet legevakten, var at de ble syke etter legekontorets stengetid. I Tromsø var det flere pasienter som kontaktet legevakten fordi det var det letteste, selv om problemstillingene ikke var øyeblikkelig hjelp. I Fredrikstad var det flere pasienter som ikke tenkte på å kontakte lege på dagtid.

Fortolkning. Forskjellene vi observerte mellom Tromsø og Fredrikstad kan ha flere årsaker. Tromsø har en tradisjon, fra den tid hvor det var stor legemangel i Tromsø, for lettere å kontakte legevakten for mindre problemer, som f.eks. sykmelding. Dessuten var det fortsatt dårligere legedekning i Tromsø. Den viktigste effekt av åtte års fastlegeordning i Tromsø ser ut til å være at pasientene er mer tilfreds med legenes tilgjengelighet.

Sammendrag

Bakgrunn. Siden de selektive cyklooksygenase-2 (COX-2)-hemmerne rofecoxib og celecoxib ble introdusert medio 2000, har det vært stor vekst i forbruket av disse medikamentene. Legemidlene er i markedsføringen blitt hevdet å ha terapeutisk effekt uten mange av de bivirkningene som assosieres med konvensjonelle ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAID-preparater).

Materiale og metode. Vi sendte et spørreskjema til 602 allmennpraktikere i Troms, Sør-Trøndelag og Østfold for å kartlegge holdninger og forskrivningspraksis når det gjaldt selektive COX-2-hemmere.

Resultater. Totalt svarte 310 (51 %) av legene. Hos disse utgjorde resepter på selektive COX-2-hemmere 30 % av den totale mengden forskrevne NSAID-preparater. 81 % av legene mente feilaktig at de nye legemidlene har færre bivirkninger enn konvensjonelle NSAID-preparater. 71 % mente at selektive COX-2-hemmere er mindre fordelaktige enn de eldre ikke-steroide antiinflammatoriske midlene i et farmakoøkonomisk perspektiv, mens 81 % hevdet at de tok pris i betraktning i valget mellom selektive COX-2-hemmere og konvensjonelle NSAID-preparater.

Fortolkning. Mange leger har en uriktig oppfatning av enkelte aspekter ved selektive COX-2-hemmere. Dette kan blant annet skyldes intensiv og ukritisk markedsføring av disse legemidlene.

Sammendrag

Bakgrunn.Fontan-sirkulasjon, den palliative kirurgiske løsningen for medfødt univentrikulær hjertefeil, gir økt risiko for livstruende tromboemboliske komplikasjoner. Forebyggende behandling basert på prospektive studier finnes ikke. Ved klinikker der man behandler hjertesyke barn, er det ulike, til dels manglende og ofte tilfeldige rutiner for profylakse.

Materiale og metode. Vi presenterer to pasienthistorier som belyser alvorlige tromboemboliske komplikasjoner hos barn med Fontan-sirkulasjon. Basert på litteratursøk i Medline beskriver vi forekomst, patofysiologi og profylaktiske strategier ved tromboembolisme hos barn med denne spesielle kardiale situasjonen.

Resultat. Beskrevet prevalens av intrakardiale tromber hos barn med Fontan-sirkulasjon er 8 – 33 %, avhengig av anvendte undersøkelsesmetoder. Forekomst av cerebralt insult er rapportert til 2 – 8 %. Denne pasientgruppen har økt risiko for trombose på grunn av sirkulatoriske forhold, ubalanse i leverens produksjon av koagulasjonsfaktorer og rytmeforstyrrelser. Mortaliteten ved klinisk symptomgivende trombose er høy.

Fortolkning. Vi foreslår lavdosert acetylsalisylsyre (2 – 5 mg/kg/dag) til alle barn med Fontan-sirkulasjon. Antikoagulasjonsbehandling med warfarin anbefales derimot til barn med tidligere blodpropp og sentrale venekatetre, og bør vurderes hos kritisk syke.

Sammendrag

Bakgrunn. Magnetisk resonanstomografi (MR) er den beste metode for evaluering av lesjoner i hvit substans i sentralnervesystemet. MR er nå inkludert i diagnosekriteriene for multippel sklerose, og benyttes for å evaluere disseminasjon av lesjoner både med hensyn til tid og lokalisasjon.

Metode. En gruppe norske nevroradiologer har gjennomgått litteraturen for å utarbeide en anbefaling om MR-diagnostikk ved mistenkt multippel sklerose.

Resultat. Gruppen gir her sin anbefaling av sekvensvalg og bedømmelse av MR-undersøkelser ved den aktuelle problemstillingen. Basissekvenser omfatter aksial T2, koronal og sagittal «fluid attenuated inversion recovery» (FLAIR) og aksial T1-vekting før og etter intravenøs gadoliniumkontrast. Analyseresultatene bør presenteres i et rapportskjema som samsvarer med diagnosekriteriene for multippel sklerose, for derved å forenkle tolkingen av bildene og sikre en korrekt tilbakemelding til klinikerne. Målsettingen vil være å standardisere den diagnostiske prosess ved multippel sklerose, og slik bidra til innrapportering til det nasjonale multippel sklerose-registeret i Norge.

Bruk av antibakterielle midler ved forverring av kronisk obstruktiv lungesykdom er omdiskutert. Påvisning av etiologisk agens er vanskelig, og behandlingen må i de aller fleste tilfellene være empirisk. Dette kan føre til unødvendig overforbruk av antibakterielle midler.

Sammendrag

Bakgrunn. For å kunne tilby barn med epilepsi optimal behandling er en korrekt anfalls- og syndromklassifikasjon av avgjørende betydning.

Materiale og metode. På bakgrunn av en litteraturgjennomgang og egne kliniske erfaringer presenteres en kort oversikt over de viktigste epilepsisyndromene i barnealderen.

Resultater og fortolkning. Barn med epilepsi er en svært heterogen pasientgruppe. Noen epilepsisyndromer i barnealderen er så benigne at det ikke er nødvendig å gi behandling. Andre syndromer, kalt katastrofale epilepsier, er så terapiresistente at de etter hvert får en svært negativ innvirkning på barnets utvikling. Selv om mange barn med epilepsi har hatt nytte av den nye generasjonen av antiepileptika, har fortsatt ca. 25 % av pasientpopulasjonen en utilfredsstillende anfallssituasjon. Disse refraktære pasientene bør tilbys kirurgi, intermitterende vagusstimulering eller ketogen diett.

Alle barn med farmakoresistente anfall bør få en tverrfaglig multidisiplinær diagnostisk evaluering. Ca. 20 % av barn henvist til Spesialsykehuset for epilepsi for «refraktær epilepsi» viser seg å ha en ikke-epileptisk tilstand.

Sammendrag

Bakgrunn. Norsk ortopedisk forening startet i 1987 hofteregisteret hvor alle opererte hofteproteser ble registrert. Registeret ble i 1994 utvidet til alle leddproteser. Hensikten var å oppdage dårlige proteser og sementer så tidlig som mulig.

Materiale og metode. 70 norske sykehus rapporterer opererte leddproteser til registeret. Protesene følges inntil reoperasjon med levetidsanalyser.

Resultat og fortolkning. Flere proteser og sementer med dårlig resultat er oppdaget tidlig og er ikke lenger i bruk. Det var 31 % lavere relativ risiko for reoperasjon ved hofteprotesekirurgi i perioden 1997 – 2001 enn i perioden 1987 – 90. Med økende alder i befolkningen og økende antall operasjoner hos yngre vil protesekirurgien i Norge øke i fremtiden. Manglende krav til klinisk dokumentasjon for nye leddproteser fører til at stadig nye proteser og sementer tas i bruk uten at vi kjenner deres fremtidige holdbarhet. Det er derfor fortsatt viktig med et nasjonalt register som følger protesekirurgien.