siden sist
Siden sist
forsidebildet
FORSIDEN
I DETTE NUMMERET
Les mer om…
Fra redaktøren
Mer enn tusen ord
Leder
Assistert befruktning – hva skal staten betale?
Brev til redaktøren
To underlige lederartikler
Høyesterett og sakkyndighet
Fortvilelse i morsrollen
E.W. Martinsen & H. Brauer svarer:
Anonymisert og avidentifisert
Vaksinasjon mot svineinfluensa 2009
Dopinganalyser ikke på trygg grunn
Hva er årsaken til palatal tremor?
K.B. Alstadhaug & S.J. Bakke svarer:
Rettelse
Doktoravhandlinger
Kommentar
Mottaksmedisin – akuttmedisinens sorte får
Snus under svangerskap er ikke ufarlig
Underordnet lege så lenge man selv vil
The Morphine Manifesto
Meslingutbrudd ved økt reisevirksomhet og lav vaksinedekning
Nyheter
Korleis føreseie risikoen for iskemisk hjartesjukdom?
Hvorfor tar ikke pasienten medisinene?
Nytt sykdomsgen for kronisk diaré
Fjernes en testikkel, blir den andre mer aktiv
Kaliumnivå og dødelighet ved hjerteinfarkt
Lyme-meningitt hos barn
Økt risiko for kreft etter Hodgkins lymfom
Resistensmekanisme ved genterapi mot malignt melanom påvist
Knoklene gjør mer enn å holde oss oppe
Verdens helse
Bruk av urtemedisin hos hivpasienter i Uganda
Originalartikkel
Resultater etter assistert befruktning i en offentlig fertilitetsklinikk
Sammendrag
Bakgrunn. Assistert befruktning er tradisjonelt ansett som virkningsfull når den gir høy andel graviditeter per behandlingsforsøk. For pasientene er det mer interessant å vite hvor stor sannsynligheten er for å få barn i løpet av et helt behandlingsløp med assistert befruktning.
Materiale og metode. Studien er en retrospektiv pasientserie som inkluderte alle pasienter som hadde dato for menstruasjon før første behandlingsforsøk hos Fertilitetsklinikken Sør ved Sykehuset Telemark mellom 1.1. 2006 og 1.7. 2007. Pasientene ble fulgt i tre år.
Resultater. 546 pasienter ble inkludert. I løpet av oppfølgingsperioden fikk 347 (63,6 %) av pasientene barn ved assistert befruktning. Blant de 199 resterende pasientene var det 70 som avsluttet sitt behandlingsløp fordi de hadde fullført de tre behandlingsforsøkene som dekkes av det offentlige. 37 pasienter fikk barn utenom assistert befruktning.
Fortolkning. Assistert befruktning ved en offentlig fertilitetsklinikk i Norge er like virkningsfullt som i våre naboland. De siste 18 år har virkningsgraden av assistert befruktning økt med omkring 50 %.
Mutasjonstesting ved ikke-småcellet lungekreft
Sammendrag
Bakgrunn. Epidermal vekstfaktor-reseptor (EGFR) tyrosinkinasehemmere (EGFR-TKI) er en relativt ny klasse legemidler til behandling av ikke-småcellet lungekreft. Den nasjonale faggruppen for lungekreft, Norsk Lunge Cancer Gruppe, anbefaler at pasienter med ikke-småcellet lungekreft testes for mutasjoner i EGFR-genet. Vi rapporterer her erfaringene som er gjort etter at slik testing ble innført i Norge i 2010.
Materiale og metode. Opplysninger om hvor mange som er testet, kjønnsfordeling, histopatologiske data og analyseresultater er samlet inn fra de molekylærpatologiske laboratorier ved universitetssykehusene i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo for perioden mai 2010 til mai 2011.
Resultater. 1 058 pasienter med lungekreft ble testet for mutasjoner i EGFR-genet i denne perioden, hvilket svarer til ca. halvdelen av alle som fikk diagnosen ikke-småcellet lungekreft. Mutasjon ble påvist hos 123 pasienter (11,6 %). Det var en høyere andel mutasjonspositive kvinner enn menn (17,6 % mot 6,3 %, p < 0,001), og lavere andel ved plateepitelkarsinom enn ved andre histopatologiske undertyper (3,0 % mot 12,9 %, p = 0,001). Av 80 cytologiske prøver var ni (11,3 %) positive.
Fortolkning. På bakgrunn av den relativt høye mutasjonsfrekvensen og et ikke ubetydelig antall positive i plateepitelkarsinomgruppen, anbefaler vi videreføring av mutasjonstesting av alle pasienter med ikke-småcellet lungekreft.
Legemidler i praksis
Ginkgo biloba – effekt, bivirkninger og interaksjoner
Noe å lære av
En kvinne i 50-årene med smerter i beina og nyresvikt
Nyresvikt, fedme og kosthold
En kvinne i 60-årene med kombinert anemi
Flere sykdommer med samme kliniske presentasjon
Tema Ryggmargsskader
Ryggmargsskade
Spastisitet etter ryggmargsskade
Sammendrag
Bakgrunn. Opptil 70 % av pasientene med ryggmargsskader utvikler spastisitet. Hovedformålet med artikkelen er å gi en oversikt over håndteringen av spastisitet primært hos pasienter med ryggmargsskade.
Kunnskapsgrunnlag. Artikkelen er basert på litteratursøk i PubMed med søkeordene «spasticity» og «spasticity AND spinal cord injury» samt egne kliniske erfaringer og forskning.
Resultater. Spastisitet kan være generell, regional eller lokalisert. Tilstander som overfylt urinblære, obstipasjon, akutte infeksjoner, syringomyeli eller beinbrudd kan påvirke graden av spastisitet betydelig og skal kartlegges. Vurdering av de kliniske og funksjonelle konsekvensene for pasienten er avgjørende for valg av tiltak. Egenaktivitet, fysioterapi og perorale medikamenter er de enkleste og billigste alternativene. Baklofen er det eneste sentraltvirkende muskelrelakserende medikamentet som er registrert i Norge og er førstevalget ved peroral behandling. Benzodiazepiner kan også brukes. Effekten av tabletter er generelt begrenset og bivirkningene ofte fremtredende. Lokal spastisitet kan behandles med botulinumtoksininjeksjoner. Effekten er tidsbegrenset og behandlingen må gjentas. Internasjonale retningslinjer anbefaler at man kombinerer injeksjoner med botulinumtoksin med fysioterapi. Ved regional spastisitet, spesielt i underekstremitetene, kan intratekal baklofen via en programmerbar pumpe gi kontinuerlig spasmedempende effekt. Ortopediske eller nevrokirurgiske inngrep kan være et alternativ hos utvalgte pasienter med intraktabel spastisitet.
Fortolkning. Spastisitet etter ryggmargsskade må fortløpende vurderes. Behandlingsstrategi avhenger av lokalisasjon og graden av funksjonssvikt forårsaket av spastisiteten.
Kroniske smerter etter ryggmargsskade
Sammendrag
Bakgrunn. Kronisk smerte er vanlig etter skade av ryggmargen, og kan medføre betydelig redusert livskvalitet. Hensikten med artikkelen er å gi en oversikt over smertetilstander ved ryggmargsskade og en oppdatering av behandlingsmuligheter.
Kunnskapsgrunnlag. Artikkelen er basert på et litteratursøk i PubMed med søkekombinasjonene «pain and spinal cord injury/injuries», «chronic pain and spinal cord injury/injuries» og «neuropathic pain and spinal cord injury/injuries» for perioden 2006 – 11. Enkelte nøkkelartikler om nevropatiske smerter er inkludert uavhengig av publikasjonsår.
Resultater. Etter ryggmargsskade kan pasienten utvikle nociseptive og/eller nevropatiske smerter. Før behandling iverksettes må årsak, smertetype og lokalisasjon være kartlagt. Nevropatisk smerte skal primært behandles med amitriptylin, gabapentin eller pregabalin. Duloksetin, lamotrigin eller tramadol kan også være effektive medikamenter. Lokal behandling med høykonsentrert capsaicin og lidokain kan lindre nevropatisk smerte begrenset til et mindre område. Utvalgte pasienter med intraktable kronisk nevropatiske smerter kan behandles med intratekal medikasjon via smertepumpe eller kirurgisk med DREZotomi (Dorsal Root Entry Zone). Fysioterapi, ikke-steroide antiinflammatoriske midler og opioider er mest brukt for behandling av nociseptive smerter. Trening og akupunktur kan være lindrende ved skuldersmerter.
Fortolkning. Kronisk smerte etter ryggmargsskade kan ha flere årsaker. Mange ulike tiltak er utprøvd, men de fleste studier inkluderer få pasienter. Videre studier er nødvendige for å finne mer effektive tiltak som kan lindre smerter etter ryggmargsskade.
Kronikk
Baner brytes og liv endres
Surrogati og foreldreskap
Internasjonal medisin
Familieplanlegging i India
Personlige opplevelser
Maraton med ungdomsdiabetes
Medisinsk etikk
Mobiltelefoner skal slås av
Språkspalten
Overkrysningsstudie fremfor kryssforsøk
Tidligere i Tidsskriftet
Gulroten
Anmeldelser
God oppslagsbok om velferdsstaten
Betydningen av godt arbeidsmiljø
Flott bok om kvalitative metoder
Nyttig oversikt for studenter
God veileder om tvangslidelser
Endelig en nyttig bok om aldring
Integrerende om psykoterapi
Om å høre for folk flest
Klokt om personlighet
En mor forteller
Bipolar lidelse
Solid lærebok i helseøkonomi
Godt om smertelindring ved kreft
Aktuelt i foreningen
Kompetanse i sykehus
Utdanningssjefen
Fremtidsrettet turnusordning
50 mil bak rattet for å treffe kolleger
På snøscooter til årsmøtet
Ønsker bred debatt om legers etiske spørsmål
Aldersgrensen bør opprettholdes
Intervju
Allmennmedisinsk brøkregning
Kuriosa
Professorose
Innledning
Forekomsten av forskjellige sykdommer kan variere betydelig fra land til land. Forskjeller i den offisielle statistikken kan også skyldes at man ikke er klar over eksistensen av visse sykdommer og derfor overser dem. Med forbedret diagnostikk hender det også at man finner sykdommer som det ikke var mulig å oppdage i tidligere tider. Professorose er en sykdom som er grei å diagnostisere, og den har en spesiell historie.
Bakgrunnen er en observasjon som egentlig ble gjort i Sverige: Når en person – den gangen fortrinnsvis en mann – blir professor, skjer det fundamentale forandringer i vedkommendes psyke. Det gir seg også utslag i endret atferdsmønster, og det var særlig uttalt den gangen en professor ble regnet for å være meget høyt på strå. Ikke nok med det, men var man professor, da hadde man per definisjon ekspertise på omtrent alt – gjerne langt utenom vedkommendes fagområde. Syndromet ble skildret av vår svenske kollega Bengt Källén (f. 1929) i et bokkapittel i 1968 (1).
I Norge var lidelsen derimot helt ukjent, og følgelig visste man heller ingen ting om utbredelsen. Tore Midtvedt (f. 1934), norsk mikrobiolog, som i mange år har vært professor på Karolinska Institutet i Stockholm, tok opp spørsmålet for første gang i 1980. Han kalte syndromet professorose, men det går også under betegnelsen professoriasis (2).
Under pseudonymet Mal Urten skrev Tore Midtvedt en artikkel om dette fenomenet i Tidsskriftet. I over 30 år har mange lurt på hvem som skjulte seg bak pseudonymet, men nå kan vi ikke bare gjengi artikkelen, men også med hans tillatelse trykke den under fullt navn. Midtvedt forteller at alle de norske professorene som han den gangen tenkte på som aktuelle pasienter, nå er borte. Ingen vil derfor kunne kjenne dem igjen. Imidlertid er nyrekrutteringen til syndromet rimelig god, så artikkelen er fortsatt aktuell som en klassiker innen norsk medisin.