siden sist
Siden sist
forsidebildet
FORSIDEN
I DETTE NUMMERET
Les mer om…
Fra redaktøren
Du skal ikke stjele
Leder
Når styrmannen svikter
God planlegging gir bedre forskning
Brev til redaktøren
Styringsideologi og dokumentasjon
Kommentar til Jon Magnussen
Samvittighetstrekanten
Tilfredshet kirkegård
Hovedpersonen – hvem er det?
De og vi
Bunnlinje
Økonomiske fundamentalister
Redaktøren svarer:
Referanser og utfordringer
Fagkritikkens utfordringer
Ikke uklart om alvorlighetsgrad
V. Bruun Wyller svarer:
Riktig definisjon av p-verdi?
E. Skovlund svarer:
Einsemd som årsak eller verknad
Alkoholavholdende – en risikogruppe?
W. Pedersen svarer:
Eldre piloter, yrkessjåfører – og leger
Rettelse
Familiær forekomst av kronisk lymfatisk leukemi i Norge
Nevrografi ved karpaltunnelsyndrom
Kommentarartikkel
Helseutgiftene i Norge er ikke spesielt høye
Kreative titler og deres betydning for samfunn, vitenskap og forfatter
Bill.mrk. 50 % arbeidsledig lege søker jobb
Nyheter
Prostatakreft – behandlingsutfall og bivirkninger
Bagasje må sikres bedre i bil
Effekter av og ulemper ved mammografiscreening
Cerebral parese oppstår oftest før fødselen
Metformin under svangerskapet påvirker fosteret
Regulering av immunrespons mot virus
Varmere vær gir økt risiko for hjerteinfarkt
Kan betablokkere gi lavere kreftdødelighet?
Intermitterende hormonbehandling ved prostatakreft?
Aminosyrer og autisme
Verdens helse
Malaria i svangerskapet
Intervju
En stillferdig stjerne
Originalartikkel
Atlantoaksial rotasjonsfiksasjon – en årsak til torticollis
BAKGRUNN En sjelden, men viktig årsak til torticollis hos barn er atlantoaksial rotasjonsfiksasjon. Dersom pasienten går udiagnostisert i mer enn tre måneder, er kirurgi som oftest eneste behandlingsalternativ. I denne artikkelen presenterer vi våre erfaringer med operativ behandling av sent diagnostisert atlantoaksial rotasjonsfiksasjon hos barn.
MATERIALE OG METODE Artikkelen er basert på en gjennomgang av journaler til pasienter som ble operert for atlantoaksial rotasjonsfiksasjon i Nevrokirurgisk avdeling ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, i perioden 2004 – 10.
RESULTATER Materialet består av seks barn i alderen 7 – 14 år. Fem hadde vært utsatt for et mindre traume mot øvre nakkeregion, en hadde hatt øvre luftveisinfeksjon. Diagnosen ble stilt 5 – 36 måneder etter symptomdebut. Hos tre av de seks pasientene ble det forsøkt lukket reponering uten resultat. CT-undersøkelse et år postoperativt viste normalstilling i atlantoaksialleddet hos to pasienter og delvis reposisjon hos tre. Hos den siste var det beinet fusjon på operasjonstidspunktet, og åpen reponering var mislykket. Alle hadde redusert rotasjonsbevegelighet i nakken ved kontroll etter ett år.
FORTOLKNING Alle våre pasienter fikk stilt diagnosen mer enn fem måneder etter symptomdebut. Full eller delvis reposisjon ble oppnådd hos fem av seks.
Oversiktsartikkel
Eksekutiv svikt etter hjerneslag
BAKGRUNN Eksekutiv svikt innebærer redusert evne til initiering, styring og monitorering av målrettet atferd. Tilstanden forblir ofte udiagnostisert.
KUNNSKAPSGRUNNLAG Denne oversikten er basert på litteratursøk med ordene «stroke» og «executive function» via søkemotoren McMaster Plus og i databasene Cochrane Library og PubMed samt egne erfaringer.
RESULTATER Eksekutiv svikt er en vanlig form for slagrelatert kognitiv dysfunksjon. Den sameksisterer ofte med emosjonell instabilitet og depresjon og er en viktig risikofaktor for tap av selvhjulpenhet og for redusert overlevelse. Diagnostikken er basert på anamnese og observasjon, supplert med kognitive tester. Eksekutiv svikt forekommer også hos personer uten distinkte kliniske hendelser, men med bildediagnostiske tegn på cerebral iskemi, og ved andre hjernesykdommer som Parkinsons sykdom og demenssykdommer. Anatomisk substrat for eksekutiv funksjon er i hovedsak prefrontal cortex og subkortikale baner, men slik svikt ses også ved lesjoner i andre hjerneområder. I behandlingen legges det vekt på kompenserende strategier og gjenvinning av tapt funksjon.
FORTOLKNING Eksekutiv svikt er vanlig ved slagrelatert kognitiv svikt, og tilstanden påvirker prognosen. Det er behov for systematisk testing og strategier for behandling og forebygging.
Epilepsi hos eldre
BAKGRUNN Både diagnostikk og behandling kan være vanskelig hos personer som får epilepsi etter fylte 65 år. Epilepsi er en av de vanligste nevrologiske tilstandene hos eldre, og forekomsten av nyoppstått epilepsi hos eldre er økende. Hensikten med denne artikkelen er å gi noen råd om håndtering av epilepsi hos denne pasientgruppen.
KUNNSKAPSGRUNNLAG Artikkelen bygger på et skjønnsmessig utvalg originalartikler og oversiktsartikler funnet i PubMed med søkekombinasjon «epilepsy and elderly» samt forfatternes egne erfaringer.
RESULTATER Anfallene, som som oftest er av fokal type, blir ikke sjelden oversett eller mistolket. Cerebrovaskulær sykdom er årsaken hos rundt halvparten. Ved valg av antiepileptikum er det viktig å ta hensyn til fysiologiske aldersforandringer og komorbide tilstander. Fordi det hos eldre er et smalere terapeutisk vindu enn hos yngre og høyere følsomhet for kognitive og andre bivirkninger, er det særlig viktig med lav startdose og langsom doseopptrapping.
FORTOLKNING Man kan ikke ekstrapolere resultater fra studier av yngre epilepsipasienter til de eldre. Det er derfor behov for flere studier rettet spesifikt mot denne pasientgruppen. Vi anbefaler som hovedregel ikke oppstart av enzyminduserende medikamenter, slike som fenytoin, fenobarbital og karbamazepin, blant annet på grunn av deres høye interaksjonspotensial.
Medisinen i bilder
Nasogastrisk sonde på ville veier
Noe å lære av
En mann i 40-årene med flere krampeanfall
Epilepsiliknende anfall som ikke er epilepsi
Kronikk
Når roboter styrer sykehus
Medisinske virkninger av atomvåpen
Språkspalten
Venekanyle eller venekateter?
Tidligere i Tidsskriftet
Froskens død
Anmeldelser
Nyttige innspill til håndtering av et krevende arbeidsliv
En meget leseverdig lærebok om hjerneslag
Traust og oppskriftsmessig om kols
Inspirerende om tvangslidelser – teori og praksis blir god klinikk
Faglig solid om hjernen og hjernens sykdommer
Innføring i psykoterapi for barn
Mentaliseringsbasert terapi for noviser og viderekomne
Global bekjempelse av hiv/aids – rapport fra slagmarken
Nedregulering av innholdsstoffer i tobakk
Tilbake til kardiologiens kilder
En kardiologisk oppdatering rundt diabetes
Egnet standardverk for studenter og leger i psykiatrisk spesialistutdanning
Ambisiøs murstein om fattigdom og barnehelse
Standardverk om kolorektal kirurgi
Godt skrevet om ledelse av helsetjenester
Kuriosa
Kongressatletene kommer
Innledning
Med økende bruk av teknologi skjer det en dramatisk økning i datamengden som hver forsker genererer. Da øker problemene med å presentere dem på en forståelig måte. På én eneste kongress kan det bli lagt frem data som er resultatet av over tusen årsverk. Hvordan i all verden skal man da klare å formidle alle de nye resultatene til en forsamling av kongressdeltakere i løpet av 4 – 5 dager? Det er bare én ting å gjøre: Opp med dampen, jenter og gutter. Snakk fortere, ha flere data per bilde, bruk flere typer grafikk – og spill ikke tiden med unødvendige pauser!
Dette grunnleggende problemet har vi hatt i flere tiår, mens metodene til å presentere alle de nye resultatene har vekslet. I 1980-åren flimret lysbildene så fort under presentasjonen at tilskuerne knapt nok så om de sto rett eller opp ned. Siden kom de såkalte transparentheltene, der delvis uleselige foiler flagret gjennom prosjektørene. Men først da powerpointpresentasjonene kom på banen ble det virkelig tett med flimrende kurver og fotografier. For å få plass til alt ble teksten gjort liten og tabellene enda mindre – men fargene desto mer flerfoldige. Fortsatt har powerpointatletene et godt nakketak på kongressdeltakere, særlig hvis de står med ryggen til og snakker.
Alt dette tullballet skjønte Carl W. Janssen jr. (1929 – 2002). Han var opprinnelig fra Orkdal, men i en årrekke ansatt som gastrokirurg ved Haukeland universitetssykehus. Alle kjent Calle – godlynt, snill og original og (som hos en del kirurger) med en utrolig sterk og buldrende stemme. Sa han noe i en forsamling, snudde alle seg for å se hvem det var.
Allerede i 1988 avslørte han hele denne humbugen. På seminarer og møter var det i hovedsak to typer mennesker: De som talte og ikke brydde seg om å kommunisere med tilhørerne, og de som satt i salen og hørte på og var utsatt for alvorlige lidelser. Ikke minst innså han hvor deilig det var å reise fra seminaret – ta toget gjennom naturskjønne omgivelser til Bergen og få en «nuss» av sin kone når han gikk av på endestasjonen. Det gjorde kongressreisen virkelig meningsfull.




