BAKGRUNN Norsk ortopedisk forening ønsket å utarbeide retningslinjer for behandling av distale radiusfrakturer. Vi har gjennomgått kunnskapsgrunnlaget for slik behandling.

KUNNSKAPSGRUNNLAG Artikkelen er basert på systematiske oversiktsartikler om behandling av distale radiusfrakturer funnet etter søk i databasene The Cochrane Library, Cochrane Database of Systematic Reviews, Database of Abstracts of Reviews of Effects (DARE Cochrane), Health Technology Assessment (HTA)-databasen, PreMedline, Medline og Embase.

RESULTATER Det er grunnlag for å anbefale perkutan pinning av ustabile, dorsalt dislokerte distale radiusfrakturer fremfor konservativ behandling, men det er usikkert hvilken pinningmetode som er best. Det foreligger også dokumentasjon som støtter bruken av ekstern fiksasjon fremfor konservativ behandling. Det er utilstrekkelig dokumentasjon for å kunne si noe om den relative effekten av de forskjellige metodene for ekstern fiksasjon, men ekstern fiksasjon kombinert med ekstra pinne i bruddfragmentet gir bedre resultat enn ekstern fiksasjon alene. Kunnskapsgrunnlaget kan tyde på at plater gir bedre funksjonelle korttidsresultater for ustabile distale radiusfrakturer enn ekstern fiksasjon.

FORTOLKNING Det foreligger evidens for differensiert behandling av distale radiusfrakturer. Det er imidlertid fortsatt mange ubesvarte spørsmål og behov for gode prospektive randomiserte multisenterstudier.

BAKGRUNN Kriteria for å avstå frå hjarte-lunge-redning til kreftpasientar i palliativ fase byggjer på pasientens rett til å nekte behandling og behandlars plikt til ikkje å forverre liding og ikkje gje nyttelaus behandling. Når vil hjarte-lunge-redning vere nyttelaus for desse pasientane?

KUNNSKAPSGRUNNLAG Det vart gjort søk i PubMed for perioden 1989 – 2010 om resultat av hjarte-lunge-redning til kreftpasientar i palliativ fase i sjukehus og om faktorar som innverka på resultatet av hjarte-lunge-redning når kreft var spesielt omtala. Søka identifiserte 333 artiklar. Av desse vart 18 tekne med som grunnlag for denne artikkelen: fire metaanalysar, åtte retrospektive, kliniske studiar og seks oversiktsartiklar.

RESULTAT Kreftpasientar hadde lavare overleving ved hjarte-lunge-redning enn pasientar utan kreft. Overlevinga fall med aukande omfang av kreftsjukdomen. Utbreidd og terapiresistent kreft med funksjonsnivå dårlegare enn WHO 2 eller PAM-skår (Pre-Arrest Morbidity Index) over 8 er vurdert som ikkje foreinleg med overleving ved hjarte-lunge-redning.

TOLKING Hjarte-lunge-redning er nyttelaust på sjukehuspasientar med utbreidd kreft, omfattande metastasering, oppgjeven kreftbehandling og lav funksjonsstatus.

Innledning

I 1950-årene ble syndromet professorose beskrevet: Rykker man opp til toppstilling blir det så mange andre oppgaver, og professoren blir betraktet som et orakel innen alle mulige felt. Men faget som brakte vedkommende til topps blir grundig forsømt, så der blir han eller hun nærmest ubrukelig. 20 år senere kom Rolf Seljelid med et innspill i debatten om hvilke arbeidsoppgaver en person i toppstilling skulle utføre og hvilke man trygt kunne overlate til andre. Her kommer han med en dyster beskrivelse av tilstanden i norsk forskningsverden. Det gjelder både den toppkompetente forskers arbeidsoppgaver og hvordan vedkommende skal utøve akademisk lederskap. Med drepende ironi avslører han et system som fungerer dårlig og viser hvordan enkeltpersoners inkompetanse og arbeidsoppgaver utenfor sitt eget fag skaper stadig problemer.

Rolf Seljelid (f. 1934) tok medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Bergen i 1959. Etter noen års spesialistutdanning i patologi ved Radiumhospitalet i Oslo, reiste han til Sverige der han i flere år drev eksperimentell forskning. Han tok doktorgrad ved Karolinska Institutet i Stockholm i 1966. Siden var han gjesteforsker i et år i USA, og fra 1971 ble han professor i patologi ved Universitetet i Tromsø. Etter sine utenlandsår i store, internasjonale forskningsmiljøer kom Seljelid som et friskt pust tilbake til Norge. I tillegg til å være en anerkjent internasjonal forsker stilte han flere diagnoser på norsk forsknings hensyknende tilværelse. Det manifesterte seg i artikkelen Forskning og akademisk lederskap, som ble trykt i tidsskriftet Samtiden i 1974. Valg av tidsskrift er også et uttrykk for Seljelids allsidighet og samfunnsengasjement. Ved siden av å inneha en rekke akademiske og andre verv i norsk forskning og en lang vitenskapelig merittliste har han litterære og kunstneriske interesser og har gitt ut flere bøker.

Ut ifra prinsippet «rett behandling krever rett diagnose», er det opp til leserne å vurdere hva som har vært gjort for å bedre akademisk lederskap og forskningens organisering i de snart fire tiårene som har gått siden. Er det blitt bedre eller verre? Min egen oppfatning er at det kunne ikke bli verre enn det var den gangen. To viktige moment manglet imidlertid i Seljelids opprinnelige analyse. Det ene er positivt, mens det andre er negativt: Kvinnenes inntog i forskningen har vært en viktig fornyelse, mens overdreven byråkratisering og kontroll kan lamme selv de beste miljøene. Men i det store og det hele tror jeg vi skal være fornøyde med de store løft som har vært gjort. Vitenskapen blomstrer som aldri før, og skulle noen være i tvil, så er det bare å lese om igjen Seljelids skarpsindige analyse fra den gangen. Likevel er jeg bekymret over at ingen har tatt opp prosjektet med trillografering av kveruloplaster. Det er fortsatt ledig for en ambisiøs stipendiat.