BAKGRUNN Økt pasientpågang og større krav til kvalitet og effektivitet i håndtering av øyeblikkelig hjelp-pasienter har ført til at flere norske akuttmottak som ett av flere tiltak har innført triage. Innføringen har skjedd uten samtidig forskning. Vi ønsket derfor å kartlegge bruken og organiseringen av triage samt anvendelsen av triageskalaer ved akuttmottakene.

MATERIALE OG METODE Det ble våren 2010 gjennomført en tverrsnittsundersøkelse blant akuttmottak ved hjelp av spørreskjema og telefonintervju.

RESULTATER 45 av 56 norske akuttsykehus (80 %) deltok. Alle respondentene rapporterte at øyeblikkelig hjelp-pasienter gjennomgikk hastegradsvurdering. 34 (76 %) anga at de brukte triageskalaer, av disse anvendte 17 (50 %) egenkomponerte skalaer. 21 (68 %) av 31 akuttmottak som hadde mål for triagering, anga at de utførte målevaluering. Henholdsvis 14 og 15 av respondentene anga å ha spesielt utpekt triagepersonell og eget triageområde. 24 akuttmottak krevde intern triageopplæring for sykepleiere og hjelpepleiere.

FORTOLKNING Studien viser varierende bruk og organisering av triage i norske akuttmottak. Dette kan være uttrykk for manglende retningslinjer fra helsemyndighetene og manglende prioritering av akuttmottakarbeid.

BAKGRUNN Økende levealder hos personer med Downs syndrom krever kunnskap om tilstander som hyppig ses hos voksne med syndromet og som helsepersonell må være ekstra oppmerksomme på.

KUNNSKAPSGRUNNLAG Artikkelen er basert på litteratur funnet ved litteratursøk i PubMed og forfatternes kliniske erfaringer med pasientgruppen.

RESULTATER Endret immunfunksjon, muskulær hypotoni, utviklingsforstyrrelser i hode og hals og prematur aldring bidrar til helseproblemer. Gruppen er utsatt for infeksjoner, spesielt i luftveier og i mage-tarm-kanal. Medfødte hjertefeil kan gi symptomer også i voksen alder. I tillegg utvikler mange sykdom i mitralklaffen, også de som ikke har medfødt hjertefeil. Hypotyreose utvikles hos inntil halvparten og cøliaki hos en av fem. Obstruktiv søvnapné-syndrom forekommer hos anslagsvis halvparten. Sensorinevralt hørselstap og katarakt kan ses fra før 30 års alder. Atlantoaksial instabilitet forekommer, og det skal utføres radiologisk undersøkelse av nakken før inngrep i narkose. Endret atferd med tap av ferdigheter, tilbaketrekking, psykomotorisk retardasjon og mutisme er hyppig fra 30 års alder og kan være symptomer på psykisk lidelse eller begynnende Alzheimers demens.

FORTOLKNING Det er behov for regelmessig helseundersøkelse av voksne med Downs syndrom, og vi anbefaler årlig helseundersøkelse hos fastlege. Det anbefales også screening for hørselstap og katarakt henholdsvis hvert tredje og femte år. Ved sammensatt symptomatologi, spesielt relatert til nevrologiske og psykiatriske tilstander, kan pasienten henvises til habiliteringstjenesten.

BAKGRUNN Intraoperativ nevrofysiologisk monitorering har fått økende betydning ved operasjoner som innebærer risiko for skade på nervesystemet. Vi ønsker å gi en oversikt over muligheter og begrensninger ved bruk av intraoperative nevrofysiologiske metoder.

KUNNSKAPSGRUNNLAG Artikkelen bygger på en gjennomgang av aktuelle lærebøker og artikler fra eget litteraturarkiv, selektive søk i PubMed samt egne kliniske erfaringer.

RESULTATER Intraoperativ nevrofysiologisk monitorering omfatter både kontinuerlig overvåking av nervevev og lokalisering av vitale nevrologiske strukturer. Slik monitorering kan redusere risiko for skader på nerver og nervebaner og er mest brukt ved skolioseoperasjoner og nevrokirurgiske operasjoner. Behovet for nevrofysiologisk monitorering påvirker valg av anestesimetode, ettersom noen anestetika påvirker monitoreringen.

FORTOLKNING Intraoperativ nevrofysiologisk monitorering er avhengig av godt samarbeid mellom nevrofysiologer, kirurger, anestesiologer og andre involverte spesialiteter.

Innledning

Det er stas å være forfatter. Det er også utrolig kjekt å ha navnet sitt på en publikasjon. Hvis artikkelen er lang og komplisert, ser det dessuten ganske imponerende ut.

Gjennom atskillige tiår har den medisinske vitenskapen vært preget av mange menneskers samarbeid, og det har medført at forfatterlisten kan bli nokså lang. Men det er ikke alltid at de som står på forfatterlisten, har ytt noe særlig. Tvertimot – de kan ha sneket seg innpå med listige midler for å få navnet sitt på trykk. Diverse ubehagelige opplevelser fra internasjonalt forskningsarbeid medførte at jeg skrev en spøkefull artikkel om dette problemet i 1982. Her ble alle de vanlige metodene for å bli medforfatter omtalt i detalj. Her finnes det både varianter av tilsynelatende aktverdige måter og sleipe triks – vel å merke hvis man selv ønsker å bli medforfatter. Imidlertid finnes også en annen variant, og det er hvordan man skal bli kvitt potensielle medforfattere. Er man så heldig å sitte på vitenskapelige data, er det kjekkest å slippe å dele æren med hærskare av andre personer. Så kan strategien velges etter hvilken posisjon man befinner seg i, det vil si om noen andre skal holdes ute eller om en selv skal komme inn.

Artikkelen min fikk et fint oppsett, men likevel ble den ikke noe vellykket. Den falt pladask til jorden. Kollegene syntes at dette var slett ikke morsomt. Noe slikt skulle man ikke spøke med. Eneste unntaket var min gode venn, professor Ansgar Torvik i Oslo, en internasjonalt kjent forsker innen nevropatologi. Han ba om å få se manuskriptet på forhånd. Etter noen dager kom svaret: «Kjære Ole Didrik. Takk for fint manuskript. Jeg vil gjerne være medforfatter!»

I 1980-årene kom de såkalte Vancouver-reglene for medforfatterskap i medisinske tidsskrifter. En rekke internasjonale redaktører hadde sett disse problemene og laget en arbeidsgruppe som utformet klare regler. De har siden vært retningsgivende. Likevel skjedde det etter hvert økende utglidning med praktisering av reglene. Etter en alvorlig uredelighetssak i Norge i 2004 tok journalisten Hans Wilhelm Steinfeld i etterkant opp spørsmålet om medforfattere, og artikkelen min ble gjenstand for et helt radioprogram. Heller ikke dette vakte noen reaksjon. Selve fusksaken førte imidlertid til at vi fikk en lov om etikk og redelighet i forskning, og bruk av Vancouver-reglene ble innskjerpet.

Fortsatt er spørsmålet om hvem som skal være medforfattere et følsomt tema. Kunnskap om dette merkelige fenomenets sosiologi kan kanskje bidra til større åpenhet og at de internasjonale reglene blir praktisert på en betryggende måte. For det ligger alltid noen potensielle medforfattere på lur i buskene.